Rattkjelketur fra Fjellstua

Kjelketuren fra Fjellstua og ned trappene til Byparken forbi Rollonstatuen var ikke bare en barndomsaktivitet. Det var en internavtale i Ålesund: “Hvis du vet, så vet du.” Et slags lokalt rite som delte befolkningen i to grupper:

1) De som hadde kjørt
2) De som ikke har kjørt

Og det mest Ålesundsaktige av alt var ikke farten, den helt reelle livsfaren eller at man kunne bli født på nytt av ren friksjon. Nei, det mest genuine er at vi planla det hele som om vi skulle på ekspedisjon uten kart, uten voksne og uten en eneste tanke om at “ned trappene” kanskje ikke var et naturlig habitat for en kjelke.

For å planlegge trengte du bare geniale barn og fullstendig fravær av logikk.

Det begynte på samme måte som det alltid gjorde. Noen som sa: – Du, vi skulle ikke bare ha funnet på nokke…? Så var det i gang. En haug med gutter og jenter med et umiddelbart nikk, som om vi hadde fått et oppdrag fra NASA.

– Vi tar rattkjelken fra Fjellstua! Kom det fra en.
– Ned trappene? Spurte den andre.
– Jaaaa! Gaula den tredje.

Ikke en kjeft som brydde seg noe som helst om fakta og 418 trappetrinn. Det hørtes ut som om at du snakket om en lang, myk og vennlig bakke som bare ventet på barnefryd.

Det var heller ikke en kjeft som brydde seg om logistikk. Alle visste at det å få kjelkene opp trappene ville bli for komplisert og involvere både tau, planlegging og voksne. Uaktuelt.

I stedet gjorde vi det på vår måte og tok den lengste og mest meningsløse ruten. Vi dro kjelken fra Byparken, innover Borgundveien, inn til Klipra, opp på Fjelltun og videre ut til selve Fjellstua.

Det tok ikke “en tur”. Det tok et liv.

Det tok så lang tid at du eksistensielle spørsmål begynte å melde seg allerede ved Klipra.

– Hvem er jeg?
– Hvorfor har jeg en kjelke?
– Hvorfor er jeg i dette forholdet med en kjelke, når kjelken aldri gir noe tilbake?

Og så, etter omtrent fire dager – eller det føles sånn fordi barndommen måles i frost og motbakker – så sto vi der.

Endelig ved startstreken. Ved Fjellstua. Som ekte polfarere. Like mye mot, bare dårligere klær og mye høyere puls.

Fjellstua var nemlig ikke bare et sted. Det var en terskel.

Det var akkurat som om at lufta var litt annerledes der oppe. Ikke bare tynnere, men som om den hadde sine egne regler. Som om lydene hang igjen litt lenger enn de burde. Som om byen nedenfor bare var en modell av treklosser, og vi var litt større enn oss selv.

Noen ganger, når vi sto der, kunne vi høre en lyd som ikke passet inn: et lite “pling”, som en heis som kom til etasjen sin, men der var ingen heis på Aksla. Eller en svak knitring, som fra en radio, men ingen hadde radio.

Fjellstua var som et sted der du kunne skli inn og ut av virkeligheten, uten at noen merket det.
Og kanskje var det med på å utløse resten av galskapen.

For når du først stod der på toppen og holdt i rattkjelken, og foran deg hadde du trappene som peket nedover, som en lang, hard, kald serie av beslutninger – da var det egentlig bare to muligheter:

Snu og gå hjem (noe vi aldri gjorde).
Late som at alt var normalt å gjøre seg klar.

Vi valgte alternativ nummer to. Hver gang. Vi satte oss på kjelkene.

Stillhet.

Øyeblikket der alle ble rare i ansiktet. Ikke redde, ikke glade, bare… blanke. Blanke i blikket. Som om vi i et lite sekund ble voksne og skjønte alvoret, men så fikk kroppen og barndommen overta igjen.

– Er dere klare? Ropte ho.

Alle svarte ja, selv om ingen var klare for noe som helst.

Så satte vi oss. Noen alene. Noen to og to, for å føle seg tryggere, noe som selvfølgelig bare gjorde kjelken tyngre. Til et tog uten skinner.

Noen tok lua og trakk den hardere ned. Som om en hjelm. Som om tekstil kunne stoppe fysikk. Eller noe som helst.

Og så kom det: – DYTT!

Ned trappene. Du ble til en maskin!
Det finnes ikke et enkelt beskrivende ord for farten i en slik tur. Det var ikke “fort”. Det var ikke “raskt”. Det var ikke engang “helsikes”.

Det er mer som et helt nytt element. Som en fjerde form.

Kjelken slo knallhardt ned på hvert eineste trinn. Takk-takk-takk-takk-takk. Kroppen ble til et instrument.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at de første støtene var så kraftige at ørevoksen forlot den trygge tilværelsen i øregangene. Et rop og varsel fra en kropp som sa stopp. Nesten før start.

Du ble et prosjekt.

Du mistet følelsen av å være et menneske. Du ble et prosjekt. En pakke. En ristende avgjørelse. Et prosjektil. Og midt i det kom også gleden. Lyset. Fryden, ikke som et enkelt «haha» men vissheten om at vi fortsatt var i live.

Den barnslige ekstasen som bare oppstår når du er hundre prosent sikker på å ha tatt en idiotisk avgjørelse, og allikevel er to hundre prosent sikker på at du vil fortsette.

90 kilometer i timen og votter og luer flaug ukontrollert gjennom luft som frittstående livsvalg. Ingen ville finne de igjen. Hvertfall ikke før våren. Som et minne om ei svunnen tid.

En roper brems, til han som ikke har bremser, og febrilskt må teste sko mot stein. Vill blanding av jubel og panikk. Vi bannet og ba. Om hverandre.

Trappa virket uendelig, men så var du der. I Byparken på vei forbi Rollon. Statuen og dommeren som aldri sa noe. Bare stod der, men i hodene våre var det som om han vurderte oss der vi kom dundrende inn til eksamen.

Men ferden stoppet ikke der. Han vinket oss videre, stiv i blikket. Rett mot
Høiberg brusfabrikk, nesen full av blårøyk, tenna i halsgropa, over Storgata, over Lihaugen og ned tusentrappene som en dessert før en solid krasjlanding i Monark skomagasin.

Det handlet om å late som om at du hadde full kontroll. At det hele tiden var her du planla å avslutte turen, opp langs veggen, botforer, lakksko og altfor lange skolisser.

Men det var aldri planen.

Hvem husker, og hvem glemmer?

Noen glemte turen nesten med en gang. Ikke fordi den var ubetydelig, men trolig som en form for fornektelse der hjernen gikk inn for å beskytte de fra traumene. Ei tjukk tåke over minneboksen.

Senere kunne du høre de si: – Jeg husker ikke så mye av det.

La meg oversette. Det betyr – Jeg husker alt, men jeg tør ikke åpne den luka.

Andre husker alt. De går rundt i byen i dag som voksne mennesker. Hver gang de ser opp mot Fjellstua så er de der. Du kan se de av og til få et lite rykk i skulderen. Jeg ser dem. Jeg kjenner dem igjen. De har et spesielt blikk. Litt fjernere. Litt tøffere. Litt dummere. Jeg kaller de for kenguruene.

De tøffeste av de tøffe og de dummeste av de dumme.

Og jeg sier det med respekt. En slags. For det er noe med Ålesund før i tiden. Ei tid der vi gjorde ting som ikke var lov, ikke var lurt og ikke var mulig før vi la oss.

Så stod vi opp og gjorde det samme en gang til!

Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth
Medsammensvoren og redigerer: Trine Klemetsen.