Kompiser tok han til Ålesund #flyttertilålesund



Venner betyr alt i tenårene. Og en felles interesse kan stake en kurs som vil prege deg i et helt liv. Slik ble det for Per Gidlund (46), som kan takke vennene for at han i dag har Color Line Stadion som arbeidssted. 

Fra Vesteräs til Ålesund. Fotballen og kompiser har hatt mye å si for veivalgene til Per Gidlund.

Navn: Per Gidlund
Alder: 46
Sivilstatus: Ugift
Yrke: Trener AaFK G17 og AaFK Gatelag
Utdanning: UEFA PRO-lisens

Ti mil vest for Stockholm, ved bredden av Sverige tredje største innsjø, Mälaren, ligger en av landet eldste byer, Västerås.
 
Her vokste Per opp. I trygge omgivelser. Hvor idrett sto i fokus.
 
- Jeg bodde i Västerås hele oppveksten og drev med både fotball og bordtennis frem til jeg var 13-14 år. Da ble jeg tvunget til å velge en idrett, og siden de fleste vennene mine spilte fotball, så ble det fotball, sier Gidlund.
 
- Der og da var jeg nok ikke klar over hvor stor betydning det valget skulle ha for meg. Livet mitt kunne blitt veldig annerledes om jeg hadde gått for bordtennis, legger han til.
 
I den alderen blir man lett påvirket av de man omgås. Slik ble det også for Per.
 
- Valget var ikke så vanskelig selv om jeg ikke var noen god fotballspiller. Fotball er en lagidrett og jeg likte den følelsen, noe som bidro sterkt til at bordtennis ble valgt bort.

- Å være trener for gatelaget er veldig givende. Den takknemligheten som disse spiller viser er helt enorm, sier han.

Alvorlig skade
 
Selv om han hele veien visste at han ikke kom til å spille på toppnivå, så fortsette han å spille med kameratene. Gleden av fotballen var så absolutt til stede.
 
Men så ble han alvorlig skadet. Og i det øyeblikket, uten at han var klar over det der og da, så åpnet det veien for en ny karriere.
 
- Jeg fikk en korsbåndskade da jeg spilte på nivå tre for Skiljebo SK, og siden jeg hadde små ambisjoner, så hadde jeg ikke motivasjonen til å trene meg tilbake etter skaden. Da la jeg like godt opp.
 
- En venn av meg mente jeg burde bli trener. Og de manglet en trener på det laget han tilhørte, men jeg var veldig skeptisk i begynnelsen, men han ga seg ikke. Så jeg lot meg overtale, og overraskende nok syns jeg at det var veldig kjekt. Likevel var det ikke i tankene mine å gjøre karriere av det.
 
- På den tiden jobbet jeg på ABB Robotics i Västerås og trivdes der. Men så gikk det noen år og jeg begynte å ta noen trenerkurs mens jeg var i Skiljebo og så tenkte jeg at, det her var kanskje noe for meg. Samtidig tok jeg noen kurs innenfor lederskap og psykologi ved universitetet i Örebro og jeg søkte meg mot idrettslederutdanning.

(Fortsetter under)

Allerede som 27 åring ble han assistenttrener i Västerås SK som spilte i Superettan, tilsvarende OBOS-ligaen her. Ei erfaring som gjorde at han ble fort voksen.

Ble fort voksen
 
Men så kom et tilbudet om å trene fotball på fulltid.
 
- Mine foreldre var skeptisk. Da fikk jeg høre av dem at fotballtrener er jo ingen jobb. De var usikre på hvilken fremtid det kunne gi meg.
 
- Allerede som 27 åring ble assistenttrener i Västerås SK som spilte i Superettan, tilsvarende OBOS-ligaen her. Og da ble jeg voksen veldig fort. Hovedtrener var en legende i Sverige, Kurt Lennart Söderberg, og han hadde trent Odd i 1983-84. Dessverre gikk han bort for noen måneder siden.
 
- Han sa noen ting han ikke burde, og jeg ønsker ikke å gjengi det nå, men det gjorde at han fikk sparken etter fire måneder. Det gjorde at jeg som ung og uerfaren trener, plutselig måtte ta over laget. I halvannen måned hadde jeg ansvaret og da ble jeg voksen veldig fort. Og så kom engelskmannen Richard Money inn fra AIK og han er den som jeg har lært mest av. En veldig bra trener som jeg jobbet sammen med i seks måneder før han dro videre, mens jeg fikk tilbud om å bli og ta over. Der og da lokket det, men uten å gå inn på ting, så ble det nok med den sesongen, for på den tiden var det mye som ikke var bra og veldig turbulent, og jeg orket ikke fortsette i klubben.
 
Flere kompiser hadde fått han til å velge fotball og ikke bordtennis. En kompis hadde fått han inn i treneryrket noen år senere. Nå skulle en ny kompis påvirke han til å ta et nytt valg.
 
- Jeg trente forskjellige klubber på nivå tre før plutselig Norge ble aktuelt høsten 2012. Jeg hadde en kompis som jobbet i Rolls Royce i Brattvåg og han kjente daværende styreleder i fotballklubben, Thor Grønmyr. Jeg kom hit på et intervju, jeg hadde blitt singel, og derfor var det ikke noe som holdt meg igjen, så jeg tenkte at jeg måtte prøve noe nytt. Det var spennende å være med å bygge opp noe så jeg ble der i seks år som trener.

Per og gatelaget i aksjon.

Store trenerkontraster
 
Han hadde funnet roen på Sunnmøre. Men så banket storebror på døren.
 
- Øyvind Dalseth ringte meg og lurte på om jeg kunne være interessert i å ta over G16-laget i AaFK. Jeg hadde sett en del fotball på Color Line og tenkte at det kunne vært fint med nye utfordringer og komme inn i et større miljø med mange dyktige trenere. Det var ikke vanskelig å takke ja. Og her sitter jeg fire år senere, for jeg trives veldig godt i klubben, sier Gidlund, som i 2023 blir G17-trener.
 
- På akademiet føler jeg at vi har startet på en reise og at vi er på vei et sted. Det gjør at det er gøy å jobbe her. Vi gjør ikke de samme tingene år ut og år inn. Det ble en ny start. Det har vært utrolig spennende reise å være med på.
 
Han har også ansvaret for et lag til.
 
- Det er veldig annerledes, for det er store kontraster. Gatelaget er et sosialt prosjekt, for det handler om å ha det kjekt. Menneskene som kommer dit skal føle trygghet og at det er et godt miljø å være i. I G16-laget er de unge sultne spillerne som ønsker å bli så god som det overhodet er mulig å bli, mens slik er det ikke i gatelaget. Det er fint for en trener å ha slike kontraster, for du får ulike typer utfordringer, sier Gidlund.
 
- Å være trener for gatelaget er veldig givende. Den takknemligheten som disse spiller viser er helt enorm. Det er godt for dem at noen ser dem. Det er fint prosjekt som veldig mange klubber i Norge har og som er unikt i verden. Det har blitt veldig mange fine historier.
 
Det er en lang reise Gidlund har tatt fra å plutselig stå alene med ansvaret i hjembyen Västerås til å ha trene ulike grupperinger innenfor veggene på Color Line i Ålesund. Og det gjør godt å vise at han valgte riktig yrkesretning.
 
- Foreldrene mine er veldig glade over hvordan det gikk. De fleste foreldre er vel slik at det viktigste er å ha mat på bordet og at du klarer å betale regningene dine. Heldigvis har jeg kun i korte perioder vært arbeidsledig.
 
- Men jeg kan forstå dem. Jeg var ung og uerfaren i en bransje som er veldig tøff.

- Idrett på topp- og breddenivå, tilgang på turmuligheter og en god miks av butikker og uteliv er viktig for en by. Den miksen har Ålesund, sier Per Gidlund.

Må ha like muligheter

Det er kanskje ikke så overraskende at svensken er opptatt av idrett når det kommer til hva en bra by må inneholde.
 
- Den må ha idrett på både topp- og breddenivå, for idrett er veldig viktig som en samfunnsbygger. Barn og unge skal ha mulighet til å være aktive uansett hvor sterk interessen deres er. Byen må ha gode turmuligheter, og så må det være godt utvalg i butikker og et fint uteliv med gode restauranter.
 
- Den miksen har Ålesund. Og det er kort vei til alt du trenger. Idrett finnes på alle nivå her. Og så må vi snakke om den storslagne naturen. Du har byfølelsen, men samtidig kjennes det ut som du er i naturen og det er unikt. Jeg har hatt venner på besøk fra Sverige og de tar helt av. For de blir så imponert.
 
Men det er noe han savner fra Sverige.
 
- Jeg er bortskjemt med at butikker er åpne på søndager. Jeg føler at for mye er stengt på røde dager. Planleggingen må være bedre her. Samtidig har jeg stor forståelse for at de som jobber i butikkene ønsker fri.
 
Bortsett fra at han må finne på andre ting enn å handle på en søndag, så er det kanskje også andre forskjeller mellom Norge og Sverige.
 
- Janteloven er mye sterkere i Norge. Og under idrettssendinger så er norske journalister mye mer patriotiske enn de svenske. Om det har med nøytralitetspolitikken som har vært i Sverige i veldig mange år, vet jeg ikke. I Sverige er kommentatorene mer rolig og ser begge sider, men i Norge er det slik at dersom det går bra, så tar de fullstendig av og når det ikke gjør det, så er det helt motsatt. Det er ingen mellomting.
 
En ting er sikkert, Sunnmøre har gjort inntrykk på svensken.
 
- Jeg er veldig glad for at jeg flyttet hit. Jeg trodde at det skulle bli to-tre år maksimalt, men jeg trives så utrolig godt. Jeg jobber i en spesiell bransje, så det er umulig å vite hva fremtiden bringer. Jeg er heldig som har mange venner her, men har fortsatt mange av dem i Sverige også, og så har jeg familien der, så vi får se hva som skjer.

LES MER OM PROSJEKTET OG SERIEN #flyttertilålesund 

Om prosjektet og serien "Derfor flyttet vi til Ålesund"

Falt pladask for studievalg

Kjærligheten sørget for Ålesund-retur

Falt for Ålesund sentrum

Et rom gjorde at han flyttet til Ålesund

Flyttet hjem for å overta sjefsstolen

Naturen dro Fredrik til Godøya og Ålesund

Falt for den norske familiekulturen

Fra Mexico til Ålesund