Svært mange engasjerte folk og næringsdrivende er leie. Av en kommune med tunnelsyn. Som opptrer som alt annet enn inkluderende og samlende for byen.
Opp med grumset
Bypatrioten har som eget motto og drivkraft å jobbe for en bedre by. Det blir den ikke hvis det fortsetter som nå. Derfor velger vi å å bringe misnøyen til overflaten.
Det topper seg med de siste dagers diskusjoner om festivaler og bruk av St. Olavsplass.
Den norske Matfestivalen har drevet i Ålesund by i over 30 år. De opplever ikke bare manglende kommunikasjon med egen kommune, men mottok også en mail med avslag på sin søknad for årets festival.
Usikkerhet
Både denne og andre festivaler er helt avhengige av forutsigbare rammer for å beholde sponsorer, deltakere og entusiasme rundt sitt eget produkt. (I fjor fikk de svar på søknaden bare noen dager før festivalstart, enda de hadde søkt flere måneder i forveien).
Samtidig leser vi i avisen at Ålesund kommune og regionene rundt har valgt å kaste seg inn i festivalmarkedet.
“Region Ålesund inviterer til informasjon om tidenes happening”, stod det i pressemeldingen med kommunens stempel.
Det er ganske ambisiøst, med tanke på at vi er en by som har hatt 2 x Tall Ships, byjubileumsfest, Jugendfestivaler, Elton John og enda til en egen bybrann i 1904.
Momentium var tildelt oppdraget til en verdi av flere hundre tusen kroner, lenge før arrangørene hadde noe annet enn løse idéer å presentere.
Overrasket
Og her kommer poenget: INGEN andre kulturaktører, strategibyrå, festivalarrangører, små eller store scener var orientert om at dette var under oppseiling. De blir orientert nå i ettertid.
I saken kommer det også frem at arrangørene har engasjert en egen sponsoransvarlig, som skal dundre ut i et allerede trangt sponsormarked med fylket og kommunene som plog og heiagjeng.
Spente
Bypatrioten har over 120 støttespillere i ryggen, fra et bredt og sammensatt næringsliv. Vi har ikke utvidet mandat til å tale på noens vegne, men vi kan velge å si fra: De er sjakk matt.
Når både enkeltaktører, kulturleverandører og arrangører som i flere tiår har jobbet med å skape aktivitet i egen by, i etterkant får innkalling til dialogmøte og spørsmål om man kan bidra til “tidenes happening”, er de spente på hva som venter. Blir man bedt om å komme med gode idéer? Være med på dugnad? Gjøre enda mer innsats for egen by?
Handler det om misunnelse? Nei, det er nok verre enn som så.
Bom
Det handler om en kommuneledelse som, bevisst eller ubevisst, lukker øynene for kompetansen som finnes i egen by. Som styrer midler og oppdrag én vei, samtidig som de gjør det ekstremt ubehagelig for de som faktisk bidrar med å fylle de resterende 360 dagene i året med aktivitet.
Her bommer man grovt ved å ikke gå bredt ut og invitere alle inn fra starten av. Da denne nyheten om “tidenes happening” ble kjent, var løpet kjørt.
Folk hadde fått nok. Man hadde håpt og trodd at stjernestøvet på et tidspunkt ville legge seg og tåka lette, men det ser dessverre bare ut til å tette seg.
Ikke si man ikke advarte. For det har mange prøvd lenge. Uten å dele i sosiale medier, men på en saklig og konstruktiv måte.
Men når døren er låst og ingen er hjemme for å lytte, da blir det som nå: Man tar skittentøyvasken på torget.
Åpenhet
Og det er kanskje helt greit. Kanskje får man tatt det skikkelig og en gang for alle. Før det er for sent.
Før det eneste man sitter igjen med i denne byen er en enkeltstående regional – unnskyld – nasjonal høytsvevende «se og bli sett konferanse» , støttet av kommune og fylke, uten faglig forankring. Det er ikke byutvikling. Det er tøv.
Bypatrioten stiller kontoret til disposisjon. Når som helst. Om agendaen er et åpent og ærlig møte – for en bedre by!
