Skoletannlegen – en karaktertest!

Å gå til skoletannlegen i gamle dager i Ålesund var ikke helsehjelp. Det var en prøve. En karaktertest. En slags kommunal versjon av «Hvem er du egentlig, når alt håp er borte?»

Tredje etasje. Det var liksom som at man først måtte heves fysisk opp i høyden før man kunne falle psykisk.

Trappen opp var lang. Ekkoete. Den luktet en blanding av sjø, klor og frykt. På hvert trinn mistet du litt av motet, litt av barndommen og i noen tilfeller et løst melketannfeste bare av tanken på det som var i vente.

Venterommet – der skjebnen ble avgjort

Venterommet var stille. Ikke vanlig stille, men den typen stillhet som bare finnes der barn sitter og later som de ikke er redde, mens de i virkeligheten planlegger fluktveier gjennom ventilasjonssystemet.

Så kom stemmen.

– Neste. Rom…Pausen før romnummeret ble avslørt var alltid for lang. Alltid.
Alt liv sto stille.

Hjertet slo i takt med en usynlig bor.

Rom 1, 2 eller 3 – da kunne du puste igjen.

Ikke helt, men nok til å overleve.

Men ble det sagt:

– Rom 4.

Da var det over. Game over.

Fru Langlo – tannpleiens svar på naturkrefter

På rom 4 holdt hun til. Fru Langlo. Et navn som fremdeles kan få voksne menn til å sette tunga beskyttende over fortennene. Hun var ikke ond. Hun var bare entusiastisk.

Alt for entusiastisk.

Hun boret tørt.

Tørt.

Bedøvelse?

Det fantes ikke bedøvelse hos fru Langlo. Smertelindring var, slik hun så det, en moderne svakhet. Det røyk bokstavelig talt ut av munnen på deg. Røyk. Fra tenner. Det luktet svidd helt bort til Stuen, og sikkert litt videre også. Om vindretningen la tilrette.

Hun gikk løs på tennene dine med en iver som en fluefisker i laksesesongen. Full konsentrasjon. Vill i blikket. Håret rett til værs som om hun sto i konstant elektrisk felt.

– Hold rolig, sa hun.
Og så gjorde hun det helt umulig å holde rolig.

Sølvets tidsalder

Etter boringen kom sølvet.

Sølv ble puttet inn i tennene med samme entusiasme som alt annet. Halvparten av guttene i Ålesund gikk rundt med sølv i fortennene etter et besøk hos fru Langlo. Hadde du reist gjennom sikkerhetskontrollen på Vigra den gangen, hadde du aldri kommet gjennom. Det pep i hele barndommen.

Bedøvelse? Nei.

Kanskje fikk du en gammel fisk å holde i. Eller noe som føltes som en fisk. Det er litt uklart i ettertid.

Du lå der og ynket deg, mens hun hang over deg som en filatelist som endelig hadde funnet sitt livs frimerke.

Eden som aldri holdt.

Når du gikk derfra, svett, tannløs og litt gærn, sverget du:

Aldri mer snop.
Aldri mer godteri.
Ingen Timper.
Ingen grovkaker.
Ingen skillpadder.
Ingen Høiberg pære.
Ingen ananasbrus.

Du skulle aldri mer ned på kiosken på bussholdeplassen på Mil og handle hos fru Pettersen. Aldri. Du var ferdig. Kurert. Et nytt menneske. Noe som varte i omtrent én dag.

Én dag senere sto du der igjen, med sukkersmak i munnen og dårlig samvittighet i lomma, og tenkte at det går sikkert bra neste år.

Året etter – tilbake til romnummerene

Og året etter satt du der igjen i venterommet. Stillheten. Trappen. Lukten. Stemmen.

– Neste. Rom…

Og igjen håpet du.

Ikke på bedøvelse. På nåde. På å unngå rom nummer 4.

For i Ålesund i gamle dager lærte vi mye på skolen. Men det viktigste vi lærte, lærte vi hos skoletannlegen. Noen kamper vinner du. Noen taper du. Og noen borer seg rett inn i minnet – for å bli der for alltid.

Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth
Medsammensvoren og redigerer: Trine Klemetsen.