Vi har ventet og vært unaturlig tålmodige for å presentere akkurat denne bildeserien. Av et bysentrum før og etter et nytt kollektivknutepunkt. Og noe enda tidligere. Fra før Pir (t.h) ble bygget. For hvor fint var det egentlig det Idunbygget som stod der? Kjekt å gå på kafe der? Ja, det husker til og med vi. Både saftdispenserne og kroneautomaten på gangen.
Vi i Bypatrioten lar dette innlegget bli en hyllest til endringen. Til de som viser vei. Til de som tror på at det går an å gjøre ting på en annen måte. Til de som tør å prøve. Som tar imot voksenkjeft underveis, og står i det. Fordi man tror på noe annet enn det som har vært og vet at endring kan være både vondt og nødvendig.
Byen er i endring. Verden er i endring. Hvordan vi beveger oss og bruker byen vår er i endring. Butikkene endrer seg, bybildet endrer seg, og det i takt med tiden. Det er ikke feil. Det er sånn det skal være. De som kommer bak oss vil ikke ha våre minner fra 50-, 60 og 70-tallet. Selv om de var fine. Kjempefine!
De vil skape sine egne. I et miljø tilpasset ny bruk. Nye måter å gjøre det på. Det må vi som lager by nå se. Vi må se de som kommer bak oss. De som ikke bare skal utvikle nytt, men i mange tilfeller også rydde opp etter oss i håp om at ting skal bli bedre. Dette bør vi være nysgjerrige på. Ja, vi kan gjerne dele våre meninger og erfaringer, men mye av det er avlegs. Sorry! De bak oss tenker ikke sånn. Og de skal ikke tenke sånn.
Vi må tåle at de unge ler av oss gamliser, inkludert skribenten på 47 år, som dessverre er utdatert på mye av det de holder på med i sin hverdag. For det går så innmari fort. Gjør det egentlig noe? Kan jeg ikke tre til side av og til? Lytte, spørre? Røykeloven var bra for meg. Upopulær ja, men har funka som fjell.
Vi må ikke bare ha tillit til nye idéer og våre unge, men også ha tillit til at fagfolk vet noe vi ikke vet. Vi kan spørre, undre, lese og være interessert, men å tro at det vi har i sekken etter tre år på videregående en gang på 60- eller 90- tallet er eneste løsning, som skal eie debatten, kan og bør vi legge bort.
Byutvikling skal engasjere. Det skal både skape stjerner i øynene og rive litt i sjela. Det er jo byen vår. Alle sin. Men det nytter ikke med «vi» og «dem». Det nytter ikke med leirer og kallenavn. Det nytter ikke med arroganse, skjulte prosesser og trenering.
Byutvikling handler om kompromissene. Gi og ta. Dynamikk. Puls og gode prosesser. Og bordet bør være kjempestort. Det runde bordet bør ha plass til meninger. Få fakta på bordet.
Hva har vi, hvor skal vi? Hva vil folk ha? Hva skal vi ta vare på og hva blir nytt? Da kan man ikke lytte til de få som roper høyt i et kommentarfelt. Det er ikke sikkert de har vært i byen på ei stund. I byen der det har skjedd mye på kort tid. I mange tilfeller, er det garantert heller ikke de som bruker bussen, eller planlegger å begynne med det. Sånt vet man. All den tid man kommenterer med fullt navn.
Derfor er det viktig at fagfolkene får jobbe, at barnehagene får komme på besøk underveis, at vi tør å prøve med pinner og paller og inviterer inn kunstnere. Som tenker annerledes. Som kan lage den tegningen som får oss andre til å åpne opp for nye vinkler.
Det vi holder på med nå, skal vare i 30-40 og kanskje 70 år fremover. Hvor er vi da? Hvordan beveger folk seg om 10 år? Vet du det? Da er jeg 57. Jeg suser nok rundt i el-bilen min, for jeg går aldri tilbake til diesel. Jeg var en av de som lo høyt. Mest av alt for at jeg ikke så for meg å noen gang skifte til automatgir. Jeg kom dessuten også til å gå tom for strøm. Hele tiden. Det har aldri skjedd.
Så hva kan man gjøre annet enn å le litt av seg selv?
Men de som er 10 år i dag, hvordan vil de komme til å bevege de seg? Til og fra? Da er de 20 år. Ja, det er snodig, men tiden går fort, svært fort når man jobber med temaer som dette.
Er det én ting som er helt sikkert, så er det at denne byen trenger hvert et eneste utviklingsprosjekt den bare kan klare å få tak i. Men en må aldri ha det så travelt at vi hopper over diskusjonen om innhold, interesser og metoder. Det har noe å si!
Vi må forholde oss til klima, det å skape arbeidsplasser, tåle fortetting, at vi kanskje går noen meter lengre og legge til rette for en urban bykjerne med rom for fellesskapet.
Vi må forholde oss seg til det som ligger foran oss skal vi klare å dra folk hit. Vi har så mye, men vi trenger mange, mange flere kloke hoder og flittige hender. Det er sannheten. Det er bare å ta en titt på statistikken fra Fylkeskommunen som nettopp kom ut.
Får vi ikke has på dette, har vi heller ingen som kan ta vare på oss. Det nytter ikke med en ekstra sjukehjemsplass om ingen kan jobbe der. Så hva vil de ha da? Hvordan får vi de hit? De orker hvert fall ikke småbysladder, kamp om posisjoner, krangler og smålighet. De vil ha jobb, trygge forhold, en SFO som virker, busser som går, og gjerne også bo sentrumsnært. De er vant til det. At bussen, trikken eller toget går. Vi må kunne se det perspektivet. At vi som by også rigger oss for ei ny tid.
Nytt er skummelt. Det må modne. Men når folk først er med på laget så går alt. Alt. Da finnes også pengene og samarbeidene. Uansett hvor dårlig kommuneøkonomien er. Der det er folk, der man viser at man vil, kommer også folkene, bedriftene og garantert de som vil investere. Og det vil alle tjene på. Hadde vi hatt nok penger til gratis buss og regnet på ringvirkningene de førte til, spesielt for ungdom og eldre, hadde vi aldri sett oss tilbake. Men det er som i ei lita bedrift. Det er vondt å få tak i det neste årsverket. Det betyr nemlig at må alle strekke seg litt ekstra.
Vi lar den henge som en hyllest til alle de som skjønner at vi har årene foran oss til å nettopp finne kompromissene, våge mer og bygge en by for fremtiden, som tør å ta diskusjonen. Så får vi gi det tid og se om det også virker. Kanskje må vi vente litt, kanskje kommer der et nytt trafikklys, kanskje må vi venne oss til, men se først om det fungerer. Før det ryker ut av ørene. Rushtrafikk i Ålesund er ikke rush om du har bodd i en by som bare er pittelitt større. Det er ikke det.
Gå ikke glipp av årets Bra By konferanse 25. november. Vi møtes i en fullsatt sal på Scandic Parken Hotel nettopp for å nettopp lære mer, inspirere og samarbeide på tvers – for en enda bedre by. Få ledige plasser!
(Alle bilder: Trine Klemetsen og Nils Jarle Sætre / Bypatrioten).
