Vi er i Frederikshavn. En havneby helt nord i Danmark med 23 636 innbyggere. Mye minner meg om hjemme. Middels stor by med mange tilreisende. Hvert år besøker 5 millioner mennesker denne byen, stort sett som fergeturister både fra Norge og Sverige.
Her finner du også ei av Danmarks lengste gågater. Ei gate svært lik den vi har i Ålesund med butikker i første etasje og advokater, tannleger og øvrig næringsliv i etasjene over.
I denne gaten velger vi å bruke deler av søndagen og det er ikke til å unngå at tankene drar hjem en tur. Å sammenligne blir umulig for en bypatriot på tur. Det å observere går liksom av av seg selv.
Vi har kommet langt i Ålesund. På kort tid. Kanskje mye lengre enn vi tror.
Det er nemlig sånn at vi må se hva vi sammenligner oss med. Mange reiser mer enn før og da gjerne til de store byene og metropolene der tilgangen på folk virker uendelig. Der det yrer over alt, alltid.
Gågaten i Frederikshavn en søndag i juli
Tilbake til Frederikshavn. En søndag formiddag. Helt stille. Restaurantene har heller ikke åpnet selv om klokken er langt over lunsjtid. I gatene treffer vi noen få mennesker på vei. Hit eller dit. Noen med trillekoffert som trolig akkurat har ankommet. En av de få som har åpnet døren er en iskrembutikk. Heldigvis!
Er det en ting danskene kan er det iskrem. Med alt på!
En søndag hos Stuen er ikke det den en gang var. Ikke det at det var dårlig før, men den nye parken og det nye området har virkelig blitt ei perle i byen. Sånn ser det gjerne ut en helt vanlig søndag. Glade barn som leker. Midt i bybildet!
Så kan du ta Ålesund en søndag. Folk på kaia, folk i gågata, på uteserveringene til Racoon, Lyst, Bocca, Jafs, Søstrene Fryd, inne hos Wayne´s, Egon, Taj Mahal, Lyspunktet, Orient, herlig kø hos Stuen og folk i flokk og følge på vei opp trappene til Fjellstua… Jeg kunne ha fortsatt. (Se hele listen her SPISESTEDER).
Det er da det slår meg. Vi har kommet langt i Ålesund sentrum. Langt lengre enn vi kanskje sjøl rekker å registrere. For de fleste sammenligner kanskje med København, Barcelona, New York eller Oslo dit turen gikk sist. Det er jo gøy det, men gløm aldri å sammenligne epler med epler. At Ålesund by en en middels stor by på Vestlandet.
(Fortsetter under)
Glade padlere på vei gjennom Brosundet er ikke et uvanlig syn en søndag i Ålesund
Deilige bakevarer og kaffe får du hver søndag hos Racoon i gågata.
Bilder fra torget midt i gågaten i Frederikshavn. Ikke mange sjelene å se en søndag sånn midt på dag…
Gløm heller aldri å være stolt av det fantastiske tilbudet vi faktisk har av restauranter og spisesteder (over 50) våre to slaktere og over 200 butikker på gateplan, kino og kulturtilbud. Gløm heller ikke å bruke dette for det det er verd.
Da fortsetter vi nemlig å strekke oss og bevege oss fremover. For selv om vi ikke er en metropol, ikke en gang en stor by, har vi nå lagt et helt unikt grunnlag for å nå skape enda mer.
Neste steg er våre byrom, en debatt som allerede er godt i gang etter at Ålesund kommune har fått tilslag på 1, 8 millioner fra Miljødepartementet.
(Fortsetter under)
Ålesund sentrum. Ei bykjerne preget av jugendstil og arkitektur som trekker turister fra hele verden fortjener uterom av høy kvalitet, men her er nok også rom for umiddelbare grep som ikke bør koste for mye.
Midlene er tildelt, nettopp med mål om å tilrettelegge for folk, syklister og ferdsel i egen by. Det at man nå søker viser jo at vi vil. At vi ønsker noe mer. Det er bra, men vi må også ha i bakhodet hvem vi er og hvor store vi faktisk er, eller skal bli, når vi planlegger dagens og fremtidens Ålesund by.
Et torg er ikke lengre et torg som det var. Funksjoner har endret seg og torghandlerne blitt færre. Uansett er dette viktige byrom hvor vi kan oppholde oss. Så fremt der er noe som gjør at vi ønsker nettopp det. Å være der…
Å innføre deler av storbyløsninger, uten å kunne gjøre hele jobben eller se hele bildet kan fort bli farlig. Mister man omsetning i butikkene mister man alt.
Da hjelper det lite at folk kan sykle i egen by eller sitte under et tre på torget. Det er nettopp butikkene, næringslivet og kulturtilbudet som gjør at vi ønsker å være i sentrum.
Da kan man ikke bare bytte 100 parkeringsplasser mot 1,8 millioner, som er småpenger for å gjøre det som trengs. For å gjøre det som virkelig vil ha en effekt.
Da kan det kanskje heller være en god idé å ruste opp de plassene vi allerede har. Som er i bruk av folk nå. Som i dag ligger der som øde, (unnskyld) åpne sår i bybildet.
Hvorfor ikke beholde p-plassene og la inntektene i en treårsperiode gå til nettopp det? Prosjekt Dronning Sonjas plass, Kiperviktorget og Korsatunnellen? Som er en akse vi bruker hver dag!
Blir det en suksess og folk vil ha mer? Ja, da blir det trolig heller ingen diskusjon om parkeringsplasser når vi starter på neste. En frodig park på p-lokket på Sankten. Kanskje folk til og med vil spleise?
Vi er alle enige om å skape gode rom for folk i bysentrum, men å fjerne p-plasser som næringslivet høylytt sier at de trenger virker å være forhastet. Å få mindre synlige biler i sentrum er et naturlig og påkrevd mål, men bør ikke være middelet før mye annet er på plass.
Hilsen bypatriot på tur!
Bypatrioten har holdt mange foredrag om våre byrom, og bruker gjerne frasen "du må være lommekjent, skal du tørre å bruke Korsatunellen som gjennomgangstrasse". Dette kunne ha vært byens nye "torg" med tak over hodet og en plass hvor vi alle ønsket å bruke. Med stolthet! Sånn er det dessverre ikke i dag…
“Det handler om å ta vare på og utvikle det man har. Aller først. Så vil det nye kunne vokse frem i begeistring. Å pusse tennene hver dag er både billigere og langt mer behagelig enn gjentatte rotfyllinger.”
Trine Klemetsen
Keiser Willhelmsgate er i dag i så dårlig forfatning at der snart ikke er mulig å komme seg frem.
