-Jeg hadde lyst å gripe tak i et av husene vi har på Sunnmøre museum, og da valgte jeg huset som sto på Klaus Nilsens gate 11. Dybhuset.
Under asfalt
Ingvil Eilertsen Grimstad er kulturhistorisk fagdirektør hos Viti, og vi møter henne i den lille gata Sunnmøre museum har fått laga på området sitt.
Her finner vi blant annet ei handelsbu fra Larsnes, ”Børsen”, den gamle skomakerstua til Myren fra Spjelkavika, og garasjen til Spjelkavikruta med en gammel buss som er i full kjørbar stand.
Men her står også huset til familien Dyb fra Godøya. Bygd i 1878. Det var huset Ingvil valgte seg, og da også historien om selve Buholmen.
-Det ble en stor omveltning for de som bodde der, og dette var jo en bydel som ikke ble rammet av bybrannen, og dermed av det eldste og mest slitte i byen, og i 1978 startet rivingen, forteller hun.
Ingvil startet fordypningen sin, for så å formidle historia ut. Og nå er det altså blitt til boken «Buholmen – Ålesundshistorie under asfalten – og på museum».
-Når de staret rivingen ble fire hus lagret etter initiativ av stiftelsen «Gamle Ålesund». Og det var planen å flytte flere hus hit til museet, men etter gjennomgangen ble det slått fast at det kun var familien Dyb sitt hus som var i en slik stand at det lot seg gjøre.
Interiøret i huset er ikke helt originalt, men satt opp som stilen var omkring 1910, forteller hun.
Alle som har levd ei stund husker Buholmen med vågen, og ut til Sunnmøre Meieri som fortsatt ligger der. Familien Dyb sitt hus lå rett over gata for meieriet.
-Den aller første bosettingen kom i 1830 åra, og det var trolig Bernt Olsen Buholm fra Sykkylven og kona Ragnhild fra Sula som bosatte seg der først, sier Ingvil, og forteller at hun har dramatisert en del i boka.
-Noen ”kunstneriske friheter” har jeg tatt for formidlingens skyld, men det var flere dramatiske hendelser på Buholmen, og som rammet de som bodde der, sier hun, og trekker fram den største og mest hjerteskjærende hendelsen som rammet.
Tragedien rammet
-Buholmstragedien er nok det som rammet hardest ja. For ut fra Buholmsundet la båtene ut på fiske tidlig på morgenen torsdag 13. august 1885. De satte kurs for Storegga på linefiske. Noe senere på dagen legger flere båter ut, forteller hun.
Værmelding på denne tiden hadde utviklet seg, men mer usikre enn i dag.
-De første som dro ut fikk ikke med seg meldingen, noe de siste gjorde av de 40 båtene som dro. Og meldingen fortalte at det kom et varsel lydende; ”Et virvelcentrum har beveget sig hurtig fra Vest i nordøstlig retning over de britiske øyer, og staar i da udenfor Norges Vestkyst”.
-Ut mot Storegga gikk det bra, men etter hvert oppdaget de en rødbrun sky i horisonten. Så ble de rammet av uværet og voldsom sjø. Tragedien var et faktum, forteller hun.
33 fiskere forsvant. Tilbake på Buholmen satt 29 enker og 113 barn, skriver Ingvil i boka.
Bybranntilfluk
-Bybrannen var jo også et kapittel med drama. For bydelen ble ikke ramma direkte, men folk flyktet dit. Det skapte jo også historier, som for vognmann Jørgen Østensen som hadde hestene og stallen sin der. Han var urolig for hestene i uværet natt til 23. januar 1904, men alt gikk bra.
-Da brannsignalet gikk var Østensen raskt på pletten for å hjelpe, og forsto raskt at dette ville bli en katastrofe. Østensens eget hus i Rådstugata brant ned, og da han tok seg til stallen på Buholmen ble han møtt av damer som hadde søkt ly der, og var opptatt av morgenstellet. De vasket seg i bøttene hestene hans normalt drakk av.
På engelsk
Boka til Ingvil er godt illustrert fra Buholmen nå og da, og med fem historier fra bydelen som ble lagt under asfalt.
-Jeg kan på sett og vis forestille meg hvordan de levde der, og opplevde det. For hva skjer med en bydel full av umoderne boliger? De visste kanskje at noe ville skje, sier hun.
Og i 1978 begynte det altså å skje. Buholmen i dag omtales kanskje mer som ”Meierikaia”. Sjøen der alle båtene lå er borte. Erstattet av innfartsveg og huset der Skatteetaten ligger i dag.
-Vi opplever stor interesse for denne ”gata”, og for huset til familien Dyb, forteller Ingvil, som også har holdt foredrag om temaet.
-Ja, og da møtte det opp mange med stor kunnskap om området. Til og med om en berømt hund. Og vi er jo alltid glade for ny informasjon. Tilbakemeldingene er gode om boka som vi nå selger på museet. Og nå kommer den også på engelst, forteller hun.
