”Nå er det Barnetime, nå er det Barnetime. Hysj, hysj, hysj – vær stille som mus”. Barnetimen på NRK radio var viktig for Astrid og andre barn på 50-og 60-tallet.
Teaterfabrikken er for tiden stedet for intense prøver før fredagens premiere på «Da e va lita» samme sted.
Astrid Overaa lever seg inn i barndommens minner sammen med regikonsulent Kjersti Botn Sandal og pianist Jan Gunnar Åkre.
Bypatrioten får være den berømte flua på veggen under prøvene, der lune Astrid forteller om barndommens rike på 50- og 60-tallet i Ålesund. Om minnene av alle folka som ikke er der lenger, om morens nydelige brødskiver med fiskepudding på, og et smilefjes av majones som lørdagssnadder.
Astrid forteller om en farfar som kjørte sykebilen, og morfar som la brostein i bygatene. Om mor, far, mormor og farmor. Det er bilder av dem alle i kulissene.
– Nå er de ikke her lenger. Kun minnene er tilbake, men når jeg lukter på mammas kjole så lukter den fortsatt mamma, sier Astrid til publikummet sitt.
Så er det Barnetimen på radio. For det var det som gjaldt i Astrids barndom.
”Nå er det Barnetime, nå er det Barnetime hysj, hysj, hysj – vær stille som mus” synger Astrid. For sangene og dansen har en sentral plass i stykket fordi det var viktig i Astrids barndom.
(Fortsetter under).
Og hun lurer på mye. Blant annet hvorfor det ikke er ”levende” nisser i utstillingsvindua i juletiden lenger.
Hun forteller om Aksla og skogen som lekeplass, om rattkjelketur ned gamlebakken, og om å dingle etter bussen i en tid uten hjelm.
– Hvem passer denne forestillingen for, Astrid?
– Alle, egentlig. Håpet mitt er at besteforeldre tar med seg barnebarna på forestillingen. Min drøm er også å kunne vise den på et gamlehjem der barnebarn og oldebarn kunne kommet og vært med, sier hun.
«Da e va lita» settes opp av Teateret Vårt og skal vises på små og store steder i hele Møre og Romsdal. Premieren er førstkommende fredag på Teaterfabrikken.
– Det begynte som et prøveprosjekt for Barneteateret til Teateret Vårt, og ble vist et par ganger på Arbeideren. Nå tar vi det med ut på tur i hele fylket, litt modifisert på detaljer om steder i Ålesund. Men det er fortsatt ei fortelling om barndommen i Ålesund, forteller hun.
Regissør, Kjersti Botn Sandal, er selv skuespiller i Teateret Vårt. Hun sier det er en unik fortelling Astrid gir fra scenen.
(Fortsetter under).
Minnene sitter selv om alle er borte. – Mammas kjole lukter fortsatt av mamma.
– Astrid var enebarn, men hun hadde mange voksne rundt seg som passet på henne, og mange venner. Ålesund var jo en by, i motsetning til mange av plassene vi skal vise stykket, og vi følger Astrid til hun er rundt ti år, sier hun.
– Jeg er jo i en alder nå der jeg har vært innom alle ”dommene”. Barndommen, ungdommen, voksendommen og alderdommen, må jeg jo innrømme, siden jeg jo kjenner det på kroppen. For meg er det viktig at vi ikke glemmer historien vår. Og det er mye barn i dag ikke har et forhold til.
– Tenk bare på at vi kledde oss i søndagsklær. Og at vi spiste søndagsmiddag. Slik er det ikke lenger. Det nærmeste er vel tacofredag, sier hun.
Pianist Jan Gunnar Åkre følger historien til Astrid med toner. Å følge henne har han gjort lenge.
– Ja, vi har gjort mye sammen. Visesang blant annet, og Sommershowet. Dette er imidlertid helt nytt for meg, men spennende, sier han.
– Hvor lenge varer forestillingen?
– Det er på mellom 45 og 50 minutter. Rundt en skoletime, for det er visst grensen for hva barn makter, sier Kjersti Botn Sandal. Slikt er det forsket mye på. Og da hjelper det kanskje ikke at Astrid har mange minner hun ikke har tatt med.
– Det er en del, ja, så jeg har kutta mye. Men slik er det, sier Astrid, som snart er klar for «Da e va lita».
Ting fra en rik barndom.
Minner om mennesker i Astrid sitt liv er mange, men nå er de fleste borte.
Astrid Overaa er en dyktig formidler, også når barndommen fra 50- og 60-tallet skal ut til publikum med innlevelse.
Det øves i Teaterfabrikken der fredagens premiere skal holdes.
