Og vi var faktisk heldige. For Carol og ektemannen Bruce oppholdt seg i Ålesund, men skulle ta flyet hjem til England om få timer. Å si nei til et møte var imidlertid ikke et tema for den hyggelige briten.
Sønn i Ålesund
-Å, så snill, var beskjeden tilbake, på norsk. For Carol ville møte oss, og stedet ble Baker Walderhaug.
En smilende Carol kommer sammen med svigerdatter Monica Finnøy Draper, og der er også linken til Ålesund.
-Min sønn Jack og Monica møtte hverandre i 2011. Nå er de gift og bor i Spjelkavika med sine to barn, forteller Carol.
-De var faktisk innom Ålesund første gang da mannen min var åtte år. Så vi spøker litt med at våre veier kanskje krysset hverandre allerede da, skyter Monica inn.
Går “All in”
Carol og ektemannen Bruce har for alvor fått et bankende hjerte for Ålesund og Norge etter at sønnen stiftet familie her. Men hun går “all in”, som de sier i England.
-Jeg lærer meg norsk. Det er veldig spennende, og jeg har en norsklærer som underviser meg en dag i uken. Han er fra Oslo, og nordmenn er gode i engelsk, så jeg får god hjelp, forteller Carol, og avslører at de planlegger enda et steg.
-Vi begynt å se etter en leilighet i Ålesund, slik at vi kan bo der når vi er her.
For vi er jo her tre fire ganger i året, og da vil vi gjerne ha en leilighet som ikke er for langt unna sentrum. Vi kan tenke oss et sted vi kan spasere fra, forteller hun.
-Hvor lenge har du fulgt Bypatrioten da?
-Å, det begynner å bli fem seks år siden.
Å følge dere gir meg en følelse av å være nærmere Ålesund. At jeg er i kontakt med byen, forteller Carol, som klarer å følge med, tross språket.
-Jeg liker godt å lese om all kulturen dere skriver om. Se alle bildene og at det er mye som skjer, for i Bypatrioten får jeg jo med meg at det skjer mye nytt i Ålesund. Og det ser vi også hver gang vi kommer hit, forteller Carol, som likevel savner en ting.
Barnebarn
-Snø. Vi bommer alltid på når det er snø her. Så det har vi ikke fått oppleve enda. Men en vakker dag vil det skje, forteller Carol, som kommer tilbake i sommer. Forhåpentligvis uten snø da også.
Ei uke har de brukt hos sønn, svigerdatter og de to barnebarna.
-De går i barnehagen, så de har hentet i barnehage litt tidligere, og tatt seg turer, sier Monica.
-Da har vi tatt buss til byen, og andre ting. Det er så enkelt og greit i Ålesund, og bussene er faktisk presise her. Det er de ikke hjemme.
-Reiser dere litt rundt når dere besøker Ålesund?
-Å ja. Denne gangen har vi vært i Geiranger. Vi kan også finne på å ta tog eller fly andre plasser. Som Trondheim og Oslo.
Og vi elsker 17.mai. For en fantastisk tradisjon, sier hun.
Farens dagbøker
Monica forteller at svigerforeldrene også er tatt med til de mange krigsminnene i Ålesund. På Aksla og Tueneset. For svigermoren har en helt spesiell interesse for krigen.
Carol og ektemannen bor i byen Stratford upon Avon, som er fødebyen til William Shakespeare, midt i England. Og Carol er selv debuterende forfatter.
For noen år siden fant hun nemlig farens dagbøker i ei tinnboks. Åtte dagbøker fra over fem krigsår der han var med som soldat.
Det ble til boken “A Privat War”, for faren, Frederick George Draper var nøye med å føre dagbok. Å snakke om krigen var en annen sak.
-Jeg visste jo at de fantes allerede som barn, men det var først da vi skulle rydde mine foreldres hus jeg fant dem igjen, bak et skap på soverommet. Og som pensjonist tenkte jeg at jeg skulle lese dem. For han pratet aldri om krigen med oss, forteller Carol, som begynte å redigere farens dagbøker, på hele 166.000 gripende ord.
-Han tjenestegjorde fra 1936 til 1945, og i sine små dagbøker skrev han ned opplevelsene sine daglig. Å lese dem ble for meg som å ha samtalene vi aldri hadde, men jeg måtte utelate noen personlige ting som ikke passet i en bok, sier hun.
-I dagbøkene følger vi ham gjennom krigshandlingene han opplevde i Egypt, Libya, Palestina, Jordan, India Burma og datidens Ceylon (Sri Lanka).
Alt håndskrevet om hvordan det var å tjenestegjøre i krig, og i de mest utfordrende omgivelsene en kan tenke seg.
Og vi ser hvor ærlig og nær han beskriver livet. Om oppdragene, kameratskapet og å overleve.
For vi ser også alle arrene som kommer etter hvert, og hvor syk han blir, forteller Carol om faren som var sterkt preget av sykdom da han kom hjem til England og familien.
-Han var syk av malaria, og sterkt preget av krigshandlingene, men han overlevde utrolig nok.
Etter krigen begynte han å jobbe hos en bilfabrikk som ble nedlagt. Men faren min kjøpte hele lageret av reservedeler. Disse solgte han til entusiaster som trengte deler til bilene, som faktisk ble ikoniske og et klassisk merke, sier hun.
Tilbake til sommeren
-Jeg er pensjonist nå, men siden jeg har ei bok så kaller jeg meg forfatter, smiler hun med et glimt. Og skryter av Ålesund.
-Det er fantastisk at dere har tatt vare på krigsminnene. De er viktige, sier hun.
Svigerdatter Monica er i full gang med å lese ”A Private War”.
-Det er ei tjukk og omfattende bok. Jeg har kommet halvveis, men den er en spennende bok, sier hun.
-Det var en tøff jobb, sier forfatteren selv, om boken som har fått gode kritikker.
-Jeg brukte 18. måneder på å skrive den. I november ble den lansert. Og det med en stor fest, smiler Carol.
Carol og ektemannen har kost seg med familien denne uka i Ålesund, men han overlot til kona å bli intervjuet.
-Det er du som er kjendisen av oss, sa han, så du kan møte Bypatrioten, forteller Carol, som nok har fått litt oppmerksomhet etter boklansering og signeringrunde i hjemlandet.
-Vi har vært heldig med været, og i dag har vi spist lunsj med foreldrene til Monica. Nå reiser vi tilbake til Stratford, og gleder oss til å komme tilbake til Ålesund i sommer. Og Bypatrioten skal jeg fortsette å følge med på, sier hun.
