Da Giskegata ribbet Storhaugen for å vinne ei bløtkake

For i Ålesund før var ikke det nødvendigvis noe av det hyggeligste man kunne gjøre. Det kunne bli full krig. Ikke en slik krig man skrev om i historiebøkene, men den andre typen.

Et kav som oppstod mellom bynaboer fra forskjellige gater. Folk som ellers hilste pent på hverandre hele året, men som fra 15. mai så på hverandre med svært smale øyne.

Mon tro hvor de hadde gjemt bjørkeriset…

For dette var konkurransen over alle konkurranser og det handlet om å ha byens flotteste pyntede gate.

Bare ordene kunne få voksne mennesker til å miste gangsynet.
Folk som ellers diskuterte været med normal puls, ble plutselig strategiske generaler med stige, hyssing, småflagg, stiftemaskin og en mystisk evne til å skaffe seg grønt fra steder ingen burde ha vært med sag.

Det begynte alltid forsiktig

— Vi skulle kanskje hatt litt bjørk ved inngangene, sa noen, men så var det gjort. For bare «litt bjørk» finnes ikke i Ålesund når heder og ære er involvert.

«Litt bjørk» ble fort til en botanisk forbrytelse.

Trær som sto fredelig og konsentrerte seg om egne tretanker kvelden før, våknet neste morgen som ribbet inventar i en gate som skulle imponere 17. mai-komiteen.

Og i Giskegata nedenfor Storhaugen, der var de aller verst.
De vant stadig vekk.
Det var ikke tilfeldig. Det var system.

Der nede gikk pyntingen ikke for seg, den ble gjennomført.

Det var komité, underkomité, reservekomité, værkomité, flaggvinkelansvarlig og en eldre mann som bare sto på fortauet med armene bak ryggen og sa:

— Nei.

Ingen visste hva han sa nei til. Men alle skjønte at det var viktig. Det var: – Nei.

Når gjengen i Giskegata først satte i gang, gikk det hardt utover alt som vokste på Storhaugen.

Først tok de bjørka. Så tok de gran. Så tok de lyng. Så tok de noe som muligens var en busk, men som i ettertid kan ha vært fru Bergensias parykk fra året før.

Til slutt gikk de løs på fugler, gjøk, stær, stork, Pippi og bestemors dyrbare gebiss. Alt kunne brukes.

Flagg på tvers av gata. Flagg langs husveggene. Bjørkeris ved alle porter. Girlandere rundt rekkverk. Sløyfer på postkasser. Småflagg så tett at vinden fikk klaus. Og midt i alt dette sto ungene og så på voksne bli rare.

Det var kanskje det mest lærerike med hele tradisjonen.

Barnetoget gav fellesfølelsen og gatepyntingen var innføring i jakten på ren prestisje.

Så kom 17. mai-komiteen på besøk

Det var nå de skulle få den endelige dommen.

Det var musestille i gatene. Konkurransestille. Den typen stillhet som oppstår når voksne mennesker later som de ikke bryr seg, mens de i virkeligheten holder på å eksplodere på stedet.

Komitéen kom gående som en blanding av offentlige representanter og en brudeferd.

Først formannen, gjerne i høy flosshatt og med en 17. mai-sløyfe så lang at den begynte ved brystkassa og sluttet i Kirkegata. Når han gikk, så det ut som fedrelandet hadde fått hale.

Bak ham kom dem andre. Alvorlige. Vurderende. Blikk som kunne skille mellom dugnadsånd og hastverk med litt hyssing.

Et par skritt bak der igjen kom han Blikken, i bunad og med lommene fulle av bruskorker fra Høiberg.

Han var ikke offisielt med i komiteen, men det spilte ingen rolle. I Ålesund har det aldri vært nødvendig å være formelt valgt for å ha sterke meninger.

Han Blikken gikk der med sitt eget blikk, sin egen domstol og sin egen måte å si «jaja» på, som kunne felle en hel gate.

— For mye rødt, kunne han si. I Bergveien har dem akkurat passe. Eller utsagn som: — Det flagget der henge jo som ei sjuk sild.

Komitéen så på alt. Flaggvinkler. Bjørkerisets fylde. Om sløyfene hadde sjel. Om gata var gitt et nasjonalt løft i møtet med lokal verdighet.

Den perfekte 17. mai-gaten skulle se festlig ut, men for all del ikke desperat. Det var her mange tapte.

De pyntet noe voldsomt, men med mine. Det var kunsten. De fikk det til å se ut som om trærne hadde meldt seg frivillig.

Tenk å vinne ei heil bløtkake!

Når vinneren var kåret, kom bløtkaka fra baker Molnes.

Det høres jo fint ut. En bløtkake til vinnergata!

Formannen i flosshatt. Komitéen rundt. Barn med blanke øyne. Mødre med forklær. Fedre med for hvite skjorter. En gate full av mennesker som hadde fortjent denne kaka gjennom systematisk rasering av byens vegetasjon.

Men så kom også problemet.

Det bodde omtrent 802 mennesker i gata, og vi snakka om ei bløtkake.

Ikke et kakebord. Ikke en vogn. Ikke en lastebil fra Molnes med krem under presenning. Ei bløtkake.

Alle ville ha!

De voksne først, naturligvis, for de hadde jo «stått på». Barna også, fordi det tross alt var 17. mai. De gamle måtte få. De små måtte få. De som pyntet måtte få.

De som så på måtte få, for det var jo også en form for innsats.

De som ikke bodde i gata, men tilfeldigvis gikk forbi da da kaka kom, skulle ikke få, noe som selvfølgelig førte til press.

Formannen prøvde å skjære høytidelig.

Det gikk ikke.

Å dele én bløtkake på 802 mennesker er ikke ei enkel servering. Det er et feltstudie.

Til slutt sto du der med en liten klatt krem på fingeren og en smule på håndbaken, og noen spurte:

— Fikk du?
Og du svarte:
— Ja. Litt.

Selv om du ikke hadde fått masse kake, så hadde du tross alt fått påfyll av masse minner.

Og i Ålesund holder det ofte. Såpass at historiene lever videre. Minnene deles mellom generasjoner.

For gatepynting var ikke bare opptrinnet til å feire landet. Det handlet om å vise at gata fantes.

Så var det hele over

Flaggene skulle ned. Hyssingen skulle løsnes. Bjørkeriset skulle fjernes. Noen hadde brukt ståltråd på steder ingen forsto. Ei sløyfe satt fast i takrenna. Granbar lå tett i rennesteinen.

Og oppe på Storhaugen sto trærne igjen og så ut som om de hadde vært offer for kommunal saksbehandling. Og alle bestemødre fikk igjen gebissa.

Hele Ålesund visste at neste år skulle det bli verre.

For det er slik tradisjoner virker.

Først gjør man noe vakkert. Så gjør man det større, helt urimelig og – til slutt er det kultur!

Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth
Medsammensvoren og redigerer: Trine Klemetsen.