Åpen dag
I dag var det helt fullt i rettssal 138 på Skansekaia.
Publikum satt musestille for å høre tingrettsdommer Knut Anders Oskarson fortelle om hverdagen som dommer og om det som skjer innenfor veggene I Ålesund Tinghus.
– Samfunnet har gitt deg makt som må utøves med klokskap. Har man makt, kan man også trå feil og det kan få katastrofale følger. Ofte snakker man om saker der fortvilte mennesker befinner seg i en livskrise. Å bli dømt urett i en straffesak er en forferdelig belastning. Å vite det holder oss våkne, sier han og enda flere trekker inn for å høre.
Må skru av
Jeg venter til foredraget er ferdig, for jeg er nysgjerrig. Ikke bare på prosessene, men på mannen som snakker.
Han som forteller at man må legge igjen jobben på jobben. At man må skru helt av når man tar av seg kappen og setter seg på sykkelen etter endt arbeidsdag.
– Noe annet ville blitt uutholdelig. Der er helt klart enkeltskjebner man aldri vil bli kvitt. Det er ikke til å unngå, men heldigvis er det ikke disse det er flest av, sier Oskarson
Og deler flere av sine tanker om det å være dommer.
– Svært ofte løser vi sakene. Det er viktigere å komme til et magert forlik enn å kjøre en omfattende rettsprosess. Som i familiesaker, der det er mye viktigere enn å komme til enighet enn at der blir en dom, forklarer han.
Vi rusler rundt i de nye salene. Flotte lokaler og ny teknikk har gjort hverdagen lettere for alle de som jobber her. Likevel er det noe som får deg til å tenke. Der ligger en alvorlighet i veggene.
– Det er en skummel nok ramme å være i. Vår jobb som dommere er å slå an tonen så ikke alt låser seg. Å møte alle med respekt og forståelse for at det er en fortvilt situasjon. Vi må tåle at mennesker reagerer på ulike måter. Vi kommer ikke i mål om vi har en ovenfra og ned-holdning. Det viktigste redskapet vi har er tålmodighet og være lyttende. Så er det mye viktigere at partene får snakke, enn vitner. I en familiesak er foreldrene sin historie viktigere enn tanter og onklers. Samlivsbrudd er en livskrise, og det må vi som dommere ha stor forståelse for, og da må vi først av alt lytte. Med ett virker ikke salen så skummel likevel. Det er nok mest situasjonen man frykter. Og da er det godt å vite at de ansatte er her for at man skal bli hørt.
Fantete fange
– Mamma? Sant vi ikke har tortur i Norge?
Spørsmålet kommer på barns vis som lyn fra klar himmel. 8-åringen har tydeligvis lyttet til det Oskarson har sagt og gjort seg opp egne tanker, og jeg blir revet tilbake til omvisning og åpen dag.
Ryktene om en fange i varetekt har spredd seg i korridorene og ungene er ikke sene å be.
– Hallois. Jeg er ganske farlig. Tror du på meg? Jeg heter Kåre Willoch. Neida. Jeg lyger. Lyger om alt jeg, sier «fangen» og stikker hodet ut av luken.
Ungene ler.
– Der er ei celle ved siden av. Ser dere den? spør fangen.
– Jaaaaaa! svarer barna entusiastisk.
– Den er tom. Jeg tok livet av han. Jupp, det gjorde jeg ja!
– Ehhhhhhh…
Litt mer usikker lyd fra den yngre garde. Vi voksne bryter ut i god gammeldags tullflir og synes tingretten har funnet en svært sprek fange som skjønna at sjøl små barn tåler og trenger å bli tulla med.
Tingretten i Ålesund ligger plassert i helt nye lokaler på Skansekaia. Midt i Ålesund sentrum.
Ikke tilfeldig
– Det var et helt bevisst valg fra oss. Å ligge så sentralt som mulig. Vi når alle når vi ligger så sentralt på et knutepunkt, enten det er med båt fra øyene og regionen forøvrig, med buss, flybuss eller bil. Så er vi godt synlig. Det er også et poeng, forteller sorenskriver Kirsti Høegh Bjørneset.
– Åpenhet er viktig, det er med på å ufarliggjøre oss. Vi mener at kunnskap gir tilit, og derfor er det veldig kjekt å kunne åpne dørene for byens befolkning, sier hun.