Det loves, undres, diskuteres og det hales og draes i både nye og gamle prosjekter. Byens politikere er mer aktive enn noen gang både i aviser og sosiale medier. Da vet man at det straks er valg. Men hva leser vi. Egentlig?
Hvem deltar i den offentlige debatten egentlig? Hvem får gjennomslag i avisene, egentlig?
For meg som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sosiale medier og har fulgt nesten hver en tråd i denne byen siden gangen da man først logget seg på, så har jeg også rukket å gjøre mang en viktig observasjon. Det er ikke usynlig hvem som heier på hva, hvem som støtter hvor, eller når folk snur på helen og tar ei finte, uten å snakke høyt om det.
Sånn er det. Vi er en by som både vil og skal, men det er ikke usynlig. Krefter og motkrefter.
Noen har drevet valgkamp i tre år, noen begynte forrige uke.
«Bare vi får bestemme så blir det lettere, billigere og bedre» «Da blir det sånn eller slik», møter oss daglig frem til valgdagen 11. september. Ja, blir det det, all den tid man ikke klarer å samle seg politisk? Uansett hvem som sitter i hvilken stol, så vil det jo de eventuelle utfordringene være der, om enn i ei litt justert retning hit eller dit? Vil de ikke? Uansett hvem som sitter i posisjon eller opposisjon?
Hva skjer om man ikke samarbeider? Driver prosjektene fremover?
Mer enn noen gang før, er jeg redd for at vi utenifra må se ut som en nei by. En sutre by og en krangle by. En by som lever av og for omkamper. Som vedtar, men ikke klarer å stå fast ved vedtakene. Som stopper og svinger unna så fort det lar seg gjøre. Der noen plutselig presenterer sitt eget prosjekt, all den tid de har sagt der ikke er penger til å gjennomføre det som allerede er pågående. Det er en underlig opplevelse.
Dette er ikke et innlegg for den ene eller andre siden. Det er en sterk oppfordring til byens politikere fra alle partier om å samles rund de store linjene, gjennomføre vedtatte prosjekter og lede med stødig hånd.
«Bare vi får bestemme så blir det bedre», kan fort oppleves som billig retorikk. For vi vet at pengesekken stort sett er den samme uansett hvem som sitter i posisjon eller opposisjon og at begge deler spiller ei særdeles viktig rolle i et demokratisk samfunn. Det er jo nettopp de gode diskusjonene i skjæringspunktet som tar oss fremover. Som skaper mer.
Omkamper skaper utmattelse
For det er en uting Ålesund. Om man ikke tar de gode diskusjonene før vedtak gjøres. Det er en uting at man gang på gang skal kjøre omkamper og late som at det ikke koster uhorvelig med innsats og penger, noe som fort fører til både utsettelser og utmattelse. Ikke bare internt i egen organisasjon, men eksternt hos alle som faktisk prøver å bidra.
Det er en uting å ikke snakke ærlig om hvor mye midler som allerede er puttet inn i et prosjekt, før man snur, avlyser, eller kommer med en ny god ide.
Det bør folk få vite.
Det er sikkert ikke det kjekkeste å stå i vinden som politiker når vi som innbyggere raser, eller føler oss urettferdig behandlet, forbigått eller ikke hørt, men noen ganger må dere også stå samlet. Vise oss vei. Når det til stadighet høres forlokkende ut å snu, så vil vi mange snu.
De utfordringene man står ovenfor som samfunn fremover er for viktig til det. Vi har valgt dere til å løse oppgaven. På vegne av oss.
Som verden er nå, kan dere ikke lytte til kommentarfeltene alene. Får dere hundre likes, fra de som allerede heier på dere, så bør dere også finne de 3000 som kanskje er uenige, men ikke orker å si noe høyt. Fordi debattklimaet i sosiale medier ofte preges av høyrøstede, krasse stemmer som allerede har bestemt seg for at verden ser sånn eller slik ut. Noe de aller fleste vet at ikke er sant.
Om det gjelder kutt eller økte kostnader er det tøft. Det er beintøft, og vi har ingen garanti for at det blir bedre. Men tror dere at de under 30, som faktisk skjønner det, som ikke ser det som en selvfølge at «de kålhaudene på rådhuset» skal ordne opp og er ansvarlig for alt, at de er på Facebook?
De som kan bidra nå, for å komme raskere til målet, de er ikke der. Ikke i det forumet. De er trolig alt for opptatt av å utdanne seg eller bidra med løsninger, til at de orker å engasjere seg på steder der folk ikke en gang har lest seg opp på sakens kjerne. Så hvordan når dere tak i de? Hvordan finner dere de beste fagfolkene, de unge som skjønner, de med ny kunnskap, eller de som allerede har erfaringer fra lignende prosjekt andre steder som ligger foran oss? Det er de dere trenger! Ikke eget ekkokammer av venner og bekjente på Facebook.
Sannsynligheten er stor, for at vi som samfunn er inne i det som er en ny normal nasjonalt, men også internasjonalt med uroligheter, krig og et klima i stor endring. Sannsynligheten er stor for at det blir både dyrere, trangere og spissere. For både Jørgen hattemaker og Kong Salomo. Og hvordan møter vi det? Hvordan skal alle klare å både justere seg og bidra?
Byutvikling er viktigere enn noen gang, og det handler ikke lengre bare om å bare bygge hus eller veier. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha. Hvordan vi rigger oss for å løse de daglige, men også fremtidige utfordringene. Publikum fortjener å vite om hvordan virkeligheten egentlig blir nå som vi blir flere og flere eldre, og har en stor utfordring for å skaffe nok hender nettopp kunne ta vare på de eldre. Hvor skal de komme fra om en ikke har en attraktiv region eller by? At sannsynligheten er stor for at vi må bosette enda flere ikke bare på grunn av krig, men også klima… Det er store spørsmål, som mange ikke orker å forholde seg til, men noen må det.
Mer enn noen gang trenger vi politikere som ser det store bildet. Som skjønner de utfordringene vi står ovenfor. Mikro og makro. Og som skjønner at der er ikke all den tid som man gjerne skulle ønske seg. At krig påvirker oss, at vi må ha rent drikkevann og skoler som ikke ramler sammen, og at man ikke kan gjemme seg for etterslep. Men at vi samtidig som vi fikser, så godt vi bare kan, også må utvikle.
De fleste mennesker liker ikke endring. Sånn er vi. Men verden er i endring, vi må justere og vi må rigge oss. Og da trenger vi solide ledere som viser vei. Ikke vingler. Som er orientert, lytter og tar de tøffe debattene før vedtak, men også svelger en kamel om flertallet har sagt sitt. Enig eller uenig, bør man da sette alle kluter til, for å gjennomføre. Ikke jakte lette likes med muligheter for ei overskrift.
For omkamper er trolig noe av det aller dyreste og mest ødeleggende vi driver med. Uansett hvem som styrer trenger vi kontinuitet på alle prosjekter som tar lengre tid å utvikle og gjennomføre enn en politisk periode på fire år, og det er ikke få!
Og ja. Jeg vet godt at det jeg sier her ikke er populært blant alle, men det får stå sin prøve. For sånn er det i et samfunn, men det er vårt bidrag, vår stemme, all den tid vi ønsker å rigge oss for fremtiden.
Ei fremtid ingen av oss har erfart.
Godt valg!
