– Jeg hadde aldri kommet på dette selv. Det var Astrid Overaa sin idé, og bare ei uke etter at den kom på bordet ringte Roy «Kakken» Carlsen og sa han hadde booket Arbeideren. Da var det ingen vei tilbake, forteller Synnøve Hatlen (63) om det hun betegner som ett av de største stegene hun har tatt i godt voksen alder.
– Det er jo sånn deilig galskap i ei tid der man kanskje skulle tenkt på å pensjonere seg. Ta det med ro. Men neida. Det er da vi finner vi frem glitterstrømpebuksen og gir full gass, sier hun, og himler med øynene. Det oser av selvironi. Hun vet godt hva hun har gjort og hun elsker det.
Nå har hun og makker Ørjan Liavåg, som har regien, «flyttet inn» på Arbeideren. Det er kun kort tid igjen og det pusses, flyttes, finslipes og jobbes sent som tidlig.
«Signe Stunden, Singel og totalleverandør» står det på plakaten med neonrosa bokstaver. Nesten litt sånn «Gud hjelpe meg», med svært positivt fortegn. For alle som har opplevd Signe Stunden på nært hold, vet at det kan bli drøyt. Null sperrer.
I karakter kan man tillate seg mye
– Hun har jo ikke det. Sperrer, altså, forklarer Synnøve om figuren som får både damer og menn til å både vri seg i stolen og ikke minst le høyt. Begge deler. For uansett hva denne figuren finner på, i all sin prakt, om det er i trimdrakt tre størrelser for liten, så er der alltid noe mer bak fasaden.
– Det er jo sånn det er, bekrefter Hatlen. – God humor, kommer gjerne fra hjertet og et sted med livserfaring. Sånn er det også for meg. «Signe» ble nok skapt mye tidligere enn første gangen hun ble presentert for et publikum, sier hun og stopper opp.
– Jeg vil si jeg hadde en utrolig flott barndom, men der var også ting som var veldig utfordrende. Som gjorde at man skapte seg en fantasifigur. En karakter som turte alt det som jeg ikke turte. Som var sterkere enn meg, sier hun og vi er godt inne i en prat om korsveier, som bare må håndteres når det står på. Livet som kanskje leverer klyse på klyse, og når det står på umulig å forestille seg at det dette er noe man skal få bruk for.
– Jeg lagde meg et skall. For å holde ut med terging og mobbing. Jeg skulle vise de. At jeg var tøffere enn toget, og at de kunne bare prøve seg. Inni meg var jeg jo bare lei meg. Er det ikke sånn det er da? Spør hun om et tema mange nok kan kjenne seg igjen i.
Et realt arbeidsjern
– Signe tør alt. Hun eier ikke filter. Det kan selvfølgelig bikke aldeles over, men det er jo også den andre siden av saken. Men det er så sjukt deilig å bare få være så ufyselig, si det man tenker og i tillegg få betalt for det, sier hun og hauker. For det er noe med «Signe» som folk vil ha. Mengder av.
Men i et soloshow, og helaften, kan man ikke bare pushe grenser. Og det er her Ørjan kommer inn i bildet.
– Vi måtte lage ei solid ramme, der man blir kjent med flere sider av både mennesket Synnøve og karakteren Signe, sier han om forestillingen han beskriver som ei reise gjennom et aldri så ørlite drama i Signe sitt liv. Som viser at bak alle ansikt, så er der mer enn vi tror.
– Det er ren glede å få jobbe med dette prosjektet og Synnøve. Hun er et arbeidsjern av dimensjoner. Hun trenger ingen push bak eller mas fra meg. Hun jobber utrettelig på egen hånd og trenger ingen fjernstyring. Vi er et godt team, og vi ler vi mye, sier han om samarbeidet og sin egen rolle.
– Det viktigste jeg har kunnet bidra med er å jobbe frem en solid rød tråd. Hun er jo ei bombe, som mer enn gjerne skyter fra hofta, og det må det også være rom for, men innenfor rammer. Ellers hadde det fort gått alle veier, sier han og vifter beskrivende med armene.
I rute
– Mye av materialet og ideene vi startet med er forkastet, nytt har kommet til og nå knappe to uker før premiéren vil jeg si vi er akkurat der vi skal være. Nå begynner jeg virkelig å glede meg. Til å se Synnøve og Signe skinne fra scenekanten, sier Liavåg.
Nå handler det om sceneskifter, tekst, og siste finish. Og kanskje drømmen om ekstraforestillinger. For det som er lagt ut av billetter er nesten utsolgt.
– Responsen har vært helt fantastisk, og det fyller seg opp på alle forestillingene vi har annonsert, men her er rom for mer. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært en drøm. Å bare få knuse på med flere forestillinger inn i førjulstiden, sier Hatlen. Og der hørte endelig et snev av tøffe Signe også i Synnøve. Gjorde vi ikke?
