Iranske Sara gir ofre et ansikt med egen utstilling

Sara Artang (40) er sint, og redd. Veldig redd. Men sinnet overvinner frykten hos den iranske kunstneren som er bosatt i Ålesund, og som vet at tentaklene til prestestyret i Iran er lange og når over alt.

Vil fortelle

-Saken er viktig å få ut, for på meg virker det som at verden velger sine katastrofer å konsentrere seg om. Massedrapene i mitt hjemland har gått under radaren, sier Sara.

Hun snakker om opprøret mot prestestyret. Tusenvis av iranere tok til gatene for å protestere mot myndighetene i landet. Det viste seg å bli fatalt for svært mange.

-Over 40.000 mennesker ble drept. Kun på to dager. Et ufattelig massedrap som ble overskygget av blant annet krigen i Gaza. Ofrene i Iran ble knapt nevnt, hevder hun.

Sara kommer fra byen Ramsar nord i Iran. På andre siden av fjellene i sør ligger hovedstaden Teheran.

-Hjembyen min er litt større enn Ålesund, men er også en kystby med flere fellestrekk.

Jeg reiste fra Iran til Tyrkia, der jeg var i tre år. Deretter reiste jeg til Norge for å studere simulering og visualisering på NTNU.

-Jeg har bodd i Ålesund i fem år og jobber nå i et Up & Away, og driver med kunst ved siden av.

Vil folk skal se ansiktene

Sara stiller ut verkene sine innen tradisjonelle persiske kunstuttrykk som kalligrafi og illuminasjon på Devoldfabrikken i Langevågen.

Samtidig, hos Aggregat kunstfellesskap sitt galleri Mottaket har hun imidlertid viet sin utstilling til noe sterkt og alvorlig. Ofrene til det islamistiske prestestyret i hjemlandet.

Ned fra taket henger det flere titalls små bilder av personer, og en tekst som kort forteller historiene til menneskene på bildene. Alle henger i fiskesnøre gjestene kan klippe ned, for så å fest bildet på et kart av Iran.

-Jeg vil at de som kommer hit skal se ansiktene, og huske dem. Lese om deres historie og skjebne. Det gjør de når de fysisk må klippe ned bildene, forteller Sara om det som er en del av utstillingen.

-Jeg har fått mange historier og bilder som er smuglet ut, og det er ekstreme historier og tragedier, sier Sara, og må hente seg inn. Inntrykkene er sterke, og hun preges når hun forteller. Spesielt når en snakker om barna. Kvinner i landet lever i et spesielt trykk, sier hun.

– Å være kvinne i Iran er ensbetydende med å leve i en evig protest, forteller Sara, og nevner den iranske kvinnen Mahsa Amini som ble drept av landets moralpoliti i 2022 fordi hun bar hijab feil.

Drapet skapte store protester i Iran, og sterke reaksjoner verden over. Blant annet fra vår egen stortingspresident Masud Gharahkhani, som skrev; ”Jeg blir uvel og forbanna. Håper det iranske folk en dag blir frigjort”.

-Jeg har flere iranske kunstnere her, som Mansooreh Baghgaraee. Hun har sydd et portrett der hun bruker sitt eget hår som materiale. Hår til kvinner står sentralt i Iran, sier Sara, og sikter til prestestyrets knallharde linje ovenfor kvinner som viser hår.

Må spille død

Tallet på hvor mange regimet har drept i protestene svinger. Noen tall går på hvor mange som ble drept direkte i gatene. Andre tall tar med dødsfall etter påfølgende arrestasjoner, tortur og henrettelser.

-Leger og sykepleiere som hjalp skadde demonstranter på gatene ble arrestert og havnet på dødslistene for å henrettes.

Regimet påstår at de kun drepte israelske agenter fra Mossad, den samme påstanden kom fra en regimetro influenser her i Norge. Men to og treåringer? Barn på ti og elleve? Mossadagenter? Hva galt har de gjort, sier Sara og viser bilde av to tre år gamle jenter. Bahar Hosseini og Melina Asadi.

-Melina ble myrdet når hun gikk på gaten sammen med foreldrene i byen Kermanshah. Faren ble arrestert og torturert.

-Bahar ble skutt av islamittiske regimestyrker i byen Neishabur. Hun ble båret i farens armer da kulene fra soldatene traff dem begge, sier Sara, og fortsetter.

-Å overleve innebærer å spille død. En mann lå tre døgn i likposen uten å kunne røre seg. Kun for å overleve. Ordre om henrettelser skjer vilkårlig uten rettssak og dom. Soldater som nekter å skyte mot demonstranter blir raskt henrettet.

Ikke redd krigen

Sara har foreldre og familie hjemme i Iran, og skjuler ikke at hun er redd og nervøs.

-Folk i Iran er ikke redd krigen som nå har startet. De liker ikke krig, men de ser ikke andre alternativer. De opplever at USA og Israel bomber regjeringsbygg og militære installasjoner. De områdene holder folk seg unna.

-Er det protester i landet nå?

-Nei, ikke nå. Folk følger rådene om å holde seg i ro når krigen foregår. Jeg tror heller ikke på at Revolusjonsgarden vil snu og vende presteregimet ryggen. De er alt for religiøse og fanatiske. Og hva som vil skje etter krigen er over vet vi jo ikke. Vi kan kun håpe, men Iran har mange som kan regjere. Flere sitter i fengsel, men vi er et land på over 90 millioner, og mange er godt utdannet.

-Du skal nå ha denne utstillingen ut neste uke. Hvorfor gjør du dette?

-Jeg kan ikke hindre ting å skje i Iran, men jeg kan være en røst som får folk informert. Frihetshåpet er stort. Spørsmålet om republikk eller et monarki med Sjahens sønn ved roret er ikke det viktige, men frihet og frie valg. Jeg håper mange vil komme og se ansiktene og høre historiene. Jeg er her hver dag fra klokken 16.00, sier hun.