Eli Anette og Laila mobiliserte alt
Å gå opp trappene til Fjellstua er for mange en enkel og dagligdags ting. For Eli Anette (45) og Laila (57) betyr det å mobilisere absolutt alt av krefter. Og det gjorde de i dag. Under saken ser du bildeserien fra turen.
-Nå har jeg tatt ut alt av krefter for lang lang tid, sier Eli Anette Andreassen like etter trappeturen.
Alvorlige diagnoser
For hun og Laila Nyland tok trappene fra Byparken og opp til Fjellstua, godt hjulpet og assistert av fysioterapeut Helene Kjersem Hoff. En tur som for de fleste av oss går helt greit.
Men de to har hver sin diagnose som gjør at det å gå opp trappene til Fjellstua er et prosjekt der alt av krefter og mental styrke må brukes.
-Jeg har en sjelden nevrologisk sykdom som utvikler seg negativt. Jeg går på en medisin som bremser sykdommen en del. Det gir meg store utfordringer, men jeg lever livet og prøver å ikke ha for store begrensninger, forteller Eli Anette.
Diagnosen har hun levd med i rundt seksten år. Først ble hun avhengig av krykker og staver. Nå er det rullestol som får henne rundt. Hun må bruke enormt med energi for alt hun skal gjøre.
For Laila var det andre utfordringer som meldte seg.
-For tre år siden fikk jeg ei kreftdiagnose. Kreften hadde satt seg i bekkenmuskelen, så jeg måtte fjerne største setemuskelen på høyre side. Jeg driver å trener meg opp etter behandling med cellegift, strålebehandling og operasjoner. Jeg prøver å få bedre balanse. Noen gang må jeg bruke rullator, eller krykker. Håper en dag å kunne fjerne i alle fall ei krykke. Jeg ser jo framgang, forteller Laila.
-Jeg ser jo framgang med deg, sier fysioterapeut Helene som er daglig leder i Iformno. For både Laila og Eli Anette går til behandling og trening hos henne.
Impulsiv idé
-Det var Laila og Eli Anette som fikk i gang dette med å gå opp trappene. Jeg slengte meg med, sier Eli Anette.
-Vi har ei trapp på Iformno, som vi trener på. Og jeg slang det ut på ei trening. For vi gikk hver for oss i trappa hver fredag, så gikk vi sammen i trappa. Da sa jeg at vi kunne ta trappa til Fjellstua, sier Helene.
-Og jeg trodde det var tull, skyter Eli Anette inn. Men det var det altså ikke.
For klokken 12.30 møttes de i Byparken for å ta de første trappetrinnene, i et litt grått vær.
Etter hvert kom sola fram. Noe som også fikk turistene fra cruiseskipene til å ta trappene. Dermed ble det en strabasiøs tur også med tanke på antall mennesker i trappene.
-Vi måtte jo ta en del pauser, og det manglet ikke på gode råd fra turister med gode intensjoner. ”Få i dere litt sukker på Fjellstua”, kom det fra en turist, humrer Helene.
Klokken 15.45 var trioen på toppen. Alle krefter var brukt, og noe Laila forutså. For i vesken hadde hun medaljer både til seg og de to andre, samt pokaler. For premier må en ha, etter over tre timer klatring i trappene. (Øverste bildet).
Nye mål
-Før dere fikk diagnosene deres, var turer og trim noe som sto på programmet?
-Jo, jeg gikk ut på tur. Når jeg var yngre ble det noen fjelltopper, sier Eli Anette.
-Jeg gikk tur på fjellet. Noe ”fjellgeit” var jeg ikke, men en tur på Emblemsfjellet, opp til Rollonhytta på Sula og slikt kunne jeg fort gjøre. Og jeg har jobbet 22 år i barnehage som spesialpedagog, og fikk god trim der. Et av mine mål er å gå på Skodjestølen. Bratt, men det går vei helt opp. Det er et mål, sier Laila, noe de to andre syntes hørtes fristende ut.
Nå er en barriere brutt, og muligens brytes nye for de to damene.
Og gjett om vi stiller oss i supportergjengen og gratulerer.
