Nå har han reist verden rundt, jobbet med store internasjonale merkevarer og artister, og han gleder seg til å komme hjem med egen utstilling i forbindelse med årets Jugend. Tilbake der det hele på mange måter startet. Vi treffer han i lokalene til Kunstgalleriet KHÅK like ved Kiperviktorget.
Han er i Ålesund kun for noen få dager. Akkurat tid nok til å møte pressen, noen gode venner og ikke minst spise morens kjøttkaker hjemme på Valderøya. De er i følge Johannnes i en klasse helt for seg selv.
– Ingenting er som å komme hjem, sier han og smiler. Det er sannelig noe lunt over blikket hans. Nesten beskjedent. Og det skulle man sannelig ikke tro, all den tid han siden 2015 har reist jorden rundt i privatfly, filmet og knipset blinkskudd på de største arenaene og hanket inn oppdrag for store merkevarer som Puma. Men joda. Her sitter vi med en kaffekopp og snakker om Valderøya. For det er ingen tvil om at hjertet ligger igjen der. Og på Giske. At det er dit både tankene og han selv drar når han trenger å puste med magen. Det er også der han oppdaget interessen for film og foto.
Jakten på nordlyset
– Jeg var vel rundt 12-13 år da faren min kjøpte seg speilrefleks kamera. Jeg er faktisk usikker på om han noen gang fikk brukt det, sier han og ler. Johannes tok det nemlig med ut i naturen. Her jaktet han motiver. På fjellet og i fjøra. Og nordlyset.
– Jeg er veldig glad i naturen. Kontrastene i møtet mellom lyset inne og ute. Men ingenting slår nordlyset over Giske. Det har alltid hatt en magisk effekt på meg. Jeg var ikke gammel nok til å kjøre selv, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg vekket mamma midt på natten for å få henne til å kjøre meg ut til Giske.
Jeg måtte ut og fange lyset på himmelen. Jeg har nesten dårlig samvittighet. Det var ikke bare det at hun kjørte meg. Hun ventet også på meg i bilen til jeg var ferdig. Og det gjerne på en onsdag, forteller han. Lite visste de to da at det nettopp var nordlyset som skulle ta han videre inn i vrimmelen av stjerner. Men det skal vi komme tilbake til.
– Vet du at jeg har 99 kamper for A-laget på Valder? Tenk da så irriterende. 99 liksom. Hva skjedde med nummer 100? Spør han humoristisk når vi er tilbake til oppveksten og livet på Valderøya.
Han rakk ikke den. Det ble ikke sånn. Vi kom til at han får melde seg til dyst ved en passende anledning for å få det fikset. Men vet jo aldri?
Studier ved Akademiet gav innpass hos Momentium
Han visste tidlig at det måtte bli media og linjen hos Akademiet i Ålesund passet han perfekt. Det var også her det ene skulle lede til videre til både det andre og tredje.
– Jeg og Thomas Dalen som jeg gikk i klasse med skulle gjøre et skoleprosjekt og ønsket å gjøre en dokumentar om Ocean Sound Recordings. I den prosessen kom jeg i kontakt med Momentium som etterhvert også gav meg muligheten til å gjøre foto på festivalene. På den måten fikk jeg også byttet til meg kontorlokaler mot bilder for de. En vinn-vinn situasjon som gjorde at jeg kunne starte for meg selv uten å måtte ta så stor risiko, sier han om det som da ble base i kontorfelleskapet på Øygaarden.
“Maste” seg inn backstage
Han ville tettere på. Han så at bildene kunne bli så mye mer. Ville fortelle historien om festivalen, også i kulissene.
– Jeg husker jeg fikk mast meg til et backstagepass som fotograf. Det var jo ikke bare opp til de i Momentium, men også managere og andre måtte gi meg lov. Det gikk til slutt! Det er også her han møter Kygo for aller første gang. Han var også i startgropen til å virkelig slå igjennom på den tiden. Da han gikk på scenen brukte jeg muligheten for det den var verd, sier han og forteller at han dermed gikk høyt og lavt, bak og over scenen, bilder mot publikum. Han gav rett og slett full gass med kameraet i hånden.
– Da Kygo skulle gå av scenen tenkte jeg bare: Jeg gjør det, sier han og forteller om hvordan han fikk huket artisten for å vise han bildene som fortsatt lå på kamera. Det endte med at jeg fikk e-post adressen hans og spørsmål om jeg ville sende over noen i etterkant. Klart jeg gjorde det!
Klart han gjorde. Og her er vi inne på det saken starter med. Det å klare å se muligheten når den først er der. Ta sjansen.
Det lønte seg det. Det var starten på det som best kan beskrives som pangstart for en ung og svært lovende fotograf. De to fikk umiddelbar kjemi, og ikke lenge etter ble han invitert med som Kygos´s personlige fotograf.
Ekstremt tempo
– Klart det er gøy, sier han om alt han har opplevd siden. Årets festivalfotograf 2016, store oppdrag for internasjonale og lokale bedrifter, magasin, musikkvideoer, merkevarer, og det startet med personlig foto for Kygo. Det siste krever nok mest.
– Det er et ekstremt tempo. Mye jobb og veldig travelt. Selv om vi besøker de mest eksotiske steder, så blir det lite palmesus og strandliv. Det går i hundre. Kanskje to konserter på samme dag i ulike land. I 2018 hadde vi 330 reisedøgn. Da rekker du ikke mye annet enn å jobbe og komme deg på beina igjen. Så de som tror det går mye i paraplydrinker, må nok tro opp igjen. Han ler. For det er gjerne så langt fra sannheten som du kommer.
– Det er slitsomt både for hodet og kroppen. Jeg føler jeg suser rundt som en hodeløs kylling under konsertene. Det blir noen meter på kort tid, men det er verd det. Jeg er ikke utbrent enda. Jeg har mye å gå på. Og det tror vi han på, samtidig som vi tenker det er viktig at han tar akkurat de pausene med kjøttkaker og turer i fjæresteinene på Giske. Hjemme.
Nordlyset?
Å det ja. Det tøffeste bildet han noen sinne har tatt av nordlys? Det endte opp på coveret til Kygos første EP Stargazing det.
– Jeg glemmer aldri den kvelden. Jeg og Marius Nakken, som er en god venn av meg, satt og dingla og jobba på kontoret en sen kveld. Da vi skulle pakke sammen ser jeg bare at himmelen eksploderer i lys. Der var jeg i sonen med en gang. Der tok jeg bildet som ikke bare ble coverbilde, men som jeg også tror blir hovedbildet til utstillingen. Ja, jeg tror det må bli det, sier han og legger til at publikum som tar turen ikke kan forvente kun konsertbilder.
– Nei, jeg vil vise hele spekteret. Hvem jeg er som fotograf, sier han og legger til at det var Ante i Momentium sin idé.
– Det var han som kom med det. Om ikke vi kunne gjøre ei utstilling der jeg ser tilbake på det som var starten på et stort kapittel i livet mitt. En veldig god ide, et spennende prosjekt og noe jeg virkelig ser frem til, sier han om utstillingen som åpner fredag 18. august, samme dag som Kygo står på scenen under årets Jugendfest i Ålesund.
– Vi har lenge ønsket å samarbeide med andre kulturaktører i forbindelse med festivalen. Her får vi knyttet sammen festival og kunst på en spennende måte, sier Ante om utstillingen som er et samarbeid mellom Jugend og KHÅK og har fått navnet Johannes Lovund Art Exhibition.
