Ryktet om storbursdag hadde nådd oss i Kipervika, og det ble bare et kort stopp for å handle juleblomster, før vi dro for å overraske jubilanten som skulle vise seg å bli en stor inspirasjon for oss.
-For en hyggelig overraskelse, sien hun mens hun fører oss inn i stuen til den koselige lille leiligheten på Borgundvegen.
-Det er så koselig å få besøk. Du vet jeg har ikke så mange gjenlevende venninner igjen nå. De fleste har gått bort for mange år siden. Men jeg er så heldig at datteren min er her på besøk fra Østlandet nå i julen, også har jeg slekt og venner som ofte er innom og hjelper meg med å handle, forklarer hun og blir tatt med tett på hennes hverdag.
– Verken beina eller øynene mine er ikke sånn de var før, men selv ikke det hemmer den spreke 101 åringen i hverdagen. Hun får besøk av hjemmesykepleien to ganger i døgnet for å fikse støttestrømpene, ellers gjør hun det meste selv. Vasker klær, steller seg og lager maten selv.
-Jeg stod faktisk midt i å strykingen jeg her nå, så jeg må bare unnskylde litt, sånn at jeg får dratt ut ledningen til strykejernet.
Vi humrer. Tenk da, 101 år og i full sving. Her må vi få ei forklaring, all den tid vi kjenner det knirker i både knær og korsrygg på halvgått tid. Om vi er så heldige.
Glad i reiser og turer i naturen
-Jeg har alltid vært glad i å gå turer. Vi har gått mye i fjellet, både på ski og på fot, også har jeg i alle år hatt mine faste turer i området og gått til byen så å si daglig. Det er viktig å bevege seg. Man kan ikke bare sitte stille, da svinner jo kroppen bort, sier hun lurt.
Men hun avslører fort at det også kan handle om gode gener.
Mor til Pernille, Nikoline (Nikka) ble nemlig 100 år og fem måneder. Hun forteller om en mamma som også var aktiv til hun var langt oppi 90-årene.
-Hun bodde hjemme og styrte i huset og hagen frem til hun flyttet på aldershjemmet i en alder av 93 år. Da fikk hun virus på balansenerven og kunne ikke bo hjemme i det gamle huset med soverom i andre etasje. Også holdt hun seg aktiv med håndarbeid. Hun var glad i å hekle og laget også bunadsbånd til herrebunaden. De sendte hun til Husfliden her i Ålesund.
Pernille forteller at hun har vært glad i å reise. Hun og mannen Ole reiste ofte til Mallorca, og de reiste både alene og sammen med moren Nikka og søstera Leikny med mann.
Julen før og nå
Hun setter juleblomster på bordet og vi setter oss. Julen, for hvordan tenker hun at julen har forandret seg?
-Den største forskjellen på før og nå er uten tvil alle gavene. Da jeg var liten hadde ikke folk så mye penger. Dermed fikk vi enten stoff til å sy kjoler, gummistøvler, undertøy eller luer. Leker hadde vi ikke så mye av. Også ble det arrangert juletrefest både på bedehuset og ungdomshuset på Hellesylt der jeg er oppvokst. Det var alltid stor stas.
Pernille forteller videre at hun er eldst av en søskenflokk på fire. Broren Per ble født i 1927, søsteren Leikny i 1935 og broren Ottar i 1940. Begge brødrene fortsatte å bo på Hellesylt frem til de døde, men søstera flyttet til Ålesund der hun giftet seg og stiftet familie. Hun bor i Spjelkavika, og de snakker ofte sammen på telefon.
Om vi mimret? Gjett da. Hun forteller om en oppvekst i et lite hvitt hus ved Hellesyltfossen og kirka. Det var bestemor som eide huset, men Pernille og familien flyttet inn til henne etter at huset de selv bodde i ble flyttet til en annen gård. Sånt gjorde de jo før. Flyttet hele hus. Dermed ble de boende hos bestemor som var jordmor og reiste mye rundt i bygdene og til alle gårdene langs Sunnlyvsfjorden. Faren til Pernille jobbet som skomaker i bygda.
Som nærmeste nabo til kirka sitter fortsatt minnet fra første juledag og alle som kom reisende fra hele bygda med hest, slede og dombjeller for å gå i kirka godt. Også henter hun frem de ekstra gode minnene fra da onkel Ole tok de med ut i skogen for å hugge juletre hvert år.
Om livet i Ålesund og AaFK
Vi er selvfølgelig veldig spente på hvordan denne flotte damen endte opp i byen vår. I Ålesund og det går ikke lang tid så får vi svaret.
– Da krigen brøt ut gikk jeg på Realskolen på Sjøholt, men dro da hjem ei lita stund før jeg dro til Stranda for å gå i frisørlære frem til 1945. Etter det flyttet jeg til Ålesund og bodde et år hos tante Petra som dreiv kafe i Einarvikgata, vegg i vegg med Havnevik Bokhandel, forteller hun om kaféen som tanten drev helt til hun solgte den i 1946.
I 1951 giftet Pernille seg med skomakeren Ole Sæthre og i 1954 ble dattera Torill født. Pernille og Ole overtok huset etter tanta i Nørvasundet da hun flyttet på sykehjem.
-Frem til datteren vår ble født jobbet jeg som frisør i sentrum, men i 1955 åpnet jeg frisørsalong i huset. Den drev jeg frem til vi solgte huset i 1996 og de skulle begynne med andre byggetrinn av det som nå er NTNU. Når vi solgte huset, kjøpte vi et rekkehus på Gåseid og jeg fortsatte med frisørsalong noen år der.
I 2002 mistet Pernille mannen sin, men fortsatte å bo i huset noen år til, før hun flyttet inn i leiligheten i Ålesund Helselag som hun bor i nå. Her har hun bodd i 16 år og hun trives veldig godt.
-Vi har et veldig godt miljø her i byggene og i september ble jeg invitert på VIP på Aafk kamp av Tafjord som leverer TV og internett til oss. Tafjord møtte først opp med min egen Aafk drakt med 100 på ryggen, og når vi var på stadion signerte Kjetil Rekdal den for meg. Det var virkelig en kjekk opplevelse. Jeg har vært en stor Aafk supporter i mange år, og det kommer jeg aldri til å slutte med, sier hun med et stort smil.
Følger godt med på det som skjer
Hun er glad i det som hun sier har blitt byen sin, og går ikke av veien for å slå et aldri så lite slag for utvikling videre. Denne damen følger med!
-Jeg synes det er utrolig viktig at byen for å utvikle seg, og at vi følger tiden og får en by som kan brukes av alle. Vi kan ikke flytte alt til Moa, vi trenger butikker i sentrum og ikke måtte reise hele veien til Moa for å handle. Jeg tror det vil bli bra å få flyttet bussene bort fra Rutebilstasjonen, og få busstoppene der folk oppholder seg. Jeg tar ikke buss lenger selv, og tenker jeg meg om brukte jeg sjelden å ta bussen fra Rutebilstasjonen. Jeg har alltid brukt busstoppene som er i nærmeste gate. Det handler om tilgjengelighet, sier hun. – Med bussholdeplassene nærmere hverandre og der folk er, blir det jo mye mer lettvint å ta bussen, også sier hun. Og det er klart vi deler det videre. Et hjertelig innspill fra Pernille 101 år!
Vi gratulerer så mye med den store dagen og takk for praten!
