-Må jeg bo i telt på Rådhusplassen?
Bjørn Eide (58) har levd et hardt liv med rus. Tårene kommer raskt hos den tidligere fiskeren og sjømannen. Han er livredd for å miste hjemmet sitt hos Blå Kors.
Vi er hos Blå Kors i Steinvågveien 29. Invitert av Bjørn Eide som er en av beboerne i bofellesskapet for mennesker med rusproblemer.
Mistet lillebroren
De ansatte forsvinner raskt fra stua når Bjørn kommer for å møte oss. De vet at 58-åringen har bestemt seg for å slå i bordet, tross en sterk sosial angst. De vil la ham snakke med oss i fred.
For det er Bjørn som har tatt initiativet, og ”tar en for laget” ved å kontakte Bypatrioten og å stå fram.
Et sterkt håndtrykk ønsker oss velkommen, og vi setter oss i fellesstua til Blå Kors, som er et boligtiltak for seksten beboere i hybelleiligheter, med en driftsavtale med Ålesund kommune.
De ansatte gjør alt for at de rusavhengige beboerne skal bo trygt, ha en sosial ramme og kunne være med på forskjellige aktiviteter. Nå skal den over 20 år lange driftsavtalen med Blå Kors avsluttes. Planen til politikerne er at kommunen selv skal følge opp, men uten at det er satt av penger til det.
Bjørn er livredd for å miste hybelen sin.
-Det er hjemmet mitt de vil ta fra meg. Jeg klarer ikke å bo alene, jeg er avhengig av hjelp sier han.
Tårene renner nedover kinnet til Bjørn. Han er sint, redd og frustrert. Mange år med rus preger 58-åringen, men han er reflektert. Han har fulgt med i prosessen rundt Blå Kors og kommunen, og nå vil han gjerne fortelle sin egen historie.
Bjørn er eldste mann av tre brødre, oppvokst på Gamle Lerstadvegen. Bjørn dro til sjøs og ble fisker.
-Det gikk veldig bra, helt til 26. august 1995. Da omkom lillebroren min i en tragisk trafikkulykke, bare 26 år gammel. Jeg var veldig glad i lillebroren min, og vi sto svært nær hverandre, sier Bjørn
-Jeg klarte ikke være på sjøen, og gikk i land, der jeg etter hvert pådro meg et rusproblem. Jeg er alkoholiker, sier han.
Uteligger
-Jeg hadde ikke bolig, så i tre år bodde jeg i en campingvogn. Etter det var jeg uteligger i et år. Feiret julaften på Torghalltomta med en flaske rødsprit, forteller Bjørn, som omsider fikk hjelp til å søke om hybel hos Blå Kors.
-Nå har jeg bodd her i ti år. Det er hjemmet mitt, og jeg stortrives. På hybelen har jeg et minikjøkken der jeg også kan lage litt mat, forteller han.
-Men du er redd for å havne en plass alene?
-Ja. Jeg og de andre må nok stille oss opp hos tildelingskontoret til kommunen, men jeg klarer meg ikke alene, sier han.
Et hardt liv har gitt Bjørn flere utfordringer enn alkoholbruken.
-Jeg har fått kols i tillegg til leddgikt. Det går sterkt ut over pusten, og jeg har sterke smerter, spesielt i beina og skuldrene. Jeg plages også av angst, spesielt sosial angst. Derfor sitter jeg mest for meg selv, forteller han.
-At de skal legge ned dette tilbudet går ut over mange andre enn meg. Tenk på de ansatte og familiene deres. Det er mange liv som må endres. Vi snakker ikke så mye om dette oss beboere i mellom, men jeg regner med at de er like redde som meg.
-At jeg bor her gir henne en trygghet og ro. Vi snakker sammen hver eneste dag, sier han.
Tøft for mor mi
-Hva med din egen familie, hva sier de?
-Jeg har en bror og en mor. Hun er 78 år og vi snakker sammen hver eneste dag. Far min gikk bort for litt siden, etter alzheimer. Hun mistet først en sønn, så far min, og så har hun meg som er alkoholiker. At jeg er her gir henne en stor trygghet og ro. Hun vet hvor jeg er og at det er mennesker rundt meg. Hun sier hun krysser alle fingre og tær for at politikerne som bestemmer tar til vettet, sier Bjørn og tørker bort tårene. Han er også sint, og kampklar.
-Hadde jeg visst hvor disse politikerne bor skulle jeg bygd en diger høy mur framfor stuevinduene deres, og ødelagt utsikten deres. De ødelegger hjemmet vårt, sier Bjørn, før han likevel humrer litt av sitt eget protestprosjekt. Men å protestere vil han.
-Hva vil de jeg skal gjøre? De sier de skal ta ansvaret. Må jeg bo i et telt på Rådhusplassen?
Bjørn er klar i talen, og klar til aksjon.
-Skriv i Bypatrioten at de ikke må legge ned Blå Kors, sier Bjørn, og peker på blokka.
-Jeg har lyst til å lage en protest. Jeg vet mange vil bli med, og jeg har jo en del venner som er sinte. De herjer med folk. Se på Hatlane og omsorgssenteret og all usikkerheten de skapte. Nå gjør de det også her. De spiller med våre liv og vår trygghet, sier Bjørn, som mener vi snakker om småpenger her.
-Det er jo en dråpe i havet de sparer på å kaste oss på dør. Nei, vi er mange som vil være med å protestere på Rådhusplassen. Vi må bare få det i stand, sier Bjørn, før han igjen håndhilser og takker for samtalen. Så går han inn igjen til de han omtaler som sin andre familie.
