Nytrukket kaffe, ferske bakevarer og fersk bok om byens kaféliv. Harald Grytten, Mary-Ellen Brandal og Arnfinn Mauren blar og forteller fra praktboka «Bønner i byen» i et hjørne hos Kafé Walderhaug.»
-Du skjønna, jeg hater å smøre matpakke. Så jo, jeg går relativt ofte på kafé. Sånn i snitt tre dager i uken, og da gjerne alene, avslører Harald Grytten.
Bypatrioten møter Harald, medforfatter Arnfinn Mauren og designer Mary-Ellen Brandal fra Havnevik AS på Kafé Walderhaug, selvfølgelig, en av byens eldste kafeer.
-Du søker alenetid, og ikke nødvendigvis samtaler når du går på kafé?
-Ja, rett og slett. Alenetid. Der kan jeg sitte og kose meg og se på folk, sier byhistorikeren, og forteller at kafeen på hotell 1904 er en plass han ofte går for ta en kaffe og noe å spise.
-Det rare med kaféturer er jo at selv om du er alene så er du med i et fellesskap, skyter Arnfinn Mauren inn. Også han en hyppig kafégjest, om en ser bort fra den siste tiden da han har vært ekstremt mye på kafé i forbindelse med boka.
-Jeg, som Harald var ofte på Invit. Nå er vi en kafégjeng som møtes på 1904 hver morgen. Eller noen møter hver morgen, andre litt mer sporadisk, slik det ofte er med slike kafégjenger.
Men jeg har liksom fulgt etter André Klevberg, forteller Arnfinn, og kommer like greit med en historie om arkitekten og kaféverten André.
(Fortsetter under).
Den dykkende kaféverten og helt for dagen, André Klevberg fotografert på "åstedet", lekteren i Brosundet.
-Det hadde seg slik at ei dame mista brillene, lommeboka og mobiltelefonen sin i sundet når hun satt på lekteren til Invit.
André var ikke snauere enn at han løp over til Skipshandel Eidsvik og fikk låne svømmebriller og en dregg. Dermed bar det i sundet med kaféverten, som etter en stund kom opp med både lommebok og mobiltelefon.
Vel oppe fikk han vite at det jo var brillene som var viktigst, hvorpå André nok en gang tok svømmetak mot bunnen av sundet. Og jo, brillene fikk han med seg opp til den lykkelig eier.
Mannen til kvinnen tok en dyvåt 500-lapp fra lommeboken hennes og ville betale André for heltedåden, noe dagens helt nektet. Han tok imidlertid den våte 500-lappen og bytta den med en tørr seddel fra kassaapparatet, før han ga den til mannen.
-Kafeer kan med andre ord være åsted for mangt et drama?
-Ja, så absolutt, sier Arnfinn, som i lang tid har vandret rundt til byens kafeer for å få de gode historiene både fra drivere og gjester.
Og det gjør «Bønner i byen» til en underholdende og informativ bok, som trolig også kan friste til en tur på kafé.
(Fortsetter under).
Ti illustrasjoner i boka er faktisk malt med kaffe. Kunstneren er Frode Nybø.
Bokas tittel; «Bønner i byen» har som de fleste forstår en litt dobbel betydning. Kaffebønner og bønder. For begge deler var og er viktige for kafékulturen i byen.
Det ser vi tydelig når vi tar et dypdykk i byens kaféhistorie, og den er det selvfølgelig Harald som står bak.
-Du vet, Ålesund ble jo kalt ”kafébyen i Norge”. Trolig har vi funnet på det selv her i byen, men langt fra sannheten er det jo ikke. For det var utrolig mange kafeer her.
Og årsaken, eller takken for det skal de jo ha alle som kom til byen fra landsbygda og øyene, og da gjerne med båt og melkerute.
De kom tidlig, gjorde fra seg handelen og tok inn på kafé for å spise og slappe av. For båten gikk jo gjerne tilbake først i firetiden.
Det var svært mange kafeer i 50-60 og fram til 70-åra. Men rundt 1965 begynte en del å forsvinne, og årsaken er bilismen. Bilen ble allemannseie, og på den måten dro folk til byen for å handle, og kjørte så hjem når de var ferdig med ærendene sine.
(Fortsetter under).
To herrer i samtale over en kaffekopp i det som var Handelssamfundets Café i Einarvikgata 2. Senere fikk den navnet Merkur Kafé. Bildet er tatt rundt 1920.
De eldste kafeene vi har igjen er Myrstad i Spjelkavika som kom tidlig på 1900 tallet, Kafé Walderhaug som sto ferdig rundt 1960, og Fjellstua som ble ferdig året før bybrannen, men som måtte bygge opp igjen på 30-tallet, forklarer Harald.
En ting vår kjære byhistoriker ikke har hundre prosent oversikt over er hvor mange kafeer som forsvant i bybrannen.
-Det er mer usikkert, men helt i starten etter brannen ble det åpnet kafeer i brakker rundt om i byen.
Allerede 7.juni 1905 åpnet imidlertid den aller første permanente kafeen etter brannen. Det var Kaffistova i Sponland-bygget, som åpnet samtidig som unionsoppløsningen med Sverige ble vedtatt.
-Men hva er den eldste kafeen vi kjenner til?
-Det er nok Avholdshjemmets Kafé som åpnet i 1887.
Noen kafeer har betydd mer enn andre, og selv om det er typisk kafeer forfatterne har tatt for seg er det en restaurant de ikke kom utenom.
-Restaurant Maritim på Hotell Noreg. Det var den første restauranten etter krigen som fikk skjenkerett. Og det var en stor opplevelse å få dra dit, sier Harald, og kommer ikke utenom kelnerne.
-De var absolutt noe for seg selv. De hadde makt og rådde både over kjærlighetslivet og romantikken til folk.
Du vet, det å få barn utenfor ekteskapet på den tiden opplevdes som skam. En historie var jo om jenta som ventet barn med nettopp en kelner på Maritim. Når hun fortalte mora si om graviditeten, og at barnefaren var kelner på Maritim, ja da var det plutselig slett ikke snakk om noe skam, kan du skjønne. De var hevet over samfunnets skam ser du, sier Harald.
(Fortsetter under).
I 1971 kom Vinmonopolet til Ålesund, og dermed også kunder som bar på sine flytende varer i plastposer fra "polet". De snudde raskt i døra om de så Haldis Bratteberg sitte i kassa. Hun var en ekstrem avholdskvinne og hatet "polposene" så mye at hun nedla forbud mot å ta dem med inn på kafeen. Her er hun i kassa på Promenaden kafé i Kongens gate. Etter Promenaden startet Haldis Skateflua kafteria.
-Du har jo også den legendariske Haldis Bratteberg. I 1971 fikk jo byen sitt første Vinmonopol, og det medførte at det inn i mellom kom kafégjester som hadde med seg plastposer fra ”polet”. Det likte Haldis dårlig, forklarer Arnfinn.
-Hun var jo en autoritær og bestemt dame, i tillegg til at hun var fanatisk avholdskvinne. Hun hatet disse posene, og dermed innførte hun et forbud mot dem på kafeen. Å tre en nøytral plastpose over ”polposen” hjalp lite. Haldis gjennomskuet det raskt, humrer han.
-Men kafékultur forandrer seg, og så er det vel slik at noe kan du tillate deg på Dråpe, men som ikke tar seg ut på Walderhaug?
-Å ja. Det å jobbe, eller å gjøre lekser på kafé har blitt mer vanlig på enkelte kafeer.
Jeg møtte ei jente som jobbet på datamaskinen sin der hun satt på Wayne`s Coffe hos hotell Atlantica.
Hun skulle forberede seg til en skoleprøve og satt der i ti samfulle timer og jobbet, forteller Arnfinn.
(Fortsetter under).
Boka er herved servert, med kaffe. Arnfinn Mauren og Harald Grytten går ikke lenger svanger med sin store bok om kafélivet i Ålesund, nå er den forløst, og kan nytes med en god kopp kaffe.
Vi oppdager fort at en kan sitte mange timer også på kafé Walderhaug når en deler bord med Arnfinn, Harald og Mary-Ellen. Det er kjedelig å sette strek på kafé, men et sted går grensen. Vi finner det helt greit å fortsette dypdykket i byens kafékultur mellom permene i boka. Havnevik AS har også mer enn én finger med i bokprosjektet, og det er en praktbok deres designer, Mary-Ellen Brandal har designet med det for øyet å få en luftig bok som er behagelig å lese.
Kunstneren Frode Nybø har bidratt med ti illustrasjoner i boka, alle faktisk malt med kaffe.
Boka inneholder over 300 bilder.
De historiske bildene kommer fra Fylkesfotoarkivet og private.
Samtidsbildene fra andre bidragsytere i tillegg til bokas fotograf Anne Marthe Vestre Berge.
Det vil slett ikke forundre oss om dette blir en kjærkommen julegave for svært mange.
