Karl-Hermann i 60



Det er ikke få ”skolta” Karl-Hermann Walderhaug har på samvittigheten. Og denne måneden er det sekst i år siden han som 14.åring tok saks og kam i hånd. Siden har det gått klipp i klipp.

I 60 år har Karl-Hermann Walderhaug hatt saks og kam mellom fingrene. Og det er ikke få ålesundske "skolta" han har på samvittigheten, mannen som skulle lage modellbåter, men som endte opp som frisør allrede som fjortis.

-3.august 1959 farr. Da sto jeg på frisørsalongen til min onkel Bjørn Kurseth på Kiperviktorget og hadde min første arbeidsdag som frisør, sier en blid og svært så opplagt 74-åring.

-Helsa er bra, heldigvis, og det har den vært alle disse seksti åra. Til sammen har jeg kun tre uker med sykemelding, så jeg har vært heldig der, sier han.

Vi møter Karl-Hermann på Chess i Ålesund Storsenter. Her er han selve patriarken, og et sted han kommer til daglig, selv om det nå er sønnen Ove som er sjef og innehaver.

-Det har seg jo slik at det er noen her i byen som fortsatt absolutt skal ha meg til å klippe dem. Mange av dem er jo gamle kompiser, og det er jo bare hyggelig det.

Ellers er jeg litt sånn vaktmester og alt-mulig-mann da vet du.

Karl-Hermann Walderhaug er født og oppvokst i Giskegata 41. Og der bor han og kona Berit fortsatt.

De møtte hverandre i Frelsesarmeen, giftet seg og fikk datteren Wenche og Ove.

-Wenche, som nå heter Midjord Walderhaug er offiser i Frelsesarmeen. Sønnen vår Ove Balsnes Walderhaug fulgte i mine fotspor og driver altså salongene vi har her i Ålesund Storsenter og på Moa.

-Jeg skulle jo egentlig bli modellsnekker vet du. Men det ble ikke noe av.

Far min jobba på Ljaaen, og du vet at alle skip som lages får produsert en nøyaktig modell en kan sette i en monter. Slike skulle jeg lage.

Men onkel Bjørn spurte om jeg ikke heller kunne tenke meg å prøve meg som frisør.

Og slik ble det.

14 år gammel i 1959 sto jeg altså der med saks og kam. I 1964 overtok jeg salongen.

Da hadde jeg tatt mester- og svennebrev i frisørfaget, og jeg trivdes godt. Jeg liker jo å jobbe med folk, sier Karl-Hermann.

-Rollonsveis da? Hadde du den på menyen?

-Ånei du. Den var det kun Oscar Muri i Storgata som fikk lage. Han hadde patent på den, så vi andre måtte finne på andre ting.

Den store utfordringa kom med The Beatles, faktisk. Da de kom på banen med langt hår skulle jo alle ha det.

Det ble stille på salongene en lang periode, til ungdommen hadde samla langt nok hår.

Vi frisørene gikk da gå et kurs i ”peewo-Point”, husker jeg. Det var for å lage selve Beatles-looken.

-Du har fulgt med på en del hårmoter opp gjennom åra?

-Har fulgt med hele veien. En må jo det, selv om jeg kanskje ikke hadde en ”signatursveis” slik Muri hadde med Rollonsveisen, humrer Karl-Hermann.

80-åra kom, og på hårfronten blir det tiåret ofte omtalt som det ”latterlige tiåret”, for nå var det puffing, pampletter, hockeysveis og permanent.

Og i 1980 flyttet Karl-Hermann til Lihaugen og ble ”Karl-Hermann Frisør”.

I 1985 ble det Chess i Grimmergaarden, som senteret het da.

I 1987 ble det Chess også på Moa.

-For seks år siden tok Ove over driften over salongene, og jeg kommer og går som jeg vil, smiler han.

(Fortsetter under).

Det begynte på Kiperviktorget hos onkelen Bjørn Kurseth. Siden gikk det klipp i klipp for Karl-Hermann, som åpnet salonger både på Lihaugen, i Grimmergaarden og på Moa. Nå er det sønnen Ove som har tatt over, men fortsatt er det en del kunder som insisterer å få hårpryden frisert av selveste Karl-Hermann.

Karl-Hermann har også brutt en del barrierer i frisørfaget, i tillegg til at han nå er av de aller eldste som fortsatt praktiserer faget.

-Vi var de første som innførte kun drop-in, og mange husker kanskje disse hvite frakkene alle frisører måtte gå med?

Jeg var den første som kasta den, men da kom Helserådet på døra og sa at dette ikke var greit.

Jeg fant imidlertid en god mellomløsning med ei litt sid jakke. Da begynte alle andre også å droppe den hvite frakken.

-I ditt yrke er jo samtaler viktig. Det er vel å regne med at du har hørt litt av hvert opp gjennom åra?

-Så absolutt. Det er som kollega Perry Wangsmo sa en gang; ”Som frisør er en 70 prosent psykolog og 30 prosent frisør”.

Folk snakker jo, og jeg liker å prate med folk. En kan raskt løse ei gåte for noen, eller gi hjelp.

-Og noen samtaler er med minneverdige enn andre?

-Ja, det finnes samtaler som virkelig sitter godt i hukommelsen.

-Og diskusjoner, nå som det er valgtider og alt mulig?

-Ja, det også. Folk snakker og mener mye om mangt.

-Men hva sier du om du er dundrende uenig med kunden?

-Vel, da sier en rolig og diplomatisk at kunden alltid har rett.

Karl-Hermann og Berit er fortsatt aktive i Frelsesarmeen, ja faktisk hele familien.

Og ”armeen” har vært tilholdsstedet for familien i alle år.

-Vi er involvert alle som en på forskjellige plan i Frelsesarmeen. Og ”Frellaren” er et aktivt sted der vi har gudstjenester på søndagene og andre aktiviteter ellers i uka.

-Og juletrefest?

-Ja, vi kaller den nå familiefest, men da er det alltid fullt hus. Og så har vi jo et flott hornmusikkorkester. Det hører jo med. Jeg spiller bass, og har spilt i armeen så langt tilbake som jeg kan huske.

Livet i Frelsesarmeen har gitt meg som kristen et rikt liv, og jeg ser på det som viktig å ha kontakt med andre mennesker både der og i jobben min.

-Til slutt Karl-Hermann. Fortid og nåtid som frisør, hvordan beskrive det best?

-Frisøryrket er et godt yrke som har gitt meg mye. Ikke minst fordi jeg har vært velsignet med en god helse, og at jeg har hatt mange flinke og dedikerte folk rundt meg.

Etter 60 år som frisør er det et yrke jeg anbefaler.