Regissøren håper «Fjord» starter en samtale

– Jeg ser på meg selv som en historieforteller.

Cristian Mungiu lener seg mot bordet ved vinduet i baren på Løvenvold Theater. Sola skinner inn gjennom vinduet fra gata utenfor. Den rumenske regissøren og produsenten har kommet rett fra Den norske filmfestivalen i Haugesund til Ålesund. Bare noen måneder tidligere mottok han sin andre Gullpalme i Cannes – denne gangen for Fjord.

– Dette er det jeg følte at jeg skulle gjøre i livet, helt fra jeg var ung.

Fjord er Mungius første engelskspråklige film. Den er spilt inn i Hjørundfjorden på Sunnmøre, med Renate Reinsve og Sebastian Stan i hovedrollene.

En film som ikke dømmer

Mungiu har bygget karrieren sin på filmer som plasserer publikum midt i moralske konflikter.

– Jeg prøver å skape debatt i samfunnet gjennom filmene mine.

Han titter ut vinduet.

– Det utviklet seg til at jeg begynte å lage sterke, svært realistiske filmer om virkeligheten. Jeg presenterer seerne for forskjellige synspunkter og temaer.

Han trekker pusten.

– Jeg lager ikke filmer som støtter én bestemt retning eller går imot en annen, og jeg lar seeren selv dømme situasjonen.

Filmene han har laget i Romania, har blant annet tatt opp temaer som abort og religion, og de har blitt tolket på vidt forskjellige måter.

– Mye avhenger av seerens blikk, sier han.

Han forklarer at den samme filmen om abort kan oppfattes som et argument for abort av noen – og som et argument mot av andre.

Mungiu mener vi ofte søker historier som bekrefter det vi allerede mener.

– Det viktige med en film som ikke dømmer, er at seerne får oppleve et perspektiv som ikke er deres eget.

Han legger til:

– Det er begynnelsen på en mulig samtale: å ha tålmodighet til å lytte til andres synspunkter og meninger.

Samtidig frykter han at publikum har blitt vant til at filmer peker ut hvem som har rett og galt.

– Folk kan ha mistet evnen til å dømme selv og er vant til å få et svar på slutten av filmen.

Filmen Fjord har en bevisst åpen slutt. Han forklarer videre at publikum må bruke sine egne etiske og moralske verdier – og akseptere at de kan komme fram til forskjellige konklusjoner.

Mungiu mener dagens kinopublikum i stor grad er blitt vant til filmer som først og fremst skal underholde.

– Mesteparten av det folk ser på kino, er mainstream. Det er ikke noe galt med filmer som skal underholde, men ikke alle filmer bør være slik. Det finnes plass til denne typen film også, sier han.

Virkeligheten kommer først

Mungiu vokste opp i en liten by nord i Romania. Som ung trodde han at han skulle bli skribent. Først da kommunismen falt, ble det mulig for ham å studere film.

– Det var umulig for meg som ung å tenke på filmskole. Det var ikke mulig for meg.

Før filmkarrieren arbeidet Mungiu blant annet som journalist og fotograf. Siden 1998 har han arbeidet utelukkende med film.

– Jeg vil gjerne ha virkeligheten som min første impuls. Jeg ser på hvordan ting skjer i virkeligheten, og forsøker å gjenskape det.

En konflikt uten klare grenser

Fjord bygger på flere virkelige historier, hovedsakelig fra Norge. Filmen følger en norsk-rumensk fembarnsfamilie som kommer i kontakt med barnevernet etter mistanke om fysisk avstraffelse av barna.

Mungiu brukte journalistbakgrunnen sin til å undersøke historiene.

– Temaet vold kommer ikke fra mine personlige erfaringer, men jeg var tett på familiene som var involvert, barnevernet, påtalemyndigheten og advokatene for å være sikker på at det jeg forteller i filmen, er så korrekt som mulig.

– Det finnes mange situasjoner i gråsonen, hvor foreldrene og myndighetene ikke deler den samme oppfatningen av hva vold er.

Han fortsetter:

– Hva som faktisk har skjedd, er ikke alltid mulig å slå fast. Likevel må myndighetene ta en avgjørelse. De må vurdere barnas forklaringer og andre indirekte opplysninger, samtidig som egne forestillinger om andres kultur og verdier kan påvirke vurderingen.

Han tar en liten pause, før han fortsetter.

– Da blir situasjonen mer komplisert, fordi den inneholder antakelser om andres verdier. Det er her samtalen begynner, sier han.

Mungiu kjenner også til andre tilfeller i Norge enn dem filmen bygger på. I disse familiene har foreldrene levd med en konstant frykt for at myndighetene skal gripe inn i barneoppdragelsen.

Handlinger som ble tolerert i hjemlandet, kan bli vurdert helt annerledes i Norge.

Filmen spør dermed hvor langt samfunnet kan kreve tilpasning – og hvor langt familiens frihet skal strekke seg.

– Denne grensen er aldri veldig tydelig, sier han.

Mungiu spisser spørsmålet ytterligere:

– Tilhører barna våre oss? Og i hvilken grad kan vi sikre at vi viderefører verdiene våre til dem?

En universell konflikt

Mungiu understreker at filmen ikke skal forstås som et oppgjør mellom Norge og Romania.

– Det er viktig for meg å gjøre det klart at denne filmen ikke handler om Norge og Romania. Det finnes familier fra mange forskjellige land, over hele verden. Konflikten er mer universell – den står mellom konservative og liberale samfunn.

Han trekker fram sin egen oppvekst for å vise hvor forskjellig fysisk avstraffelse kan forstås.

– Jeg kommer fra et samfunn der det å slå et barn på rumpa ikke betydde noe. Alle foreldre gjorde det. Det betydde ikke i dette samfunnet at foreldrene ble oppfattet som voldelige.

Også lærere kunne bruke fysisk makt. Den historiske og sosiale konteksten påvirket hva som ble oppfattet som vold, forklarer han. Mungiu peker på at samfunnet han vokste opp i, hadde erfaring med langt grovere former for vold.

– Det var mye tortur.  Sammenlignet med det ble et klaps på rumpa mot et barn oppfattet som ingenting – ikke som vold.

Han legger til:

– Men det betyr ikke at det er riktig å fortsette praksisen, presiserer han.

Måtte holde igjen naturen

Cristian Mungiu ser ut gjennom vinduet.

– Det er veldig vakkert her.

Da han forlot București, var temperaturen nærmere 40 grader.

– Jeg liker regn og liker ikke varme, så jeg føler meg i himmelen. Her kan jeg puste om natten.

– Jeg elsker regionen, men det kan bli et problem når man filmer, sier han lattermildt. – Naturen kan bli så hypnotiserende at filmen blir for opptatt av den lokale skjønnheten.

Fjell, fjord, snø og ferger gir filmen en tydelig vestlandsk ramme.

Sola skinner inn i baren mens han snakker om regnet han setter så stor pris på.

– Filmen må holde seg til historien den skal fortelle. Men jeg elsket å være her og filme.

Tilbakemeldingene etter førvisningene i Bergen og Haugesund har også gledet ham.

– Jeg fikk komplimenter fra folk i Bergen og Haugesund som mente jeg hadde fanget essensen av hvordan vestlandet ser ut, sier han og smiler.

Nå er han spent på hvordan publikum i Ålesund tar imot filmen.

Fjord har Norgespremiere 4. september.