Varmestua i Ålesund holder til i egne lokaler Giskegata, men torsdagene flyttes aktiviteten hit til Frelsesarmeens lokaler i Apotekergata fra klokken 11.00-19.00. Da er det åpent for alle med mat, kultur og sosialt samvær. Forrige torsdag skulle også årets matkort deles ut før jul.
(Tekst/foto: Trine Klemetsen)
– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort. Jeg er 75 år og har en liten pensjon. Jeg får 4000 kroner, og det rekker ikke langt. Hun smiler blygt. Tydelig godt å få fortalt det, men først etter å ha forsikret seg, flere ganger, om at hun får være helt anonym.
Jeg legger vekk det store kameraet som jeg uten å ha tenkt meg om, la midt på bordet og vi prater. Menneske til menneske.
Vi er i lokalene til Frelsesarmeen i Ålesund sentrum og vi er ikke alene. Hit kommer de som rett og slett ikke vet hvordan man ellers skal få endene til å møtes.
Du har aldri kunnet se det på henne. At hun var en av de som har det som vanskeligst nå.
– Jeg er veldig takknemlig. De gjør en veldig god jobb, sier hun og forteller mer. Mye mer, som får bli mellom oss, men det handler mye om hvordan livet noen ganger blir som det blir. Om sjukdom, uflaks, manglende nettverk og påfølgende vanskelige hverdager. Som kan ramme oss alle.
(Fortsetter under)
Åse Berg Grønvik, daglig leder for Varmestua i Ålesund (t.h) sammen med frivillig Svanhild Tøsse Knudsen.
– Hun er så snill. Har alltid mye godt humør ho Åse, sier damen som sitter rett over meg. Hun smiler mot Åse og alle de frivillige som er i full sving med å registrere og dele ut matkort og dele ut ekstra godsaker til de som har tatt turen.
Åse smiler tilbake.
Det er god stemning. Her er det takhøyde og vi noterer at påfyll av godt humør trolig er mist like viktig som tilgangen på hjemmestrikkede ragger.
– Hæ??? Vil du ikke ha pepperkaker? Er du på slanker,n liksom? sier Åse høyt til en herre i køen. De ler. Sammen. Han vil heller ha gløgg og sjokolade og det får han.
– Endelig var det hennes tur. Nummer fem i køen. – Jeg kjenner at styrken renner ut nå, sier hun til oss om situasjonen hun befinner seg i.
Vi er tilbake til praten rundt bordet.
– Jeg skjønner ikke hvor de vil de som styrer dette landet. Tenker de at det å ha dårlig råd gir bedre helse? Det gjør ikke det. Dette gir uhelse. Man rekker ikke å komme seg ovenpå, sier hun fortvilt.
Historien hennes er som hos mange andre. Sjukdom som underliggende faktor for at ting en gang ble vanskelig. At man ikke lengre klarte å holde følge.
– Det er kaldt ute og da får jeg ekstra vondt i hele kroppen. Ikke kan jeg ha på så mye strøm heller. Jeg tåler mye, men styrken er i ferd med å renne ut her, sier hun om situasjonen nå.
Vi kjenner maktesløsheten i magen selv. For det er det som skjer. Man blir maktesløs.
– Nummer fem! Det er Åse som roper. Neste i køen kan komme frem for å plukke det man trenger fra kassene som er satt frem. Som en liten butikk og som gir en mulighet til å velge selv.
– Vi deler ut matkortene hvert år. Det er et gavekort fra Kiwi, som gjør at man kan få handlet det man trenger. I år var det 40 personer som søkte og fikk, forteller Åse om ekstrahjelpen de tilbyr hver år før jul.
Hun melder, som mange andre organisasjoner også gjør, om et økende behov for at hjelpen finnes lett tilgjengelig.
– Her kommer stadig nye fjes, men vi er redd for at det er flere som trenger oss som ikke tar kontakt. Det må de ikke være redd for. Spesielt gjelder det kanskje yngre mennesker, sier hun.
– De må ikke være redde for å ta kontakt. Vi er her for alle, legger hun til.
(Fortsetter under)
Suppe, såpe og frelse står det på bilen som er parkert utenfor. Heldigvis, tenker vi. Så er her krefter som tror på det å bruke av egen tid og kraft for å hjelpe andre. Som virkelig utgjør en forskjell for at samfunnet vårt skal fungere. Hva er vi som by og nærmiljø om vi ikke klarer å ta vare på de svakeste?
– Noen dager er det bare vanskelig å stå opp. Jeg er nesten deprimert. Eller, det er vel ikke nesten lengre. Jeg kjenner jeg er deprimert og det er kanskje ikke rart?
– Nei, det er ikke rart i det hele tatt, svarer jeg.
For det det ikke.
Hvordan skal man reise seg om alt en møter er motstand? Når innsatsen aldri er nok for samfunnet, eller de få kronene man er tildelt ikke strekker til?
Det er ikke rart.
Heldigvis har vi gode krefter i byen vår som ser. Som vet og som er der.
Men det fritar ikke noen andre for ansvar. Ikke de som bestemmer og ikke oss som medmennesker.
Heldigvis opplever Frelsesarmeen god støtte fra de som kan bidra.
– Jeg vil gi en stor takk til alle som bidrar, sier Åse som har opplevd en stor giverglede blant næringslivet og folk i egen by.
En stor takk
– Jeg vil få sagt et stort tusen takk for den givergleden vi har opplevd fra både private og næringslivet i år. Tenk det, vi fikk fylt opp alle vaktene for julegryta på St. Olavs plass!
Det betyr enormt mye for driften vår ikke bare i julen, men også resten av året, legger Åse til.
Vi får påfyll på kaffen.
Nummer fem er tilbake etter å ha fått “handlet” det hun trenger. Viser frem deilige ragger, et fint smykke som blir gave, julebrus og litt ekstra julesnop.
– Det skal gå i år også. Vi får bare stå den av. Vi har jo ikke noe valg? Heldigvis har jeg ungene mine. Jeg er så stolt av datteren min som har reist for å studere.
Vi blir sittende. Med god prat og en real klump i halsen begge to. Enige om at vi skal bruke litt tid på å finne frem de gode tingene før vi sier hadet og ønsker hverandre god jul. En fattig trøst.
Og det gjør vi. Vi lager ei liste. Over fem lyspunkt i livene våre. Ting vi skal se på når vi står opp. Som kanskje kan gi ekstra mot til å dra oss gjennom tiden som kjennes ekstra tung.
– Barnebarnet mitt. Jeg må sette han øverst, sier hun og stråler. Når han ringer og forteller om alt han holder på med, er det akkurat som at alt forsvinner. Vet du, han er så flink i idrett, og så artig!
– Da setter vi han øverst sier jeg, og sånn fortsetter vi. Til vi er enige om at listen er ferdig og klar til å henges på kjøleskapet.
Da først kan juleklemmen komme.
– Takk for praten og riktig god jul, sier hun.
– Like så og riktig god jul. Husk å se på den listen hver dag nå da! sier jeg tullestrengt.
– Det lover jeg, ler hun. Og vi har en deal.
Jeg skal se på listen min jeg også.
Sverre Tunset er på plass og har kontroll på kølappene. Han jobber til daglig på Varmestua.
40 personer søkte i år om hjelp til å handle matvarer fra Frelsesarmeen i Ålesund.
Julestemning og åpne dører i lokalene til Frelsesarmeen i Ålesund
– Folk har strikket gjennom hele året, og det kommer godt med, forteller Svanhild Tøsse om eskene med ragger i alle størrelser.
Frelsesarmeen i Ålesund
Kasser med julsnop bæres på plass før lokalene åpner denne torsdagen.
