Slinningsbålet – Det begynner med en palle

Det begynner med en palle og visjon. Ny visjon for året. Ikke en reguleringsplan. Ikke med en mann fra kommunen som sier «spennende» og ber om at noen sender ham en e-post.

Bare en gjeng gode venner og en palle. En helt vanlig trepalle. En sånn som ligger bak på et lager og venter på neste oppdrag.

Den har fraktet varer. Den har blitt dyttet rundt. Stått ute gjennom utallige regnbyger. Har måtte finne seg i alt mulig rart. Mens den helst bare vil bli løftet med truck og glemt.

Men så havner den på Slinningen. Og da er den ferdig.

For i Ålesund får ingenting lov til å være bare det som det er.

Ei trapp blir fort en akebakke. En tannklinikk en manndomsprøve. En gatepyntekonkurranse et botanisk ran. Og en palle kan, hvis den havner i feil, eller rette hender på riktig sted, plutselig bli til noe noe hele byen beundrer.

Det merkelige er ikke at dette skjer. Det merkelige er at alle tenker at dette er helt normalt.

Ikke normalt som i trygt. Normalt som i Ålesund.

Alle små og store tradisjoner i denne byen begynner gjerne med samme setning:

— Vi skulle ikke bare?

Der burde folk egentlig reise seg og gå.

For «skulle bare» betyr aldri bare i Ålesund.

— Vi kan vel bare samle noen paller.
— Ja. Nokken få?
— Også bare stable dem oppå hverandre.
— Litt?
— Sånn at det blir et sankthansbål?
— Klart det!
— Ikke noe voldsomt?
— Neida. 10-12 meter?

Det er ikke sikkert «jada» burde godkjennes av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, men mye i dette landet står til tross fortsatt på grunn av et jada.

De voksne er nedom. Ikke utpå odden. Det er off-limit. Den tilhører ungdommene. Men de er nedom og ser.

En mor kan se opp og si:

— Han der oppe til høyre er min.

Ikke dramatisk. Bare som en opplysning.

Men i den setningen ligger alt: stolthet, uro, stolthet, våte hansker, matpakker som kom hjem igjen, febernetter, sure sokker, den første mopeden, og den uforklarlige overgangen fra liten gutt ved kjøkkenbordet til en person som står langt oppe i et bålbyggverk og roper:

— Det går fint!

Etter noen uker blir bålet synlig fra byen.

Som en påstand. Folk begynner å kjøre små omveier. Bare utom for å se.

— Det begynner å komme seg.
— Ser litt smalt ut i år.
— Nei, det er vinkelen.
— Var det høyere før?
— Alt var høyere før. Også håret.

Men det var før verdensrekorden.

Slik tar Ålesund vare på historien. Ikke gjennom arkiv. Gjennom folk som husker ting med enorm selvtillit og usikker dokumentasjon.

Turistene forstår enda mindre. De kommer til Ålesund for jugendstil, fjord og fjell. Så ser de tårnet langt der ute på Slinningen som har bikket 25 meter, og det er enda et stykke igjen til tenning.

— What is that?
— Sankthansbål, svarer en bygutt med schwung.

Som om det forklarer saken. Det gjør det jo ikke.

Det kan ikke forklares med ett ord.

Slinningsbålet er en midlertidig katedral av treverk, samarbeid, inkludering, vennskap og lokal arbeidsmoral, bygget for å brenne ned mens hele byen ser på.

Turisten smiler forsiktig.
— Is it safe?

Ålesunderen ser opp.
— Jada. They know what they are doing.

På selve kvelden fylles Slinningen av folk og båter som legger seg tett. Barn med redningsvester, brus og godteposer. Voksne bærer campingstoler som om de skal på generalforsamling. Besteforeldre med termos, ekstra jakke og ferdig formulerte meninger.

Det lukter sjø. Grill. Diesel. Tang. Gress. Regn i luften.

Rett før tenningen faller lydene litt.

Ikke helt. Ålesund blir aldri helt stille. Det finnes alltid en måse med noe på hjertet, en båt som hoster, et barn som spør når det begynner, og en voksen som svarer «snart» uten å vite mer enn barnet.

Men vi samler oss.

Det er kanskje det fineste med Slinningsbålet.

– At hele byen ser samme vei!

En by er vanligvis spredt. Den er ærender, regninger, møter, parkeringsvakter, handleposer, byggekraner, sirener og folk som ikke svarer på meldinger. Men akkurat da står alle vendt mot ett punkt.

Et tårn av tre. Bygget av ungdom. Vurdert av fedre. Overvåket av mødre. Godkjent av ingen – og alle. Og vi elsker det!

Nå handler alt om når det kolver. Når det bikker. Gir etter for presset. Så jubelen. Båtfløytene. Et felles hurra for bålgjengen, for tradisjonen for samholdet!

Og så begynner evalueringen.

— Det brant godt i år.
— Ditta va greier.
— Var det høyere i fjor?
— Det var bra i år.
– Ditta kan dei.

I andre byer kunne det høres beskjedent ut. I Ålesund betyr det nesten alt. Lettelse, stolthet, vurdering, kjærlighet og et lite forbehold i tilfelle neste år bare blir enda bedre.

For det blir det kanskje.

For i denne byen ligger det alltids en palle. Som tror den bare er en palle.

Stakkars palle!

Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth og medsammensvoren prosjektleder og redigerer Trine Klemetsen.