De usynlige kulturtallene

Vi treffer de i trappen på Arbeideren. 10 damer i sin beste alder ute på eventyr. Anledningen er teaterforestillingen «Britt-Marie var her» signert Astrid Overaa og Teatret Vårt. De er tilreisende. 10 damer, fra alle kanter av Norges land. De valgte seg Ålesund og denne forestillingen for å møtes. Fly, billetter til show, middag og hotell. Dette er historien om det man ikke ser. Ja, om man ikke følger med da, vet det og faktisk er tilstede.

Kulturlivet i denne byen har i åresvis blitt tatt for gitt. Det viser tilskuddene. Ålesund ligger på et absolutt bunnivå når det kommer til økonomisk satsing. Og forståelsen av at nytt ikke kommer av seg selv.

Artistene, kunstnerne, de frivillige og arrangørene strekker seg langt. Venner og bekjente strekker seg langt og der har du kulturlivet. Gjør det og gjennomfører uansett. Det ligger i sjela til de skapende menneskene. Fordi man vet og ser verdien. Ikke bare gir det mye å holde på selv, men man ser også opplevelsen det gir andre.

Hva om de bare gav seg på det?

Heldigvis har dette byen et fantastisk næringsliv som skjønner og vet. Som ser at hver solgte billett er ei investering tilbake til egen by. Til innovasjon, økt omsetning og folkeliv. Sent som tidlig og de sponser. Men det er kanskje ikke der skoen trykker hardest, all den tid vi i denne byen er i en særstilling med et fremoverlent, raust og forståelsesfullt næringsliv.

Det mest provoserende for alle som bidrar med kultur om det kunstfag og utdanning, eller til fritid og generell skaperkraft, er kanskje ordlyden. Den manglende forståelsen og det å bli sett for innsatsen. I stedet opplever man å bli tatt som en selvfølge. Spesielt fra politisk hold – om en lytter til debatten.

La det være helt klart. De kommersielle, har en unik evne til å klare seg, heller ikke en selvfølge, men om en ikke skjønner verdien av å støtte og legge inn tidlig innsats for å dyrke frem det kreative gullet, løfte de som formidler, de som fyller hjertet og byrommene med varme og skråblikk, så blir man fort fattig. Da får man en grå by.

Det nytter det ikke å spør hvem som kan komme innom med gitaren når kassen er tom. Bidra til workshop, nye planer, verksteder eller idéer. Det orker man rett og slett ikke. Fordi man må prioritere.

I en hverdag der kampen handler om neste kontrakt, oppdrag, eller tid til å skrive noe man håper folk vil like, så blir dugnaden til slutt nedprioritert.

Så kjære bystyre i Ålesund. Vi i kulturlivet vet. Vi vet at kassa er tom. Men vi vet også at folk som har det bra, kan møtes for å le eller synge høyt sammen, som har overskudd, også er de folkene som også gir tilbake i motbakkene. Det er de folkene som gjerne drar lasset hele året.

Bør løftes høyt

Den innsatsen bør dere løfte høyt. Det henger sammen. Hvert prosjekt, initiativ eller nyoppstartet engasjement og samarbeid tilfører. Om dere ikke klarer det i budsjettet hvert år, så bør i den minste ordlyden endres. Man kan begynne med en takk.

Det å stadig lese saker om manglende satsing, forståelse eller uvilje mot både kunst og kultur gjør noe med mange av oss. Og mange av oss? Det er også alle vi som driver bedrifter, stiller opp på fritiden, sier ja når kroppen sier nei, og som alltid har døren åpen og kobler krefter.

Fordi vi ser verdien, vi ser resultatene, vi ser hva byen får tilbake. Også i kroner og ører.

En by med bredde, er en by som får til noe

En levende by, er nettopp en by med tilbud og engasjement på gateplan, loft og kjellere der vi hjelper hverandre med alt mulig, og skaper bredde. Noe for alle. Det er en levende by.

En by der alle kjører samme bil, hører på samme musikk, har samme beige lamellagardinene, liker samme bildene, er ikke en by jeg vil bo i. En by som tar vare på mangfoldet, som skjønner at pusterommene er det som gjør oss til mennesker, som respekterer ulike uttrykk, tar seg bryet med å spør hvordan vi kan få det til, er derimot, er en by som garantert også vil ville i kampen om å være attraktiv nok.

Å skape attraktivitet for å vinne arbeidskraft

Det trenger vi. Er det en ting vi trenger så er det evne til å lytte, undre og akseptere at vi ikke er like. Spesielt om vi skal nå våre egne mål for fremtiden om både økt tilflytting og bedrifter som vokser og innoverer. De bedriftene trenger nemlig folk som jobber der. Og de som jobber der, vil ikke bare ha jobb. De vil også ha en meningsfylt hverdag, om de så spiller tuba, synger i kor eller har barn som liker å lære og lage.

Da kan vi ikke tillate åpenlys trangsynthet. Dessverre. Da kan vi heller ikke tillate at diskusjonene om verdier, kroner og ører uteblir. Blir tiet. Vi forventer mer.

Med 25 festivaler i løpet av ett år, store, små eventer og en bredde byer på vår størrelse kanskje kan se langt etter, så har Ålesund nå alt man trenger for å kunne slå seg på brystet. Løfte. Være stolt. Satse og virkelig si: – Vi er best i klassen på kultur! Vi har kunstnere, artister, formidlere, rigg, prosjekter i kø… Vi har det vi trenger, inkludert tallene, men opplever lite politisk backing. Forståelse.

Vi er mange som venter i spenning på at den ordlyden skal endre seg. Neste år kommer vi i Bypatrioten også med nytt Sentrumsregnskap som legges frem på Bra By konferansen i september. Der er kulturlivet sentralt, sammen med mye annet som er en del av forutsetningen for godt byliv. Da får vi nok en gang helt ferske tall. Rett i hendene. Et verktøy som er åpent og gratis for alle. Bruk det for det det er verd – for å ta vare på og skape enda mer!  Se gjerne: Sentrumsregnskapet 2022