– Med hele livet på veggen..

Det er stille i Mottaket Kunstscene denne formiddagen.

Vetle Nes-O’Shaughnessy ser utover utstillingen. Dagslyset faller inn gjennom det store vinduet ved inngangen og legger seg over de hvite veggene. På veggene henger streetart i sterke kontraster.

– Jeg blir tom av å blottlegge meg. Jeg føler meg kliss naken.

Han trekker pusten før han fortsetter.

– Jeg gikk på do fem ganger før åpningen. Jeg var sikker på at ingen kom.

Små røde «solgt»-lapper henger ved store deler av utstillingen. 19 av de 31 maleriene er allerede solgt.

En barnefamilie kommer inn fra gata.

Døra åpner seg igjen.

En venninne og en kompis kommer inn.

– Blir du intervjuet? spør de med et smil.

De forsvinner rolig inn blant bildene.

«Be a chicken»

To kyllinger ser tilbake på publikum.

Den ene gråter.

Den andre holder en sigarett.

– De startet egentlig som skisser i skisseboka mi.

Han blir stående foran bildet.

– Etter hvert skjønte jeg at de handlet om meg.

Han peker på den ene kyllingen og tar et steg tilbake.

– «Be a chicken». Å være feig.

Han blir stille et øyeblikk.

– Man er feig når man driver med rus og ikke vil innse det.

Han ser bort på kyllingene.

– Jeg holdt på å drikke meg i hjel. Det føltes som å svømme nede i et mørkt hull.

Men så kom et vendepunkt.

– Jeg husker at jeg tenkte: Hvis jeg ikke klarer å stoppe nå, så klarer jeg det aldri.

 

En fot i hver leir

Han stopper foran det første maleriet ved inngangen. Det eldste bildet henger nærmest døra.

Blikket hviler på lerretet noen sekunder.

– Det ble malt mens jeg var på psykiatrisk og i avrusning.

Lenger innover i lokalet blir uttrykket gradvis lysere. Rosa, gult og lyseblått får større plass. De nyeste bildene er malt etter at han fikk sitt eget atelier.

– Nå har jeg en fot i hver leir. En i fortiden og en i en mer optimistisk framtid.

Han lar blikket gli over veggene.

– De lyse fargene peker mot det som er på vei. Men jeg blir aldri helt kvitt mørket.

Mellom de første og de siste bildene ligger en tydelig bevegelse. Ikke bort fra fortiden, men videre med den. Det er denne dobbeltheten Vetle har gitt navnet Dualitet.

 

Vennens blikk

Vennen som kom sammen med Vetle til utstillingen, heter Robin Sætre. Han har allerede kjøpt et av maleriene.

Lerretet er delt mellom kraftige rosa og gule flater. En lyseblå krokodille strekker seg på skrå gjennom motivet med svarte tenner og store øyne.

Tykk maling ligger oppå lerretet i flere lag. På den gule flaten står ordene «NOT TODAY.. <3». Midt gjennom bildet går en lys, nesten transparent stripe.

Han ser på bildet.

– Det var derfor jeg valgte akkurat dette. Motivet, størrelsen og maleriendringene.

Under den lyse malingen skimtes restene av et eldre bilde.

Ikke skjult.

Ikke borte.

Bare fortsatt til stede.

Han lar blikket hvile på stripen.

– Mange maler over et lerret til det gamle blir borte. Her får begge være der. Det er en historie i flere lag.

Robin jobber til daglig som psykolog og legger til:

– Bildet appellerer til meg. Mange malerier er stillbilder, men her ser jeg en endring. En historie.

 

Fra Ålesund til Frankfurt

Mens Vetle Nes-O’Shaughnessy viser rundt, stanser et amerikansk ektepar foran flere av bildene.

AJ er profesjonell operasanger. Sammen med kona bor han i Frankfurt, men kommer opprinnelig fra Seattle.

– Vi har et barn i rullestol, derfor reiser vi ofte med cruiseskip.

Hjemme har de en ny fast tradisjon.

– Vi tar med oss et kunstverk hjem fra stedene vi besøker.

Han snur seg mot bildet han står ved.

– Jeg liker gatekunst. De sterke fargene. Den litt uforutsigbare energien. Jeg går ikke så mye inn i kunstnerens fortid eller budskap. Jeg kjenner heller etter hva kunsten gjør med meg.

Kona nikker.

– Vi har et moderne hus med store hvite vegger. Det føles tomt og vi vil fylle dem med kunst.

De kjøper to malerier.

 

Alle ser noe forskjellig

Da Vetle planla utstillingen, hadde han ett mål.

Å dekke leien.

– Da hadde jeg vært fornøyd.

Få dager senere er 19 av de 31 maleriene solgt, i tillegg til flere grafiske trykk.

– Det har gått over all forventning.

Han trekker pusten.

– Bildene som har blitt solgt først, er egentlig de jeg selv liker minst.

Han rister svakt på hodet.

– Det har lært meg at jeg ikke maler bare for meg selv.

Likevel slipper ikke tvilen helt taket.

– Jeg er overveldet av responsen. Men jeg tenker fortsatt: Liker folk dette genuint, eller narrer de meg?

Det blir roligere i lokalet.

Noen går ut.

Andre kommer inn.

Vennene er fortsatt der.

En emosjonell søndag

I morgen er det over.

Etter at dørene stenger søndag ettermiddag, skal bildene ned. Noen blir igjen i Ålesund, andre skal til Tyskland. Ett skal helt til Brasil.

Vetle ser seg rundt i rommet. Besøkende går fortsatt mellom bildene.

– Jeg blir emosjonell når vi stenger på søndag.

Han trekker pusten.

– Jeg kommer aldri til å slutte å male. Heldigvis er det noe jeg kan gjøre resten av livet.

 

(Siste sjanse for å få med seg utstillingen på Mottaket er i morgen, søndag fra kl. 10.00 – 16.00)