Takk Harald!

– Meina du virkelig at du skal holde på med dette Trine? Om du er alvorlig så skal jeg gi deg ett godt råd. Du må belage deg på å gjenta, gjenta, gjenta og akkurat når du tror folk har skjønt ka du si´r, så må du gjenta det en gang til. Skjønna du? Heia Rollon!

Dette var ordene fra Harald Grytten da han skjønte at jeg mente alvor om å starte eget firma, for å engasjere meg i byutvikling. Fremsnakke Ålesund.

Vi kjente hverandre allerede godt på det tidspunktet, og det var kanskje derfor han advarte. Ser jeg meg tilbake var det nok fordi han visste hvilket arbeid som var i vente. Medgang og motgang.

Han hadde nemlig vært ute ei vinternatt og stått i mang en diskusjon før.

I går kveld kom meldingen om at Harald Grytten er død. Først og fremst venn, så byvandrer, forfatter, ridder og lærer. Mentor.

Mannen med en formidlingsevne som trollbandt ung som gammel, rik som fattig. Ekte. Rett på. Mannen som med et glødende engasjement, peikende fra krakken, glatt kunne tillate seg både ei og to historiske finter til publikum som halset bak. Gatelangs i et svare tempo, i regn som, snø, sol som vind for å høre Grytten fortelle. Om byen, arkitekturen- og menneskene!

– Ser dokke dissa der, sa han og bråstoppa i Kongens Gate. – Der inne sitte dei. Ålesunderane, sa han med tydelig «å», skarp «r» og peika inn på alle som satt inne på Café Hoffmann og så ut.

– Se da. Akkurat som i et akvarium, sa han og trakk folk nærmere vinduet. Så lo han godt. Høyt. Og vi lo med. Både de som satt inne og de som stod ute. Jeg tror enda den dag i dag at de som satt inne med en øl i hånden undrer godt på hva som egentlig skjedde.

Akkurat sånn pakket han det inn. Sånn formidlet han bylivet. Sånn holdt han oss interessert. Med glimt i øyet.

Barn av sin tid

– Meina du det Harald, at Volsdalskirka er fin? Fin? Som i vakker? E du heilt seriøs no?

Vi satt på gresset utenfor Volsdalen kirke. Jeg var i tidlig tjueårene og jobbet med programproduksjon i TV Sunnmøre. Vi hadde slått hauda sammen for å lage en tv-serie om kirkene på Sunnmøre. Vi reiste rundt på kryss og tvers. Han kjørte på to hjul i svingene, jeg taut, spurte og grov. Også spiste vi mengder med vaffel på fergene.

Han ble aldri lei av å fortelle. Prate eller diskutere. Han sa det hvert fall aldri. Og det var ikke alltid vi snakket om kirkene heller. Kanskje mest om mye annet, og han var pådriveren til serien som sikkert endte opp med 20 program.

– Hvor skal vi reise neste gang?

Turen var kommet til Volsdalen kirke, og denne gangen ble det brudd i kontinuiteten. For uansett hvor vi landet i perifirien så var det begeistring. Uansett hvilket bygg, hvilken kunstner som hadde stått for utsmykningen, uansett, var der begeistring i det han formidlet. Med stor respekt for håndverket og fagfolkene bak.

– Men Volsdalen kirke? Den så jeg bare ikke og gjentok med oppfølgingsspørsmål i kameraet: – Meina du det Harald, at Volsdalskirka er fin? Fin? Som i vakker? E du seriøs? Sa jeg undrende.

– Du vet det Trine. Den er vakker. For den er barn av sin tid, sa han klokt. Rolig. Så meg rett i øynene. Han sa ikke mer enn det. Han lot det henge i luften, som en god lærer gjør når han vet. Når han vet at du ikke vet. At du ikke ser hele bildet.

Og der har du det øyeblikket som også tente gnisten i meg. Gnisten, nysgjerrigheten og interessen for både kunst, arkitektur og miksen i en levende by. Dannet grunnlaget for det som mange år senere blir om til «Bypatrioten».

Dette innlegget blir personlig, for det er personlig. Det er et offentlig farvel med en venn.

Takk for alt Harald. For engasjementet, kunnskapen og iherdigheten.

Hvem ringer vi nå? Alle de gangene en skarve bypatriot står bløgg fast eller trenger nytt pågangsmot? Trenger litt Ålesund rett i hjertet? En samtale som startet med noe om byen og alltid endte opp med et – Korsen går det med ungane og maskinisten? Alltid det.

– Dinna boka må du ta med deg hjem sa han. Den er veldig grei å bare slå opp i. I hånden holdt han et eksemplar av «Ålesundske ord og uttrykk». Vi satt på Fjellstua i anledning filming av en ny serie. Små snutter tilpasset Instagram. Han synes det var gøy. Han trengte ikke nødvendigvis å lære noe om det, men hadde stor respekt for nye format og synes det var gøy at ting kunne bli formidlet på nye måter.

Ta den med deg, sa han. Ei av mange bøker han har skjenket byens befolkning. Nettopp for at vi skulle vite. Huske. Kunne slå opp.

I 2022 utnevnte vi Harald Grytten til «Årets Bypatriot». En takk for inspirasjonen. En takk for å ville lære bort.

Det var med stor tristhet i hjertet vi mottok beskjeden om at du ikke lengre er blant oss. Takk for ditt brennende hjerte for byen – og folka. Vi er deg evig takknemlig.