Terje Fagermo 93 år og spontan som aldri før!

– Jeg hadde vært «tjukk i haude» hadde jeg ikke sagt ja til dette, sier han om utstillingen. – Det er bare å gi gass, sier han der han står på toppen av trappen i Klipra. Kanskje sikter han også til at vi er trege, for her snakker vi trapper. Oppover og oppover. Han har glimt i øyet.

– Legen sier jeg kan takke de trappene her for min gode helse, sier han der han venter på oss som er så heldige å bli invitert på kaffebesøk hjemme i stua til kunstneren som har mye på hjertet. Om livet, neste generasjon, kunsten og byen som han elsker.

Han har akkurat kommet hjem etter nok en daglig økt i sitt atelier i Moloveien. Klokken er 15.00 presis, og på kjøkkenet putrer kaffen og det er kun få dager til åpningen av den nye utstillingen som har fått navnet «Terje Fagermo i Kongens gate».

– Jeg er så heldig å være omringet av et A-lag, ellers hadde det ikke blitt noe ut av noe. Da hadde jeg bare malt og malt uten at noen hadde fått se noe, sier han om trekløveret som også er tilstede i det Bypatrioten trer inn i huset. De han snakker om er ingen ringere enn datter Solveig Fagermo med mann Christoffer Svendsen som er produsenter og kurator Anne Standal.

–  Ja, æres de som æres bør, sier han og legger ikke skjul på sin begeistring for de han har rundt seg. På bordet kommer småkaker, deilig konfekt og wienerbrød og stemningen er satt for en god prat om mye.

Utstillingen er klar

Lokalene er satt i stand og utstillingen er klar for åpning. Det er kun detaljer igjen.

– Jeg har vært så heldig å få frie tøyler, sier Standal som gjennom årene og flere utstillinger har hatt et godt og solid samarbeid med kunstneren. Det er nemlig hun som har plukket ut bildene og har sydd det hele sammen.

– Hun har gjort en fantstisk jobb, skyter Fagermo inn. – Det å klare å velge ut noe blant så mange bilder og få det hele til å henge sammen? Det fortjener virkelig ros. Det må du nesten tåle å høre, sier han og de smiler. Tonen er gjennomgående god og tidligere samarbeid har satt sine tydelige spor. Det handler om gjensidig forståelse og tillit.

– Det var nesten overveldende å komme i gang. Hvor skulle jeg liksom begynne, sier hun om oppgaven og arbeidet som førte til at 33 bilder nå henger klare på veggen i Kongens gate 24. Og rammene er det mulikunstnerparet Solveig og Christoffer som står for.

– Det er ikke noe som heter litt skjevt, sier Solveig om det som handler om øye for både detaljer og helhet rundt et svært spennende prosjekt i egen by.

Ser livet som en happening

Terje Fagermo kan vise til et imponerende og aktivt liv som kunstner. Født inn i en kunstnerfamilie i 1932 var banen på mange måter lagt. Faren Ole Fagermo hadde studert ved Statens håndverk- og kunstindustriskole og var sønnens viktigste læremester og forbilde. Hjemme og i samarbeid handlet det om kyndig veiledning som helt klart var med på å gi forutsetning for den omfattende tekniske kunnskapen som han er kjent for.

– Også lærte jeg å være ærlig. Modig. Man har ingenting å tape på å være dønn ærlig og gå rett på, sier han om det som innebærer å både prøve nytt og heller ikke være så opptatt av å se seg tilbake.

– Man må henge på i tiden, sier han om eget skaperverk, men også som skråblikk til byen han elsker. Han er nemlig en som liker at ting utvikler seg. At det kommer på ny kunnskap. I kunsten og ellers.

– Se til de som kommer bak oss. Om det er arkitekter, nye spennende stemmer eller kunstnere. De har så mye å bidra med, ny kunnskap og de vil noe. Det må vi som by ta i mot. For meg betyr det bare at jeg må stå enda tidligere opp, for å være på ballen og skape nytt, sier han.

Tilfang fra yngre rekker gir helt tydelig pågangsmot for kunstneren som også legger til at det er viktig å lytte. Høre etter og være nysgjerrig på hva andre tenker. Så flink er han til det, at han faktisk må lukke dørene når han arbeider.

– Jeg må det skal jeg få gjort noe. Jeg pleier å si at gulvet i atelieet er nylakket. Hver dag, og det funker, sier han i frykt for å måtte slippe inn nysgjerrige turister eller andre i selve prosessen. For han mener det jo når han sier at han liker innspill. –  Da må jeg også begrense tilgangen, ler han og forteller flere gode historier der plutselige innspill fra sidelinjen har fått være med på å sette prikken over i´en på flere av hans kunstverk.

– Både Mattis Thoresen og Staale Wattø har sørget for en siste strek og et avkappet hjørne.

– Bare gjør sånn sa dei, sier han og tegner i luften.

– Satt som bare det, og sånn ble det, sier han om innspillene som ved ulike anledninger kom fra to av byens fremtredne fotografer.

Ei lang reise

Selv om Fagermo selv ikke er opptatt av å ta oss med bakover, er det ikke til å stikke under en stol at han har gjort mye. Også skapt solid oppmerksomhet med sine utstillinger enten det har vært i Washington, London eller Oslo. Men han trives best i Klipra og Moloveien. Sånn helt på ordentlig.

– Det har ikke manglet på tilbud underveis, skyter Standal inn. Hun har også skrevet et eget foredrag om Terje, som tar publikum med på heile reisen. Og i samarbeid med utstillingen, der mange av bildene er helt nye, henter hun frem stikkord som farger, vitalitet og dristighet.

– Her viser han nettopp det, at han har beholdt det modige. At han fortsatt er nysgjerrig, tør mye, skaper nytt og ikke minst lar oss vise det frem. Han er aldri ferdig. Alltid på vei, sier hun om det som er noe av det som fascinerer henne mest.

Fortsatt kreativ og tester grenser

– Det er tankevekkende at han til tross for sin høye alder fortsatt er så kreativ og stadig tester nye grenser, sier Standal.

– Det er jo fordi jeg har positive mennesker rundt meg det. Da går alt da, sier han og tar en slurk kaffe. – Forresten. Det letteste i verden er jo å være negativ, sier han om det han mener er en uting.

– Om folk tenker alt er så lett, så kan de faktisk gå i gang selv. Folk er for utålmodige, enten det gjelder kunst eller byutvikling. Man skal gjerne kritisere og slå ned på alt mulig gjerne før ting er prøvd eller folk rekker å vise hva de tenker. Nei, da kan de heller knipe igjen og gjøre en innsats. Det å beholde optimismen og ville mer, er et valg som krever mer av oss mennesker, der bør lista ligge, sier han og lar den henge.

Lørdag kl. 13.00 åpner utstillingen som skal henge en måned i strekk. Om kunstneren selv kommer?

– I min alder så er det er en selvskrevet rett å la humøret avgjøre når dagen kommer. Vi får se, sier han lurt!