Mannen, Lars Due-Tønnesen, er født og oppvokst i Oslo. Sammen hadde de skapt seg et familiehjem i tigerstaden.
Likevel var det han som fikk med seg Ingvild over fjellene og tilbake til Sunnmøre.
– Vi hadde snakket om det i mange år. Det var jeg som var mest seriøs i jakten etter ny jobb i Ålesund. Og det var noen jobber som kunne ha vært interessante, men de passet dårlig med det livet vi hadde i Oslo, sier Lars.
– Det er jo mye som skal klaffe. Vi trivdes veldig godt i Oslo, både store og små. Og jo mer de små trivdes, jo mindre aktuelle ble tankene om flytting. Så selv om jeg jo drømte om å flytte tilbake, så har jeg faktisk ikke sett etter jobb i Ålesund én eneste gang alle disse årene, sier Ingvild.
– Jeg tenkte at det sto på meg. Ingvild tenkte vel at flyttingen aldri ble noe av, sier Lars.
– Jeg har en eldre sønn, også det med en ålesundsjente, så det har blitt mange turer til Ålesund på oss opp gjennom årene, og jeg elsker byen. Ålesund er helt fantastisk. I løpet av de siste seks-syv årene har jeg hatt fast søk på hus i Ålesund. Det har vært en slags drøm, utopi, sier Lars.
– Det må presiseres at mange av søkene dine var på Alnes, så utopi er nok en treffende betegnelse. Det var vel nærheten til havet og mulighetene for windsurfing han tenkte mest på da, sier Ingvild med et stort smil.
– Sunnmøringene er trivelige
Ingvild er uten tvil svært takknemlig for at mannen fikk med seg familien nordvestover.
– Det er fantastisk å være tilbake i Ålesund. Selv om vi jo hadde flørtet med tanken om å flytte tidligere, så skjedde det relativt impulsivt når det først skjedde. Vi hadde ikke ordnet oss et eget sted å bo før vi dro med flyttelasset fra Oslo, og vi startet derfor med å bo hos mamma og pappa, i mitt barndomshjem i Larsgården, de første månedene. At huset og nabolaget var kjent, og at besteforeldrene alltid var tilgjengelige, gjorde også at overgangen ble lettere for barna. I en periode så vi på hus flere steder i byen, men da det først kom et hus til salgs i Larsgården, var vi likevel ikke i tvil. Barna hadde funnet seg godt til rette i nabolaget, i barnehagen og på skolen, så vi var veldig glade da huskjøpet var i boks, sier Ingvild.
– Huset er i den samme gata som jeg vokste opp, bare noen hundre meter unna barndomshjemmet mitt, så det første flyttelasset tok vi faktisk med oss på rattkjelke. Beliggenheten er perfekt, omgitt av familie og gode naboer. Med utsikt til både havet og Sunnmørsalpene, kan det faktisk ikke bli bedre, legger hun til.
Alt tyder på at Lars gjorde et veldig smart valg. For det er noe som heter Happy Wife, Happy Life.
Kvinnen i heimen er altså svært lykkelig. Men hva så med mannen, etter halvannet år blant sunnmøringer?
– Jeg skal i hvert fall ikke tilbake til Oslo, for jeg har det som plommen i egget her. Vi er nærme besteforeldrene til barna, har naust like ved og det er kort vei til alt naturen har å by på. Larsgården er vidunderlig, for det er som en liten bygd i byen. Dessuten er Larsgården skole utrolig bra, så vi føler oss privilegerte som får bo her. Vi hadde Hatlane som alternativ en periode, men vi er glade for at vi havnet her, sier Lars.
– Sunnmøringene er trivelige folk, mer åpne enn de er i Oslo. Når jeg går i nabolaget, så hilser alle barna på meg selv om de ikke kjenner meg. De er mer åpne og imøtekommende enn det jeg er vant med, legger han til.
Han ble imidlertid advart på forhånd av vennene.
– Lars fikk høre at han kom til å bli værsyk og at det er altfor små forhold i Ålesund, sier Ingvild.
– Jeg hadde nylig besøk av 18 av mine kollegaer, alle fra Oslo, da vi hadde avdelingsseminar. Og jeg tror at halvparten av dem sa: Her skulle vi bodd, sier Lars.
– Det er jo mye fint vær. Det er mye finere enn det jeg trodde. Naturen er helt utrolig, og lyset likeså. Så vi nyter det. Det føles nesten som vi er på hytta, for vi har naturen like utenfor og havet bare noen meter unna, legger han til.
Speideren
Men hva er det med Larsgården? Hva er det som gjorde at Ingvild er så lykkelig over å ha bosatt seg bare et steinkast unna huset som hun vokste opp i?
– Jeg bodde i et nabolag med masse jevnaldrende barn, som opplevdes veldig fritt og trygt. Vi sprang mellom husene, og hadde lekeplassen som samlingspunkt. Det var mange aktivitetstilbud, og selv drev jeg med håndball, fotball og speider.
Spesielt sistnevnte satte dype spor. Og der er det en person hun setter svært høyt.
– Storebroren min var i speideren, og i flere år bare ventet jeg på at det skulle bli min tur. De eldre barna fortalte om alt det spennende som de fikk holde på med i speideren: Om førstehjelpsøvelser, leirbygging, rebusløp og båltenning. Dette er ting som jeg selv har hatt, og fortsatt har, stor glede av. I speideren fikk vi kjenne på utfordringer og mestringsfølelse, og det tenker jeg at viktig for alle barn å oppleve.
– Vi er mange som har mye å takke Leif Hovde for! I tillegg til at han jobbet fulltid på Larsgården barneskole, stiftet og drev han 1.
Larsgården KFUM på fritiden, begge deler i en mannsalder. Leif sørget for at speideren ble et allsidig og populært tilbud, hvor «alle» kunne og ville være med. Han var en ekte ildsjel, alltid engasjert og inkluderende, og enormt kunnskapsrik. Under hans ledelse ble 1. Larsgården KFUM en stor og aktiv tropp, med faste møter, samlinger og turer i inn- og utland. Vi hadde også en vennskapstropp i Peterhead i Skottland, som ble ledet av Robert Gordon Simmers (Bob). I forbindelse med leirene, fikk vi dessuten anledning til å være vertskap for eller gjest hos en av speiderne fra Peterhead. Jeg husker én av turene som vi hadde til Skottland, hvor jentene på leiren skulle brodere, lage såper og slikt. Det var veldig fremmed for jentene i vår tropp, som ellers var vant til å være ute i naturen, og bli skitne og slitne.
– Jeg er utrolig takknemlig for alle årene i 1. Larsgården KFUM, og er overbevist om at opplevelsene og erfaringene derfra har formet meg og mange med meg. Vi ble gjennom leken opplært til å bli mer bevisste, selvstendige og til å kunne håndtere uforutsette situasjoner. Vi lærte også viktigheten av være et medmenneske, og Leif Hovde viste hvordan man i praksis kunne gjøre døren høy og porten vid. Det er nok ikke alle som har opplevd speiderbevegelsen som like inkluderende, så jeg vet at vi i Larsgården har vært veldig heldige. Jeg treffer stadig på folk som jeg har gått i speideren med, og som også uttrykker glede og takknemlighet for alt som vi fikk være med på.
– Selv om Leif Hovdes personlige innsats og engasjement var og er høyst uvanlig, viser det likevel hvor betydningsfull én person kan være for et helt lokalsamfunn.
Frivillig i Gatejuristen
Etter at hun var ferdig med internasjonal linje på Fagerlia videregående skole, gikk turen til Innlandet.
– Jeg dro ett år på folkehøyskole, Arbeiderbevegelsens folkehøgskole i Ringsaker, som dessverre nå er nedlagt. Der gikk jeg på FN-akademiet, som var en linje med fokus på internasjonal forståelse. Det var som å være ett år på speiderleir, mer eller mindre. Vi lærte mye gjennom å være sammen og reise sammen. Vi reiste på studietur i Europa, hvor vi blant annet besøkte Den internasjonale straffedomstolen i Haag, NATOs hovedkvarter i Brüssel og FNs europeiske hovedkvarter i Genève. Vi dro også på studietur til Midtøsten, til Israel, Jordan og Palestina, hvor vi gjennom møter med mennesker, institusjoner og organisasjoner lærte mer om deres historie, og de konfliktene som har vært og er i området. Vi hadde med oss dyktige reiseledere og tolker, og vi fikk oppleve mye som vi nok ikke hadde fått oppleve dersom vi hadde reist dit på egen hånd. Jeg er veldig glad for at jeg tok valget om å gå på folkehøyskole. Jeg visste jo allerede da at jeg skulle studere juss, og at de fem neste årene ville være dedikert til studier, sier Ingvild.
Hun startet på jusstudiene i Bergen, men etter to år flyttet hun til Oslo, hvor hun i tillegg til studiene engasjerte seg i frivillig arbeid. At hun ønsket å utfordre seg selv og gjøre noe meningsfylt for andre, var kanskje ikke så overraskende med den ballasten som speideren og tiden på folkehøyskole hadde gitt henne.
– Du lærer mye om deg selv og andre i møte med mennesker. Det gjelder kanskje særlig mennesker som har en annen hverdag og andre utfordringer enn deg selv. Som frivillig i Gatejuristen, som er et retthjelpstiltak for mennesker som har eller har hatt rusproblemer, innså jeg fort at det som står i lærebøkene ikke alltid er like anvendelig for alle. Det er mye som de fleste av oss tar for gitt, men som jeg opplevde at mange av klientene mine ikke hadde tilgang til, slik som fast bopel og grunnleggende helsetjenester. Jusstudiene ble utvilsomt også langt mer spennende og givende når jeg fikk se hvordan teorien kunne brukes i praksis.
– Rett før jeg var ferdig med studiene fikk jeg tilbud om fulltidsjobb hos Gatejuristen, og jeg var ikke i tvil om at dette var noe som jeg ønsket å fortsette med. Jeg jobbet sammen med mange dedikerte og engasjerte mennesker, og opplevde at vi sammen gjorde utgjorde en forskjell for noen. Vi var likevel avhengige av pengetilskudd for å holde driften ved like og dekke det stadig økende behovet for bistand, og for oss ansatte innebar dette hvert år også usikkerhet rundt videreføringen av våre engasjement. Nettopp dette gjorde også at jeg etter hvert så meg rundt etter ny jobb.
Jobb i Kystverket
Ingvilds interesse for fri rettshjelp førte henne videre til Statens sivilrettsforvaltning, og senere også til Statsforvalteren. Etter å ha jobbet i nærmere ti år med fri rettshjelp, hadde hun ikke umiddelbare tanker om å flytte på seg. Men Lars hadde altså andre planer…
– Jeg skal ærlig innrømme at jeg var veldig spent da han fortalte om stillingen som han hadde søkt på, fordi jeg tenkte at det var innertier, og vel så det. Jeg turte likevel ikke å bruke så mye energi på å drømme om flytting og den slags, for det kan jo bli stang ut også, sier Ingvild.
– Heldigvis fikk Lars tilbud om jobben som mangfoldrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Da måtte vi plutselig bestemme oss for hva vi skulle gjøre videre. Jeg forklarte arbeidsgiveren min at jeg ikke kunne gå glipp av denne muligheten til å flytte hjem til Ålesund, og at jeg derfor måtte si opp stillingen eller jobbe fra fjernkontor. Beskjeden kom utvilsomt brått på, og vi ble enige om at fjernkontor var en god løsning for begge parter. Jeg jobbet fra Ålesund i ett års tid, og det funket overraskende bra.
Men hun savnet likevel et arbeidsmiljø, med kollegaer i samme by. Og det var en av grunnene til at hun søkte seg til Kystverket.
– For meg var det viktig med en meningsfull jobb, og jeg hadde hørt mange positive ting om Kystverket som arbeidsplass. Så da de lyste ut en stilling som jurist, grep jeg sjansen, og det har jeg ikke angret på. Jeg hadde veldig fine
kollegaer i Oslo, men de var for langt unna. Når man flytter, så vil man gjerne være en del av noe, og etter et halvt år i Kystverket kjenner jeg at brikkene nå begynner å falle på plass. Kystverket har et stort faglig miljø, både ute i felten og på de ulike kontorstedene. Vi er mange ansatte med ulik kompetanse og tilnærming, som jobber sammen for å løse våre felles oppdrag. Det skaper rom for mange forskjellige, spennende arbeidsoppgaver, og her har jeg mye å lære og forhåpentligvis også noe å lære bort, sier Ingvild.
– Er blitt en bypatriot
Nå har familien bodd i byen i halvannet år, og Ingvild Vågnes Johansen liker de endringene som byen har gått gjennom siden hun dro for å studere i 2007.
– Da jeg var yngre tenkte jeg at Ålesund, som kulturby, ikke var all verden. Jeg kunne drømme om å gå på større teaterforestillinger eller konserter, som gjerne var forbeholdt større byer. Mange av de kulturtilbudene som jeg savnet, og som jeg aldri trodde at ville komme hit, er her likevel nå og det beriker byen veldig. Jeg er overbevist om at de fleste setter pris på mulighetene til å spise god mat, høre god musikk eller se en god forestilling, uten å måtte bevege seg utenfor bygrensene.
– Jeg vil si at byen har gjennomgått en enorm endring på dette området i de årene som jeg har vært borte. Det er flere og bedre kulturtilbud, som favner om mange. Jeg synes det er viktig at det finnes et tilbud for alle aldersgrupper, som ikke begrenses av hvilken bydel du tilhører eller størrelsen på lommeboka.
Byen har også gjennomgått andre endringer, som fortsatt oppleves som uvante.
– Den første gangen jeg spaserte gjennom gågata i lunsjen, må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over den store mengden av turister og troll. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å venne meg til akkurat det. Jeg savner nok noen av de butikkene som var der tidligere, men gleder meg over de fine kafeene som fortsatt er der (og ber en stille bønn om at Søstrene Fryd, med landets beste glutenfrie tilbud, en dag skal gjenoppstå). For det er veldig fint å være i bysentrum, og jeg kjenner unektelig på en stolthet når jeg går rundt i bygatene. Vi bor i en fantastisk by, og jeg tenker at det er viktig å kommunisere nettopp det. Jeg er utvilsomt en bypatriot, og stiller mer enn gjerne opp som ambassadør for byen om eller når det behøves.
Det har likevel vært fint for Vågnes Johansen å ha vært borte fra byen som hun er så glad i.
– Jeg ser jo annerledes på ting som voksen, og er mer takknemlig for ting som man kanskje tok som en selvfølge som barn. Det er veldig fint at barna mine får den samme gleden av å kunne springe fritt mellom husene som det jeg hadde. At det alltid er noen hjemme. For er det ikke noen i første huset, så er det alltid noen i det neste. Det er jo ikke gitt at det slik overalt, det har jeg jo sett. Det er ikke unikt, men det er veldig viktig å ta vare på. Og jeg setter nok enda større pris på det nå som jeg skal sørge for at det er slik for mine barn.
Har du lyst å lese flere saker i serien Flytter til Ålesund, så kan du bare klikke deg inn her.
