Med lærkula under armen er det ikke alltid at du styrer hvor ferden går. Du kan bli en lojal klubbspiller som aldri klarer å ta neste steg, eller du kan være så heldig og dyktig at klubber står i kø.
David Fällman fikk to år i Kina, før turen gikk hjem igjen til Stockholm for å spille i Hammarby. Gode sportslige år ga midtstopperen en ny mulighet til å dra utenfor grensene.
– Jeg hadde andre tilbud, men valgte Ålesund. En kar jeg traff i Stockholm så på meg med store øye. Han sa: Skal du virkelig til Ålesund? Det er ikke klokt. Du vet ikke hva du gir deg ut på. For du vil ha elendig vær dag ut og dag inn. Og da tenkte jeg umiddelbart at jeg hadde gjort et dumt valg, for han var så oppriktig. Jeg ble litt bekymret.
– Ålesund er ti av ti
Heldigvis for både AaFK og de han har truffet på sin vei de siste tre årene, så tok han likevel sjansen på Sunnmøre. For det er umulig å ikke like den joviale, jordnære og positive svensken som alltid har et varmt smil på lur. 33-åringen er typen som gjør inntrykk på de han møter.
Det har gått begge veier. For menneskene i Ålesund by har tydeligvis gjort en god jobb med å ta imot David og familien.
– Som familiefar har det vært optimalt. Måten jeg, min kone og barna har blitt tatt imot på er helt fantastisk. Man er som regel fornøyd når fire-fem av ti kriterier slår til når man flytter til en ny plass. I Ålesund kan jeg med hånden på hjertet si at det ble ti av ti. Vi fikk en flott mottakelse og vi har hatt et utrolig fint opphold hvor folk har stilt opp om vi har trengt det. Vi har følt på en helt unik trygghet i denne byen, sier Fällman.
– Jeg og Alina er veldig opptatt av mennesker, personligheter og barn. Alle som har barn, skjønner at barna alltid er første, andre og tredje prioritet. Deretter kommer vi, jobbene våre som fjerde, femte og sjette prioritet. Så klaffer det for barna, så klaffer det for oss. Vi fikk fine barnehager og fødte vårt tredje barn her. Barna vokste opp med det norske språket, og det var kun det eldste barnet som gikk i barnehage i Sverige først.
– Ålesund har vært en perfekt by for oss med små barn. Da jeg kom til Stockholm i sommer og ventet på toget, så kikket jeg venstre og høyre, og tenkte, takk for at Ålesund var virkelig en optimal by for mine barn å vokse opp i.
– Du vil gjerne anbefale byen til andre småbarnsfamilier?
– Ja, ja, ja. Ingen tvil om. Det er så trygt her. Det er jo vi ønsker for barna våre. Og at det er gode mennesker rundt deg. Det er det også her.
Er ikke utemenneske
Så hva mangler eventuelt byen som har gjort et sterkt inntrykk på den svenske kapteinen i AaFK.
– Jeg er dårlig på å tenke på negative ting, for jeg har fokus på det positive. Jeg går ikke rundt og tenker på hva som ikke er her.
Men så er det han ble advart mot. Det berømte sunnmørsværet. Med all sin nedbør.
– Jeg sliter virkelig med det været. For jeg er ikke noe utemenneske. Så da trenger jeg flere aktivitetsmuligheter innendørs og dessverre finnes det bare to-tre av dem hvor en kan stimulere barna og få de til å røre på seg. For jeg liker ikke å være hjemme, jeg liker å dra ut et sted. Det mangler. Barna bryr seg selvsagt ikke om regnet slår ned. Det er bra at ungene lærer at det ikke er farlig å være i regnet, det er jo bare å kle på seg. Men det trives jeg dårlig med. Men vi kan se det positive i det også, for når det er fint vær, så får man en veldig god følelse den dagen og nyter det litt ekstra mye.
Derfor flytter familien
Tidligere i år bestemte han seg for å sette kursen hjemover igjen.
– Tryggheten gjorde at det ble ekstra vanskelig å flytte herfra. Men både jeg og min kone har familie i Stockholm og vår eldste skulle begynne på skole nå i høst, så da ble det et naturlig valg, sier 33-åringen.
– Det som er det fine med storbyen er at man har flere ting å gjøre. Alt er mer tilrettelagt også siden vi har våre foreldre i nærheten. Det er de to store forskjellene, hjelpen vi får fra familien og flere alternativer på fritiden for barna.
I sommer dro Alina og barna Loui (seks år gammel) Oliwer (tre), Celine (halvannet) i forveien slik at Loui kunne begynne på skolen.
– Det er litt fascinerende. Er vi hjemme i Sverige, så snakker de svensk. Treåringen slet i begynnelsen og måtte spørre hva forskjellige ordene betydde på svensk. Får de besøk av noen norske, så snur ungene og snakker norsk. Det er superherlig å oppleve. At de fikk sine første år her, ble en veldig fin ting. Jeg så deres glede og så hvor trygge de følte seg. Det var nok for meg, for da hadde vi som foreldre lykkes.
Forbilde
Det gjenstår seks kamper igjen av årets sesong som altså blir hans siste i AaFK-drakten.
– Jeg har trivdes veldig godt i klubben. Det er det ingen som helst tvil om.
– Og jeg har bare gode opplevelser av å være en fotballspiller i bybildet. Vi har jo slitt i motgang i år, så av og til skulle jeg ønske at jeg fikk gjennomgå litt av de supporterne jeg møter, slik at jeg kan fortelle de at jeg føler med dem og kjenner på den samme frustrasjonen. Men folk her er stort sett veldig hyggelige, så det skjer jo ikke.
– Er Sunnmøringene for forsiktige?
– Tja, det finnes ingen fasit på det. En trenger ikke ha en slik kultur hvor supporterne slenger med leppa. Jeg er vant med det fra Hammerby, men vil ikke si at det er riktig måte å gjøre det på. For vi er profesjonelle, så vi skjønner folks følelser når det går dårlig. Da er det heller fint at folk viser sin støtte, ber oss stå på og jobbe videre. Jeg føler at det er en fin familiefølelse mellom spillerne og supportere i Ålesund.
– Jeg ser ikke på meg selv som en offentlig person. Jeg blir bare glad når en tiåring ber om et bilde. Og jeg setter mye mer pris på det nå enn da jeg var 25. Det er fint når man har gjort et inntrykk på de som følger med laget. Og jeg innrømmer det lett, at slike ting betyr mer enn det man tror. Det er fint å være et forbilde. Faktisk er det luksus. Vi har en slik jobb der vi ikke trenger å gjøre så mye for å være et forbilde. Det vi gjør kan bety så mye for så mange, og det tror mange spillere ikke helt forstår. Jeg har lært meg å forstå det over flere år. Der tror jeg vi har mer å gi, for vi tror nok vi gir mye, men det er mer å gi. Det er viktig å gjøre noe for andre.
Dette vil David savne
Fällmann er en rolig og behagelig kar som liker seg best i det urbane miljøet i tillegg til fotballbanen. Han er en asfalt-cowboy og ikke Lars Monsen-typen. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at du ikke har møtt ham i fjellet om han skulle ha en fridag eller to til gode.
– Da jeg kom hit og vi hadde vår første frihelg, så ble jeg med Sigurd Haugen, Michael Lansing, Erlend Segberg og Quint Jansen til Geiranger. Vi bodde på hytte og var ute i den vakre og ville naturen. Det ble jo et sjokk. Jeg skulle opp og ned de bratte fjellsidene, og jeg satt og skalv, full av adrenalin. Jeg fikk en voldsom sterk reaksjon i etterkant. Og da tenkte jeg, er det virkelig slik det er å være norsk. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve det, men sannheten er at jeg aldri har hatt noen interesse for å være ute i naturen eller dra for å fiske, sier svensken.
– Nå handler alt om barna uansett. Men om jeg hadde vært alene, så kunne jeg kanskje gjort mer av det.
Et lite øyeblikk var han sammen med gjengen på fjellet, før det gikk rett tilbake til barna. Gjennom hele samtalen kommer David tilbake til ungene sine. Det er ingen tvil om at kjærligheten til de tre er svært sterk.
Og da er jo det veldig fint at de bidratt til at han har falt for Ålesund.
– Det er bare helt naturlig. For har de det bra, så har jeg det bra. Jeg tenker på ungene hele tiden. Er de trygge? Har de det bra? Som for eksempel tenker man, var det riktig på deres vegne av oss å flytte til Ålesund, for man vet at høyst trolig skal man flytte derfra igjen om tre eller seks år. Gjorde jeg rett? Og så kommer svaret. Barna trives jo. Det gjør det så mye lettere. Den gleden betyr så mye.
– Jeg tok en sjanse på AaFK, for jeg hadde tro på prosjektet, og så ble det utrolig bra for hele familien. Derfor ble det en veldig tung avgjørelse å flytte tilbake til Sverige. Den eldste kunne begynt på skolen her, men Alina er veldig knytt til sin familie, og jeg ville nærmere min familie også. Og barna er jo glade i besteforeldre sine.
– Jeg vil savne tryggheten i Ålesund. Og følelsen av å være rundt veldig bra mennesker. Mennesker som jeg stoler på og som jeg vet vil meg og min familie vel. Det er luksus også. Det å komme på stadion med barna og vite at alle de som er her vil ta imot barna mine som sine egne, er så utrolig fint. Jeg får gåsehud av tanken. Og slikt er alfa og omega for meg.
– Det ble mange gode ord om de tre årene i Ålesund?
– Jeg ville gjøre et slikt intervju, så jeg er glad for at jeg fikk den sjansen. Jeg ville skryte av byen og menneskene jeg møtte før jeg dro. Byen og innbyggerne fortjener å høre det.
