Det hele startet på Jugendteateret
Det er vinter i Oslos gater. Vi stabler oss over isen på Spikersuppa og er på vei til selveste Nationaltheatret. Bygget ruver godt, og gjør noe med oss lenge før vi står på trappen foran hovedinngangen. Sånn skal det være, tenker vi. Kulturen og teateret sentralt plassert der folk er. Tenk bare alle historiene som er fortalt her. Hvor mange viktige samfunnsspørsmål som har blitt satt på agendaen, og hvor mange av våre store stjerner som har vandret i gangene og stått på scenen siden det åpnet i 1899.
I 125 år har landets hovedscene vært arena for norske scenekunstnere, klassiske og nyskapende teateroppsetninger, storslåtte markeringer og bitre stridigheter. Og her inne jobber nå skuespiller Henriette Marø. Hun som en gang som liten sjarmerte hele Ålesund by i rollen som Putti Plutti Pott, og flere år senere kapret våre hjerter som Silje i “Side om side” på NRK. I dag stråler hun med blonde krøller på plakatene som henger på utsiden av veggene på Nationaltheatret.
– Premiere! lyser det i mot oss, før vi hører en kjent stemme bak oss. I hendene har hun alt fra innpakkede blomster, ei stor veske og en svart kjole på henger, som riktig nok er brettet alle veier. Ikke noe fiksfakserier å spore. Kyl og dryl og i ekte Sunnmørsånd tør vi påstå. – Så kjekt å se dere. Jeg er veldig glad for å få selskap i dag, jeg trengte det, sier hun og drar oss med inn på eventyr.
– Beintøff oppkjøring!
Smilet er på, men ganglaget avslører en skade i foten, og når hun i tillegg drar frem snytepapiret, så er det mye som sier at her skal vi få ei innføring i rett innstilling.
– Da jeg våknet i dag tidlig med tett nese, tenkte jeg bare, men er det mulig? Da visste jeg helt seriøst ikke om jeg skulle le eller grine. Det var bare å snyte seg og komme i gang med dagen, sier hun og ler.
For det har i følge Marø vært ei beintøff oppkjøring. Åtte uker med prøver i ett kjør. Sjuke barn på hjemmebane og full gass på bortebane. Og så kom skaden i kneet. På toppen av det hele. Hun illustrerer perioden enkelt ved å riste på hodet og forter seg med å lovprise en tålmodig mann og en mamma som har gjort de siste ukene mulig.
– Jeg er utrolig heldig som får holde på med dette. Det er ingen selvfølge å bare få lov til å gå inn i denne boblen sammen med så utrolig dyktige folk som er hundre prosent tilstede. Vi har jobbet som ville hester, sier hun og legger til at hun elsker det.
– Det handler om tilstedeværelse. Her er det ingen som gløser på mobilen. Sier du noe morsomt så får du latter tilbake, eller noen rynker på nesen. Som er like kjekt. Hvor ellers opplever du det i dag, sier hun om det å få lov å gå all-in sammen med gode kollegaer i forkant av et nytt stykke.
Om nerver og godt støtteapparat
I gangene blir det med ett flere mennesker. Klokken tikker og går, men Henriette tar det hele med ro. Hvertfall ser det sånn ut. Her må da være noen nerver på en dag som i dag?
– Nervene? De er akkurat der de skal være. De er mye og ganske sånn over alt, sier hun muntert mens hun vifter litt med armene og tar oss med på runde i gangene. Opp trapper og ned trapper. Foten, tenker vi, og kjenner vi blir både svett og livredd for å lage ekstraarbeid for henne, men sånt skal hun aldeles ikke høre om.
– Vi er ekstremt heldige som har all verdens støtte i dyktige mennesker i apparatet her. Om en liten stund må jeg suse ned til osteopaten for å hyle og skrike litt mens han tøyer og fikser høye skuldre, men det tar bare et kvarter, så jeg håper dere vil vente så kan jeg vise dere enda mer, sier hun. Om vi kan vente? Gjett om!
Et viktig pusterom
Praten går i ett og vi hopper frem og tilbake mellom temaer. Fra kicket det gir å vite at premieren nærmer seg til teateret som viktig samfunnsaktør.
– I det alvoret ligger over oss, så kan teateret tillate seg å by på glede. Vi trenger det. Et pusterom selv om verden er inne i en mørk fase. Det må være lov å ta to timer fri for å le sammen. Vi trenger det som mennesker, sier hun om stykket “Karusell” som jo er en komedie og lystspill i to akter.
-Der er hun! Helten vår, hører vi plutselig og foran oss står produsent Runi Sveen som ikke legger skjul på takknemligheten for at Henriette er den hun er. En som gir alt til tross for.
– Nei, er du gææær´n. Hva skulle vi ha gjort? Avlyst? sier hun og forteller om et billettsalg og en respons de sjeldent har opplevd. – Det er helt bonanza, og vi har aldri hatt tilbakemeldinger som dette etter prøveforestillingene. Aldri, sier Sveen og de gir hverandre en god klem. Respekten og gleden over at de er i rute går begge veier.
– Det er akkurat det. Det er en enorm fellesskapsfølelse. Dette er noe vi gjør i lag. Noen ganger skjer det i motbakke og andre ganger klaffer alt. Vi gjør det sammen, sier Marø som ramser opp og trekker frem alle. For det er ikke lite som skal til for at en satsing som dette sitter. Fra skuespillere til musikere og kostymedesignere. Lys, lyd, kulisser, og det fortsetter.
– Jeg blir bare mer og mer ydmyk jo eldre jeg blir. Og med det faktisk mer og mer nervøs. Redd for å gjøre feil. Om under to timer så er det bare: oh shit! og 750 mennesker i salen som venter på at du skal levere. Da er det alvorets time. Da henter jeg motet i den følelsen. At dette gjør vi sammen!
Og det stemmer. Om under to timer skal jo hun være helt klar, og det er plutselig vi som får nerver på om man rekker noe mer. Hun lar oss på ingen måte slippe så lett.
– Om vi bare går denne veien, på vei ut, kan dere nemlig også få se scenen. Det må dere! Den er helt rå, sier hun og som sagt så gjort så er vi på full runde foran, bak og på scenen. Vi knipser og noterer så fort det bare lar seg gjøre. Så får man heller se om de enkle notatene gjort i hyrten og styrten står seg. For som utskremte Bypatrioter på storbytur er det umulig å ikke bli fylt av både stolthet og glede over det Henriette har fått til.
Og i skrivende stund, som er dagen etter premiéren, er det kanskje ikke rart at vi ble tatt med storm. Forestillingen hanket nemlig inn et solid terningkast 6 fra Dagsavisen i dag og med det sier vi bare: løp og kjøp!
