Da vi skulle lure han Kinofladda

I Ålesund i gamle dager fantes det nemlig tre typer autoritet: Læreren, skoletannlegen og han som sjekket billettene på kinoen. Du kunne diskutere med en lærer. Du kunne i det minste prøve å forhandle med tannlegen, men han Kinofladda? Han Kinofladda var ikke en person. Han var et system. Et regelspråk. Et værfenomen. En slags kommunal skjebne med fløyelsstemme og et blikk han sendte over brillekanten som kunne gjøre en guttegjeng lydløs som en kirke.

Og den september´n, en september da alle var lei av å gå med samme skoene og samme dårlige samvittighet, bestemte vi oss for noe stort.

Vi skulle inn på voksenfilm.

Vi var ti år.

Der var ingen logikk i dette. Der var ingen moral. Det var bare drømmen.

Den uoppnåelige drømmen om den mytiske voksenfilmen som lå bak en dør vi ikke hadde lov til å åpne. Vi ante ikke hva vi egentlig skulle se. Vi hadde bare hørt navnet på filmen hvisket mellom to busstopp, som en forbannelse.

– Den er voksen, sa noen.
– Skikkelig voksen, sa en annen.

Og så sto vi der med hjertet i halsen og tenkte: Jeg må bli voksen i kveld!

Planleggingen var som et kupp, bare mye dummere.

Å komme inn på voksenfilm krevde strategi. Vi møttes bak Torghallen med et alvor som om vi skulle rane en bank. En dro til og med opp ei tipakning South State uten filter. Mye hosting ble det også.

Det første vi måtte løse var høyden. Voksenfilm krevde, i våre hoder, en viss størrelse. Vi hadde ingen bevis. Det var bare slik universet fungerte.

Så vi skaffet oss:

-Hatt og frakk (lånt fra fedre som aldri hadde blitt spurt)
– Skjerf (for å skjule en hals som fortsatt var barnehals)
– Snøbriller (fordi det ga et preg av “jeg har vært ute i verden”)
– og for de mest ambisiøse: stylter.

Stylter var egentlig et svakt punkt i planen, men vi var ti år, og tiåringer tror at alt som gjør deg høyere automatisk gjør deg eldre.

Vi øvde på stemmen. Det var det viktigste. Voksne snakket lavt og grovt, trodde vi. Så vi sto i ring og sa setninger som:

– God kveld.
– Ja, to billetter.
– Nei, det er jeg ikke redd for.

Den som klarte å si “god kveld” uten å fnise, fikk status.

I tillegg hadde vi bomull i munnen. Det var en idé vi hadde fått fra en eldre gutt som påsto at bomull ga “dypere klang”. Det ga ikke dypere klang. Det ga bare sikling og en merkelig måte å uttale R på. Men det føltes voksent. Og følelse var alt.

I kø. En parade av falske menn

Kinokøen. En egen verden. Den var lang, smal, og full av gutter som plutselig hadde begynt å stå med hendene i lommene som om de betalte skatt. Vi sto der, ti år gamle, med frakkene våre hengende som teltduker, og prøvde å se ut som voksne menn med jobb. Noen hadde til og med en tom handlepose for å signalisere at de var på vei hjem fra noe voksent.

– Hvor gammel er du? hvisket vi til hverandre som et kontrollspørsmål.
– Trettiseks, svarte en, og sprakk i stemmeskiftet på “seks”.
– Trettiseks?
– Ja. Helt sant.

Ingen lo. Vi var for redde.

For vi visste jo at han Kinofladda var der inne. Som en bulldog ved inngangen. Ved den smale åpningen mellom barn og voksenliv. Mellom lov og ulov. Mellom å få se filmen – eller å bli knust sosialt i et helt år.

En billettens vokter og cowboy-sangens apostel

Han Kinofladda tok imot billetter, men han gjorde det som om han tok imot sjeler. Han hadde en egen evne til å la stillheten vare akkurat litt for lenge, slik at du rakk å angre hele livet ditt før du rakte frem billetten.

Og midt i køen, uten forvarsel, kunne han plutselig begynne å steppe.

Jeg overdriver ikke: Han kunne stå der og se på oss med et stramt uttrykk, og så, som om en usynlig orkestergrav åpnet seg, begynte han å trampe med skoene, klikke med hælene og synge gamle cowboy-sanger.

– Oh, my darling Clementine…

Og vi sto der med bomull i munnen og stylter under buksa og slet med å skille mellom genialt og farlig.

Det var sannsynligvis begge deler.

Når han sang, våget ingen å snakke. Det var som å være i kirken, bare med mer cowboy. Så stoppet han brått. Stirret. Gliste så vi så gull i jekslene på han. Og køen beveget seg igjen, slik havet beveger seg – når det får lov.

Den store aldersprøven

Så var det din tur. Du skrittet frem, prøvde å se tung ut i kroppen (voksenkropp er tung, tenkte du), og rakte frem billetten.

Han Kinofladda tok billetten. Han så ikke på den. Han så på deg. Et blikk som gikk gjennom deg og ut i bakveggen og kom tilbake med svar.

– Hvor gammel er du? sa han.
Og nå gjaldt det.
Du svarte, grovt og lavt, med bomull i munnen – slevet slang:
– Eh… tjue… åtte.
Og så skjedde det verste: Du sprakk litt på “åtte”.

Han Fladda løftet øyenbrynene. Bare ørlitt. Snerken forsvant. Blikket snevret seg. Det var nok.

– Gape, sa han.

Ikke “kan du gape”, ikke “vær så snill”. Bare:
– Gape.

Og der sto du. I frakk. Med stylter. Med bomull. Tjueåtte år. Og nå skulle du gape så han kunne se… drøvelen. Ikke som hos tannlegen. De skulle se tennene. Han skulle se drøvelen. Den du gurgler med.

Jeg vet ikke hvorfor vi aksepterte dette som en legitim kontrollmetode, men det gjorde vi. I Ålesund var drøvelen en slags legitimasjon.
Du gapte. Han Fladda lente seg frem, som en ivrig frimerkesamler som endelig får se en sjelden utgave, og mumlet:

– Hm.

Noen ganger nikket han. Da gikk du inn, mens du kjente deg som verdens mest suksessfulle bedrager, og du ville aldri glemme følelsen.

Andre ganger? Andre ganger fikk du Langlo-følelsen.

Steinvågsgutten og drøvelens tragedie

Vi så det med egne øyne en gang. Helt sant. En storkjefta fyr fra Steinvågen – en som hadde gått rundt i ukevis og sagt at han “lett kunne lure han Kinofladda” – det var easy pisy – ble stoppet.

Han Kinofladda ba ham gape.

Fyren gapte med en slags overmot, som om han skulle spise heile fyren.

Han Fladda så på drøvelen hans, og det som skjedde etterpå var som i en westernfilm.

Han dro opp en penn fra innerlommen. Stakk den i halsen på fyren og markerte på drøvelen med et stort kryss. Tok jyplingen, svindleren, Steinvågsrampen i frakken til faren og slepte ham ut av lokalet som om han flyttet en sekk poteter.

Steinvågsrampen protesterte vilt i starten. Så ble han stille.

Fladda vant. Fladda vant alltid.

Moralsk oppvåkning som varte i ca. et kvarter

Hvis du kom deg inn, satte du deg i mørket og prøvde å forstå hva du egentlig hadde risikert alt for. Du satt der og tenkte:

– Jeg er voksen nå.
– Jeg er en mann.

Og så fikk du litt dårlig samvittighet.

Du sverget nesten at du aldri mer skulle lyve. Aldri mer skulle late som. Aldri mer skulle snike deg inn i voksenverden. Følelser som varte omtrent et kvarter.

Så kom du ut, og køen til neste film sto allerede der, og du begynte umiddelbart å planlegge neste stunt.

For det var slik barndommen var.

– Du lærte ingenting, men du fikk masse historier.

Og i oktober, i Ålesund, var historiene alltid best når han Kinofladda sto i døra og sang cowboy-sanger. Mens vi sto i kø og øvde på å være voksne med bomull i munnen og drøvelen klar.

Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth og medsammensvoren prosjektleder og redigerer Trine Klemetsen. Se opp for nesten helt sanne røverhistorier fra Ålesund by. Fritt fra hodet og hjertet til John John Bruset. Og synes du denne var gøy, så finner du flere her!