Å dingle – en livsfarlig transportsuksess!
Det finnes aktiviteter som ikke lar seg forklare så lett til folk utenfor byen. Å dingle er en av dem. Prøver du å forklare det til noen fra innlandet, vil de tro du snakker om en dans. Prøver du å forklare det for dagens barn, vil de spørre deg om hvor hjelmen var. Prøver du å forklare det til deg selv som voksen, vil du lure på hvordan du i det hele tatt overlevde. Dessuten så finnes det ikke lengre noe å dingle etter. Støtfangere som vi kjenner dem er borte vekk, men minnene? Minnene, de lever videre!
«Å dingle» betydde altså ganske enkelt å henge bak bussen.
Ikke på bussen. Bak!
Gåseide – startpunktet for mange dårlige valg!
Det hele begynte ofte på Nørve. Der stod man og ventet. Ikke bare på bussen, men på muligheten. Når Bybussen – eller Landeruta, som den også ble kalt– nærmet seg, skjedde det en umiddelbar, taus koordinering mellom oss ungene. Ingen snakket. Ingen telte. Alle visste.
Lua ble trukket godt ned.
Noen ganger helproff med snøbriller og hansker stjålet fra Holms fryseri.
Og så sprang man. Det var et presist øyeblikk.
Startet du for tidlig, så du bare dum ut. For sent, og du måtte leve med skammen. Men traff du riktig, fikk du tak i støtfangeren, satte hælene i bakken, lente deg bakover og fikk skikkelig tak, så var du plutselig på vei bortover Nørvegata i ei himla kave.
Snøføkyka sto rundt ørene på deg! Det eneste du så gjennom meltåka var gliset til sidemannen – eller skrekken i øynene til en annen amatør.
Og så bar det på helene, utover Borgundvegen, over Storledbakken, ned Løvenvoldgata, over Sankten og gjennom byen takket være Ålesunds mest brukte og uoffisielle kollektivtilbud.
For den viderekomne
Den lange turen var kun for dem med erfaring. Fra Gåseide og hele veien ut Borgundveien, forbi Arbeider´n, over Hellebroa, opp Kirkebakken,videre utover og over Steinvågsbroa og helt ut til Skarbøvika. Og tilbake. Det var ikke bare en tur. Det var et prosjekt.
Brosteinen i Kirkebakken var et eget kapittel. Der ristet det så kraftig at du måtte velge mellom å bli tannløs, puste, eller holde deg fast. Noen valgte feil. De lever den dag i dag, men ryktene sier de fortsatt er preget.
På godt gammeldags vinterføre snakket vi ren lykke. Snøen bar deg der du suste rundt som ei superstjerne. Det rista laus og vottene frøs fort fast i støtfangeren. På slutten av dagen kunne du se sporene, restene etter avslitte votter. Ulldotter. Bevis på at noen hadde sluppet taket både for sent og brått.
Tørr asfalt – djevelens underlag
Noen ganger kom man ut for tørr asfalt. Da ble det fort alvor. Da gjaldt det å ha beksømsko med solide såler og helst jernbeslag bak. Hadde du det, hadde du også et tilgang til et triks. Her kunne du beregne avstand, forberede deg for å gå opp på hælene og la det stå til såpass det gnistret. Et lokalt fyrverkeri! Uten dette, var det bare å slippe taket. Gi opp.
Som også var en kunstform. Å slippe tak i fart. Jeg har sett mange kunstnere i fri dressur etter å ha bommet på beregningen før et kummelokk eller asfaltflekk. Først mistet du taket, så balansen. Så mistet du verdigheten. Etter det gjaldt det å løpe. Fortere enn noen gang. Før helene tok deg igjen, krøllet seg rundt ørene på deg, og du var ferdig. Som utløste både tre og fire nye scenarioer der du:
1) Tryna i nærmeste snøfonn (da var du heldig)
2) Kræsja i nærmeste vegg (også heldig)
3) En kombinasjon, i vilkårlig rekkefølge (også ganske heldig)
4) Du surfa bortover asfalten på brystkassen (ikke så heldig)
Korte turer – for de taktiske
Ikke alle tok den lange turen. Noen foretrakk korte turer. Ett busstopp. Da tok man gjerne utgangspunkt i et sted der bussen kjørte fortest. Det var ofte i Nørvegata. Litt som Formel 1 bare uten sikkerhetsbarrierer og med langt dårligere forsikring.
Man slapp seg gjerne rett før bussen stoppet, seila av gårde på skoene et stykke i pur glede, før man stupte i dekning bak noe og gjemte seg for sjåføren i tilfelle du var sett i sidespeilet. Der lå man i dekning ei god stund. Andpusten, litt snøete, og pass full av nerver.
Kinoøkonomi og kreative løsninger
Noen ganger var vi så heldige å få fem kroner for å gå på kino. For å se Tarzan for eksempel. Den femmeren skulle dekke bussbillett og kinobillett. I teorien. I praksis dinglet vi bussen til byen, brukte bussbillettpengene på snop, kjøpte kinobillett, og dinglet hjem igjen etterpå.
Det funka hver gang. Ingen stilte spørsmål. Bortsett fra han KinoFladda da. Han som avhørte deg om hvor gammel du egentlig var. Men ingen voksne spurte hvordan vi kom oss frem. Det var en annen tid. En tid med tillit, snø og mye dårlig dømmekraft.
En sport, men også et livssyn
Å dingle var livsfarlig, men det var også fantastisk. En sport. En livsstil. En slags taus avtale mellom unger, busser og vinterføret. Vi dinglet på alt som rørte seg. Biler gav ekstra prestisje i dingleboken. Busser. Lastebiler. Noen prøvde seg også på traktorer. Det gikk ikke alltid bra.
Men for å runde av hører det med til historien at jeg etter å ha skrevet ned dette, ble så gira at jeg måtte lufte meg. Se om jeg husket kunsten. Fra Snarøya til Fornebu. Yr glede – og småflaut. Og i dag finner jeg ikke vottene mine!
Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth og medsammensvoren prosjektleder og redigerer Trine Klemetsen.
