Vi møtes rundt langbordet på Teaterfabrikken. Ute i bygatene er folk opptatt av prinser og prinsesser. I Moloveien er det langt stillere denne formiddagen. På bordet ligger «langprincen» klar. Koppene er fylt med svart kaffe. Vi trenger det.
For aldri hadde Bypatrioten sett for seg å skulle lage denne saken. Ikke på lenge. Men så kom beskjeden. Teaterfabrikken har bestemt seg for å gi seg på topp. De legger ned.
Vi må puste på den.
For dette er plassen der man har møtt mange av sine venner, giftet seg, hatt dåpsfest, ledd så man har ramlet av stolen og grått. Sammen med andre. Plassen som liksom alltid har vært der. Som en helt naturlig del av livet for alle oss i Ålesund.
De har satt seg rundt bordet begge to. For man kan ikke snakke om Teaterfabrikken uten å snakke om tospannet. Om Astrid og Synnøve. Teamet. De som har stått løpet ut, natt og dag, i mot- og medvind. Som har solgt billetter, vasket glass, dyttet og løftet både hverandre og andre.
-Det har vært litt av ei reise, sier Astrid og setter blikket i Synnøve som nikker og bekrefter. – Det har vært litt av ei reise!
Står stødig i avgjørelsen
Dette er noe hun har brukt tid på. Spesielt sammen med sønnen Henrik.
-Dette er ikke noe som ble bestemt på stående fot. Dette har vi tenkt tusen tanker rundt og hatt minst like mange samtaler om. Vi har diskutert alt fra at han skal ta over, til at vi kunne holdt det gående på en annen måte fremover, men nei, alt har sin tid. Nå er det bestemt, og det er greit, sier hun.
Det er klart det sitter langt inne. Det å skulle snakke høyt om å avslutte livsverket som hun bygget sammen med mannen Arild. Med to tomme hender og en haug med gode venner som hun pleier å si.
– Barna var små og jeg hadde en drøm. Jeg husker Henrik var bare seks år da han sprang rundt her og flyttet planker og hjalp til. Første gjestene satt her på tromler, og Arild hadde på seg smoking i baren. Vi fikk det til, sier hun og er blank i øynene.
– Vi fikk det til og det ble en livsstil.
Og sånn skapte de et sted for en hel by. Med en drøm og en vilje av stål ble det skapt et sted der lokale artister fikk en scene å stå på, et sted å starte, et sted der store artister spilte for få, og for publikum et helt unikt sted å komme til.
Vi var langt fremme
Da de startet for 28 år siden, var landskapet i byen et helt annet. Astrid legger ikke skjul på at der er flere gode grunner til at hun har bestemt seg for at nok er nok.
-Da vi startet, var vi nesten alene. Vi var kanskje de første som tenkte på denne måten. Det å samle publikum til ett og samme lokale med en variasjon av konserter, teater, fester, stand-up og julebord. Nå holder alle på med det samme, sier hun og blir stille.
Hun legger ikke skjul på at de har merket den økte konkurransen i byen.
-Vi kan ikke kjempe mot Goliat, sier hun uten å utdype og blir stille.
-Jeg skjønner at ting utvikler og forandrer seg, og at det er noe publikum vinner på til sist, men for oss ble det for tøft. Det kom for mye, for fort. Da går det ut over noe. Sånn er det, sier hun.
Så er det jo ikke sånn at vi er 20 år heller da Astrid, legger Synnøve til.
-Nei, men det hadde vært kjekt å kunne holde ut til 30- års jubileet. Men nå blir det sånn. Nå skal vi dra på med all den kraften vi har og feire de 28 årene som har vært. Det skal vi gjøre med et knallprogram i de seks månedene vi har igjen. Og vi håper at alle som er glad i fabrikken blir med oss på den reisen, sier hun med et smil.
Et lunt smil som avslører at hun er klar over at det det ikke er få som har et forhold til dette stedet.
Bursdagshelg, konserter og stand-up
De har allerede planlagt dette. En siste sorti. Klart hun har regien klar, og dette er ikke en tragedie. Her skal ingen henge med haudet.
– Det orker jeg ikke. Det er ikke avslutningen jeg ønsker meg. Jeg vil at vi skal samles, feire det vi har fått til, alt vi har gjort og stått for. Avslutte med et brak og fest vi ikke vil glemme. Her blir det konserter, julebord, pubkor, stand-up show og publikum har mye å glede seg til i tiden fremover.
Også blir det bursdagshelg. – Tidenes 28-års feiring, sier de nesten i kor om det som skal skje fredag 27. og lørdag 28. september.
Den kvelden har de med seg en rekke gode venner som skal levere fra scenekanten.
-Her kan alt skje, sier Overaa og det tror vi på.
«Et sted for både fant og fut»
«Kom som du er, fant eller fut», står det på nettsidene og sånn har det vært. De har levert på å være ærlig, kanskje av og til for ærlig, for å skape stedet for absolutt alle, og alle anledninger. Og når vi spør om hva som sitter best i minnet blir det vanskelig. For det er så mye.
-Jeg har prøvd å tenke om vi kan få ut noen highlights, men det er ikke mulig. De små og store øyeblikkene, samtalene og opplevelsene har vært så mange, og alle har vært like viktige for oss. Men det er klart. Jeg kommer nok aldri til å glemme øyeblikket da vi måtte støtte Erik Bye opp på scenen her. Vi fikk satt han forsiktig opp på krakken og oppleve en mann som bare eide lokalet og leverte som om han var i sin beste ungdom. Er det mulig? Spør hun og ser mot scenen der det skjedde. Formidlingsevnen gjør at vi nesten hører han. Her vi sitter nå, mange år seinere. For det ligger i lokalene. Alt sitter i veggene.
Tankene går også til alt som har oppstått og har blitt tatt videre. Fra lokale standup kometer med sin aller første opptreden til showsuksessen S-M-XL og ikke minst rollefiguren Signe Stunden. Og vi er tilbake til teamet Astrid og Synnøve.
-Jeg hadde aldri klart dette uten min bedre hjernehalvdel. Vi har stått i dette i 24 år sammen. Hun har vært min ryggrad, sier Astrid og ler av det neste hun tenker å si.
-Jeg glemmer aldri hvordan Synnøve kom inn i livet mitt. Hun hadde hørt at vi var en gjeng som planla å gå i 17. mai toget med drillstaver og det hele, og en halvtime før oppmøte i byens tog så stod hun på døren min i Apotekergata. Jeg lukket opp og det var litt av et syn. Der stod hun ferdig utkledd, pyntet med musefletter, skjørt, plaster på knærne og sa «e skal vær´la». Vi lo så vi skreik. Siden har det vært oss to, på inn- og utpust, forteller Astrid.
Nye drømmer
Nå er de i gang med å skrive siste kapittelet i den historien, men alle som kjenner de to vet at det også betyr nye muligheter.
-Slutter man å drømme og slutter man å se fremover, så er det ikke mye igjen. Vi har heldigvis planer begge to, og mye å se frem til, sier Astrid som avslører at hun skal i gang med nye prosjekter sammen med Teatret Vårt og er i gang med å lære seg å lage foredrag.
For Synnøve kommer figuren Signe Stunden til å få enda større spillerom.
-Der er stor pågang, og nå er det Flan Booking som tar seg av det, og jeg gleder meg til å kunne møte enda flere som heldigvis ikke ser ut til å gå lei av henne. Men jeg har ikke tenkt å pensjonere meg fra det vanlige arbeidslivet heller og håper på å kunne ta på meg flere ulike oppdrag, sier hun.
Takknemlig
Det er det ordet som går igjen hele veien. Takknemlighet for opplevelsene, det de har fått være med på, det de har lagt til rette for og alle som har vært med på veien. Astrid legger til at hun til og med er takknemlig for at hun aldri kom inn på Teaterhøyskolen.
-Det gjorde at jeg ble skuespiller først i voksen alder og har kunnet få gjøre ting som jeg har drømt om. Tatt de rollene og gjort de prosjektene som jeg har brent for med hele meg. Jeg måtte aldri ta rollen som «fjerde ku fra venstre» og det er jeg sjeleglad for nå som jeg ser tilbake på den veien jeg har gått. Det hadde nok aldri vært noe Jugendteater eller Teaterfabrikk heller da. Nei, jeg er evig takknemlig for det også. Når jeg bare har fått dette litt på avstand, så er jeg helt sikker på at jeg vil si det samme om det som ligger foran meg også, sier hun og tar tak i telefonen. Hun googler. Leter. Der er et fint bibelvers om alt dette, sier hun og leser med beste innlevelse:
Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp, en tid for å drepe, en tid for å lege, en tid for å rive ned, en tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse…
Og kanskje det ble helt rett at også vi gir oss der. For vi må nemlig lade opp til å være med hele veien. Få med oss alt. Suge inn de siste øyeblikkene, synge den siste sangen og danse den siste dansen før dørene i Moloveien låses for godt. Vi må fylle den minneboken til randen. Sammen med Astrid, Synnøve og alle andre.