Mye var kanskje bedre før…

– Alt var mye bedre før, sier mange og sukker. Mye var kanskje det, men verden har endret seg. Ikke alt kan bli som det var, og vil heller ikke bli det. Men det er viktig at vi har evne til å samle oss dersom vi oppdager at noe er på ville veier.

Ta for eksempel våre barn og unge som vokser opp i dag. I helt andre rammer og omgivelser enn vi kunne boltre oss i for kun for kort tid siden.

Vi kunne sette oss på kjelken og suse av gårde, uten frykt for møtende trafikk og turister i hop-on og off busser. Vi klatret i trærne, ofte helt uten å få kjeft. Vi gikk på skolen og leverte sånn heilt passe, uten å vite alt om hvor veien skulle ta oss i håp om rask rikdom, krypto og bitcoins. Vi møttes gjerne på fritidsklubben, eller i kjellerstua til han Jan. For han fikk ha kids inne. I hopetall.

Vi må gjerne si – alt var bedre før, men så bør vi stoppe å tenke oss om, før vi skylder på de unge.

En verden i digital spagat

Våre barn og unge som betaler prisen for å stå i digital spagat. Med foreldre som kanskje endelig fikk realisert seg selv, der to jobber gav penger til å både se verden, ha to store biler og kanskje en desj botox i ny og ne. Kanskje satt på spissen, men våre mødre de gikk gjerne på klubb, hadde tupperwareparty og lagde makrame. Eller flotte såpestykker med pynt.

Uten mobil, ante de heller ikke hvor vi var, men stolte på at vi kom sigende gjennom busker og kratt med nattemørket.

Mange av de kunne også møte oss i døren, og jobbet halv stilling. Ferdig middag. Men også det forsvant. Som tobarnsmor med eget firma, sier jeg på ingen måte at vi skal tilbake, på ingen måte, men ikke skyld på ungdommene.

De som skulle vært inne i sine beste år er gjerne både rastløse, kjeder seg og går med store drømmer om å få bidra. Men slipper de til?

Vi må finne nye mulighetsrom

Når deltidsjobben krever at du er 18, når kommunene slutter å tilby aktiviteter for andre enn de med allerede ambisiøse idrettssforeldre på lag, når frykten for å bli filmet gjør at du ikke tør å prøve et eneste stunt, om enn å hoppe lengde i gymen, da er det ikke lett å være ung med store eller små drømmer. Tanker om det å bare våge å være seg selv. Finne seg selv.

Det ligger hos oss. Det er vi voksne som både må forstå og ta grep. Det starter med oss. Vi må ta de med, vi må åpne dører, vi må sette av tid, vi må prioritere, og vi må også fortelle om alle de «tulne» tingene vi selv gjorde – såpass de skjønner at livet kan være mer enn å prestere.

Hva er en sommer på Sunnmøre uten en hjemmesnekret flåte?

Det er vi voksne som må gi de meningsfylte arbeidsoppgaver, jobber, bevilge penger til både teater, musikk og helsesjukepleier, samtidig. Vi må gjøre og være tilstede nå, og vi må forebygge der fremme. Og vi må skjønne alvoret.

Barn som kjeder seg, som ikke får bidra og ikke finner plassen sin.. er det rart om de gir stille opp og trekker inn på rommet til maskinen som står der og venter? Der noen, alltid venter?

Jammen er det mye læring, kunnskap og gode greier i gaming, men der er også annet. Selskap fra andre voksne som du ikke vet om. Fellesskap med andre som lokker med lettjente penger, i et eget samfunn der grenser flyttes hele tiden.

På med voksenprat og felles engasjement

Vi i Bypatrioten tror lite på snakk om straff og tyt om kriminelle ungdommer så fort de trår feil, eller bråker litt. Ikke før vi har tatt en voksenprat og god diskusjon om forebygging. Om inspirasjon, om tilstedeværelse og det å ville utgjøre en forskjell.

Diskusjonen der vi med hjertet først spør:

– Har vi som voksne og felles samfunn gjort det vi skal? Eller var vi for opptatt av å sitte i kommentarfeltet for å mene med capslocken på?

Vi har lansert spalten “Røverhistorier fra fortauskanten i Ålesund”, og vi håper den er til stor glede. For de som vil mimre, og kanskje viktigst av alt til de som vil finne ny gnist og bli med fremover.

For byutvikling handler også om evnen til å kunne løfte viktige saker, og åpne øynene for både utfordringer og muligheter i tiden, der vi er, akkurat nå!

– Hva skal vi fortelle våre barn da da? At vi satt og så på andre leve livet på Tik-Tok? sa ei på 14 år til meg, og akkurat det bør være vårt stikkord til å få bakenden i gir. I samlet tropp.

Ellers blir det fort lite av de tøysete røverhistoriene å glede seg over, en dag der fremme….