– Du må være Trine, sier han plutselig der jeg står og speider. Han reiser seg i ei gul jakke og kommer meg i møte. For ett øyeblikk. Her var han altså. Lys levende og på plass i Ålesund by. Det er klart det ble klem!
Her må det nesten forklares. Arne Ivar Solbak er en herre som jeg har tenkt på mang en gang. Helt siden oppstarten av Bypatrioten for 10 år siden har han nemlig vært til stede på våre sider.
Der har han har både likt, delt og fortalt historier fra egen minnebok i våre kommentarfelt.
Selv om vi i alle disse årene har vært på hver vår ende av kloden, har vi altså snakket sammen, via kommentarfeltet til Bypatrioten, og på den måten blitt «kjent».
– Så koselig. Der er Arne inne og kommenterer, har jeg tenkt mang en gang, før jeg har skyndet meg inn på siden for å lese og helst sende hilsen tilbake. Til Arne som sitter i «Unaiten» og følger med på det som skjer i hjembyen sin. Byen som han flyttet fra i 1982. I dag er han bosatt sammen med kona på landet i Pennsylvania. Langt, langt unna alt som har med byliv, kyst og hav å gjøre.
Alt forandrer seg
– Da jeg endelig pensjonerte meg som skipper var det greit. Jeg satte bare strek, forteller han om det å slå seg til ro uten havutsikt.
Her må vi på med kaffe. Og kake.
– Den er ikke som den en gang var, sier han om Napoleonskaken.
– Det har endret seg. Den var bedre før altså, den var det, sier han og pønsker.
– Det er sikkert sukkeret. De tar ned sukkermengden i alt. Sånn holder de på Amerika også. Men da blir jo det ikke det samme, sier han og vi er enige om at det da kanskje er bedre å få på sukker og heller spise det sjeldnere. Men alt er i endring.
Også Ålesund by. Og nettopp det liker han å følge med på.
– Det begynner å bli litt storbyaktig her, sier han med positivt fortegn.
– Hadde noen satt meg av her, midt på natten, så hadde jeg trolig gått meg vill, sier han og peker ut vinduet mot byggene som har kommet opp på Skansekaia.
– Jeg hadde jo kjent igjen Toldboden, men nei, jeg hadde sikkert bare fortsatt i feil retning, sier han og vi ler.
Her sitter vi altså ansikt til ansikt over kaffe og kake. Med mannen som til nå har vært et navn og et lite profilbilde.
Dro til sjøs da han var 16 år
Men hvordan hadde det seg at Ålesunderen havnet helt på andre siden av Atlanterhavet?
– Jeg reiste til sjøs da jeg var 16 år. Vi gjorde jo det den gang. Alle som ikke kom inn på skole eller ikke ville gå videre. For meg var det annerledes. Jeg visste at jeg skulle bli sjømann allerede da jeg var fem år. Det var min vei, forteller han om det som ble utenriksfart til fjerne Østen allerede fra han var 17 år.
Han gikk gradene og en hendelse i Hong Kong skulle over natten ta ha fra å være overstyrmann til skipper.
– Det kom inn en båt hvor skipperen var blitt akutt syk. Han måtte i land. Jeg fikk muligheten. Fra da av var det jeg som stod ved roret som skipper. Dessverre så fikk jeg vite at han døde dagen etter, sier han og vi snakker om livet. Om tilfeldigheter og nye muligheter.
Det var nemlig også sånn han traff sin kone Mary Martha Batchelder som er fra Pennsylvania. På den tiden tok de store fraktebåtene også med seg passasjerer.
– Der kom om bord en misjonærfamilie. Det var lørdag og jeg tenkte at jeg skulle invitere de på middag. I forkant ba jeg noen gå ned, før måltidet, for å høre hva de ville ha å drikke.
– Den ene i følget sendte da opp beskjed om å gjøre klar en GT (Gin & Tonic). Det var til henne, og siden den gang har det vært oss to. Det er nå 56 år siden, sier han med et stort smil.
Han forteller at hun den gang hadde reist fra USA til Hong Kong for å være lærerinne.
– Det var ikke misjonering som vi tenker det på Sunnmøre. Hun underviste på skoler. Det var bare det at hun tilhørte en kirke, som de fleste i Amerika gjør, legger han til.
Flyttet fra Ålesund
Han seilte lenge for norske rederier, men etter at det i en periode ble vanskelige tider i norsk skipsfart, fikk han seg jobb for et rederi som seilte i Karibia. Da valgte de også å flytte. Tilbake til byen hun kom fra.
– Det var i 1982. Vår førstefødte var da 12 år. Hun husker litt, men de to andre har ingen barndomsminner fra Ålesund, sier Arne om det som ble tre barn. I dag er de alle voksne og de kan i tillegg glede seg over fem barnebarn.
Det er elleve år siden forrige gang han og kona var på besøk i Ålesund. Ett år før Bypatrioten starter med sin formidling fra fortauskanten. Nå er de endelig tilbake. Men de har det travelt. Det er mye å rekke over, med stor slekt, mange søskenbarn og ting som skal både oppleves og sees. Det går i ett.
At Arne velger å sette av en hel time sammen med oss for å gå på kafé, gjør noe med oss. Det bringer oss helt til kjernen i hvorfor vi holder på med dette. Hele vårt samfunnsprosjekt handler jo om folk. Det å skape og forsterke et «vi» og knytte det hele sammen for en enda bedre by. Det er klart det blir klump i halsen, når vi plutselig sitter ansikt til ansikt med en av de som har vært med hele veien og som utgjør en av over 40.000 i vårt «comunity» på nett.
Hvor feil tar ikke den som tenker at det digitale bare skaper avstand. At vi ikke blir kjent med hverandre på den måten. Tvert om gir verktøyet, som vår Facebook-side er, også et unikt innblikk og samhold.
En hellig halvtime hver morgen
Her sitter vi. Sammen med han som en gang var en av byens yngste som på fritiden sprang byen på kryss og tvers og ropte: «Sømmøspooost». Avisa og nyhetene skulle jo ut.
Han er levende opptatt av å få med seg det som skjer og det hele har blitt ei fast rutine. Hver eneste morgen, ute på landet i Pennsylvania, rigger han seg nemlig til med fersk kaffe og computeren, som han sier. Da blir han med oss gatelangs i Ålesund by. Er vi heldige så deler han også raust av gode minner og historier under bildene vi legger ut.
– Den morgenstunden må jeg ha. Hver eneste dag. Jeg må inn for å se hva Bypatrioten skriver og om se hvor de har vært. Det er min halvtime. Det er andakt, sier han og legger til at han selvfølgelig også er innom Sunnmørsposten og de lokale avisene. For å holde seg oppdatert om hjembyen. For det vil Ålesund alltid være. Hjemme.
– Jeg er jo Ålesunder, sier han på klingende dialekt som utrolig nok har holdt seg.
Møtet går mot slutten og vi småprater mens vi forbereder oss på å gå ut for å ta flere bilder.
Det er da han forteller at de skal videre på besøk til kjente i Vegsundet hvor det venter deilig torskemiddag.
– Med lever, rogn og det hele. Det blir jo ikke bedre enn det. Men en ting har jeg holdt på også der borte, og det er tradisjonen med lutefisk. En gang i året. Da er det bare å få tak i skikkelig fisk og sette i gang, forteller han om det som selvfølgelig gjøres på gamlemåten.
Vår tilmålte tid er over og etter nok en klem og stående invitasjon om å ta turen til Lancaster, blir jeg og fotografen stående og se på at Arne rusler videre. Bortover kaia. Midt i byen som han elsker å følge med på -og være i.
Det er bare å samle seg, komme seg hjem og begynne å skrive. Få stokket både følelser og ord for å fortelle om vårt møte. Det er jo det vi gjør. Formidler alt det vi selv opplever i egen by.
Kanskje, er vi så heldige at Arne også gir oss en tommel opp etter at han har kommet hjem.
Også håper vi at kaffen på neste morgenstund smaker ekstra godt. Det er klart vi sendte med han våre bykopper.
