Navn: Celine Crevisier
Alder: 37
Sivilstatus: Gift, to barn
Stilling: COO at AugmentCity
Utdanning: Master i termodynamikk
Celine vokste opp et par timer sør for Paris, i byen Orléans som har et folketall på nærmere 120.000, mens Luc er fra småbyen Mauberge med 30.000, som ligger i nord ved grensen til Belgia.
Så hvordan fant de to hverandre i Europas fjerde mest folkerike land med nesten 65 millioner innbyggere? Vi sanser ei skikkelig kjærlighetshistorie. De kommer tross alt fra det mange hevder er Europas mest romantiske land, Frankrike.
– Vi møttes på École Polytechnique de l’Université de Nantes hvor vi begge tok en Master i termodynamikk. Vi ble fort kjent med hverandre og begynte å date, sier Celine.
Hva? Så enkelt? Det var jo ikke særlig spennende. Selvsagt er det mer til historien.
– Det er faktisk litt utrolig at vi møttes. For i Frankrike er det et lotterisystem for å komme inn på de forskjellige universitetene. Alle studentene tar samme eksamen og det blir derfor en utrolig hard konkurranse om å komme inn der du ønsker mest å gå, sier Luc.
– Så eksamenskarakterene avgjør hvor du havner, legger han til.
Få kvinner på studiet
Om lag 20.000 tar eksamenen. Og for å gjøre sjansen enda mindre for at de to skulle havne på samme studiested, så er Celine tre år yngre enn Luc.
– Vi fikk ganske like karakterer og heldigvis gjorde det sitt til at vi endte opp på samme sted. Og det var ikke mer enn 60 studenter på hvert trinn, så da ble det i alle fall litt lettere å treffe noen når man først hadde kommet dit, sier Luc med et smil.
– Det var ikke mer enn to kvinner på ditt trinn og seks på mitt, sier Celine.
– Så det var ikke bare tilfeldig, for det var jo ikke så mange å velge mellom, sier Luc og ler godt.
Men hadde en av dem vært litt uheldig på eksamenen, så hadde de ikke sittet i Ålesund i dag med to små barn.
– Da hadde vi hadde vi aldri truffet hverandre. Da hadde vi nok studert på hver vår side av landet, sier Luc.
Hun visste ikke mye om Norge. Det stoppet ikke Celine og mannen fra å ta sjansen. Det har de ikke angret på.
Alle syklene var borte
De tok tidlig valget om å forlate hjemlandet. Begge hadde lyst å se mer av verden. Og når de først dro, ble det kanskje et land mange ikke hadde hatt øverst på studielista.
– Bare ett år senere fikk Luc tilbud om et internship i Kina med varighet på tre måneder, og jeg tenkte, det må jeg bli med på. Etter det bestemte vi oss for å bo der i ett år til før vi skulle tilbake til Frankrike. Så tenkte vi at vi tar ett år i Frankrike, han får sin mastergrad, så reiser vi tilbake til Kina mens jeg fullførte mitt siste år der, sier Celine.
– Og det er 16 år siden. Vi reiste aldri tilbake til Frankrike. Og vi elsket Kina, for vi hadde det veldig bra de årene bodde der, sier Celine.
Men de opplevde noe merkelig i Dongugan.
– En dag så var alle syklene og motorsyklene borte fra gatebildet. Det skjedde nok litt gradvis uten vi la for mye merke til det, men plutselig en dag var gatene fulle av kun biler. Da skjønte vi at ting var ferd med å endre seg i Kina, sier Celine.
Intervju med norsk firma
Etter hvert fikk de nye jobber i Hong Kong og flyttet dit. Der dukket den første forbindelsen med Norge.
– Jeg skulle på intervju med Stokke og tenkte, hva vet jeg om Norge. De har laks, styres av en konge og de har en håndkrem som ble markedsført i Frankrike som en norsk fiskermannskrem. Det er alt jeg visste om Norge, sier Celine.
– Og senere fant vi ut at kremen faktisk var amerikansk, sier Luc med et smil.
– Jeg gjorde mye research på nettet og det gjorde at jeg fikk veldig lyst på jobben. Og jeg fikk spørsmål om hva jeg visste om norsk kultur, og jeg fortalte at jeg måtte gå på Wikipedia, og rommet ble fylt med latter. Jobben fikk jeg, så jeg da begynte jeg å jobbe for Stokke i Hong Kong, sier Celine.
Plutselig skulle livet endre seg radikalt, for noe fantastisk sto på trappene. De to skulle bli til tre. Og et veldig avgjørende valg om fremtiden måtte tas.
– Det var mye jobb gjennom uka og mye moro i helgene. Så ble Colin født, og vi slet med å finne den rette balansen i Hong Kong. Og siden han var blond med blå øyne, så ville alle kineserne ta på han, og barnepiken nektet å gå ut med han mer, siden ho var lav av vekst, for ingen hørte på henne. Og læreren på barnehagen sa at han var favoritten på grunn av at han var blond med blå øyne. Så vi fant ut at det vil ikke bli bra for hans ego, for jeg ville ikke at Colin skulle tro han bedre enn andre basert på utseende, sier Celine.
– I barnehagen måtte vi gi dem en bok som fortalte om hva vårt barn kunne gjøre og vi måtte stille på intervju. For en toåring. Så vi fant ut at vi ikke ønsket det. Jeg sa til min sjef i Stokke at vi nok ville dra tilbake til Europa innen de neste par årene. Noen uker etter tok hun kontakt, og spurte, hva med å flytte til Ålesund?
– Norge var aldri på radaren vår.
Nå var hun ikke helt ukjent med Jugendbyen.
– Tre ganger i året var jeg her på forretningsreise, så jeg kjente til kulturen i selskapet og byen. Derfor kunne det være aktuelt for meg. Men Luc hadde aldri vært her. Så vi måtte diskutere det, for det handlet om å flytte til et nytt sted som vi skulle bo i mange år. Så det sto mellom Oslo og Ålesund, sier Celine.
(Fortsetter under)
To skulle bli til tre, og så en familie på fire. Da var ikke Hong Kong plassen. .
– En kollega sa til meg om jeg ville opplevde det norske livet, så må dere dra til Ålesund, for Oslo er bare som andre europeiske storbyer, legger hun til.
Så hva med Luc? Hvor lett ville det bli å overtale ektemannen?
– Vi dro dit i en uke. Vi kom til Vigra og det typisk høstvær. Det regna, var vindfullt og kaldt. Vi leide en bil, stoppet hos en kollega og fikk litt klær, stoppet hos en annen kollega, for å hente nøkler til hytta på Bjorli. Og nesten fremme, etter fem timer i Norge, snur Luc seg mot meg, og sier; jeg tror jeg liker Norge. Vi bør flytte hit.
Og slik ble det.
– Kontrasten til Hong Kong var enorm. Her er det masse uberørt natur og der er det høye bygninger vegg i vegg. Og det gjorde det veldig fristende, sier Luc.
– Når du får unger, så tenker du veldig annerledes. Og Hong Kong var ikke plassen for oss. Vi ville være nærmere familiene våre også, sier Luc.
Så de satte en radius på fem timer flytid fra Paris.
– Norge var aldri på radaren vår. Vi tenkte mer på nabolandene til Frankrike. Det var ikke før kollegaen ringte og foreslo Ålesund at det ble aktuelt, sier Celine.
Varm velkomst
I desember 2014 flyttet de til Sunnmøre. Og velkomsten var av det varme slaget.
– Mine kollegaer i Stokke var helt fantastiske. En var klar med varme klær til Colin, en annen lånte oss ei leilighet, en annen hjalp med forsikring, en annen stilte opp og fortalte hvordan vi kunne få medisinsk hjelp. Mannfolkene stilte opp og ga Luc et nettverk umiddelbart. Så det et utrolig apparat som sto klart til å ta imot oss, sier Celine.
– Det er umulig for å oss å takke for all den hjelpen vi mottok fra de i Stokke. Jeg var velkomstkomiteen da de kom til Hong Kong og hjalp de der, og på den måten hadde jeg heldigvis opprettet kontakter og venner, legger hun til.
Det gikk heller ikke lang tid før Luc hadde landet en jobb.
– Før vi dro, hadde jeg registrert meg for et norskkurs som jeg skulle ta over tre måneder. Men allerede etter én måned dukket det opp et vikariat i Stokke, som jeg fikk. Deretter dukket det opp en annen jobb, og jeg fikk den, så da ble jeg der i fire år, sier Luc.
De var helt bestemte på at også familielivet skulle kunne prioriteres.
– Ekstremt privilegert liv
Nå er de begge i nye jobber. Mens Luc er VP Supply Chain & Sourcing i Sperre Air Power jobber Celin som Chief Operating Officer i Augment City. Og familien på tre har blitt til fire etter at Marius kom til verden.
Men nå var det ikke slik at karriere alene fikk avgjøre hvor familien skulle flytte. For nå skulle familielivet prioriteres.
– I Norge er det et enormt sterkt fokus på familien når det kommer til inkludering og velvære. Det handler ikke bare om barselpermisjonene, men også et system der ingen passer barna dine etter kl. 16:00, så uansett hvilken jobb du har eller hvem du er, mann eller kvinne, klokken 16:00 drar du fra jobb fordi du må hente ungene. Og så kan du bruke fire timer sammen med dem. Det er kvalitetstid som er uvurderlig for oss som er foreldre, sier Celine.
– Det var hovedgrunnen, sammen med jobbene, til at vi kom hit. Norge har en utrolig bra familiekultur, sier Luc.
(Fortsetter under)
Glade for at de fikk muligheten til å flytte til Norge.
– Det er klart at det er ting her, slik som det også er i andre land, som ikke er så bra, som jeg skulle hadde elsket var annerledes. Men det er ingen tvil om at vi lever et ekstremt privilegert liv slik som verden ser ut nå. Det må vi være takknemlig for. Vi har masse kvalitetstid med barna, vi har fantastisk utdanningssystem og ja, dugnad er litt irriterende, for vi er involvert i mange ting på grunn av barna våre. Men vi tok det valget for åtte år siden, at dersom vi skal leve i Norge, så må vi leve som nordmenn. Da stiller du på dugnad uten å klage. Vi er uansett heldig som bor her, sier Celine.
– Uten hennes jobb hadde vi aldri flyttet til Ålesund. Men den norske kulturen hvordan man ser på familie ble i høyeste grad avgjørende. Det er nok ganske unikt at ingen vil se stygt på deg når du går hjem klokka fire på ettermiddagen. For det er en del av kulturen, sier Luc.
Føler seg norske
Paret elsker nasjonaldagen i Norge. For den er det beste symbolet de ser med tanke på hvilke verdier som det norske samfunnet er bygget opp på.
– Se på 17. mai. I mange land er nasjonaldagen bygget rundt en militærparade. Slik er det også i Frankrike. I Norge er det et barnetog som er i sentrum. Det er bare så riktig, sier Luc.
– Ser en nærmere på det, så kler alle de voksne seg opp i fine klær for vise at de setter pris på barna. Selv de som ikke har barn, gjør det. Det er så sterkt at vi bor i et land hvor fremtiden og barna er i fokus, sier Celine.
– Det gjør at vi er stolt over å bo i Norge, legger hun til.
– Føler dere at dere er norske?
– Ja, sier begge i kor uten å tenke seg om.
– Selvsagt vil vi aldri føle oss 100 prosent norsk. Men jeg oppdager hvor norsk jeg har blitt når jeg drar til Frankrike. For eksempel misliker jeg nå å sitte tre dager på rad i lange middagsselskap, sier Celine.
– Det var så fint når folk ikke snakket til meg på engelsk lenger, men på norsk. Det satte jeg veldig pris på, sier Luc.
– Vi føler oss norske, sier Celine og Luc som elsker 17. mai og stiller på dugnad.
Fullkommen pakke
De to har bodd i både verdensbyer og mindre byer. Men hva må en bra by inneholde.
– For meg er det at det skal være lett å komme seg rundt omkring. At det ikke er trafikkork. Jeg bryr meg ikke om shopping eller kafeer, men det handler om det praktiske skal gå ut at tiden forsvinner, sier Luc.
– En by må ha et bredt tilbud slik at det er mye man kan finne på. I Ålesund er det for eksempel et bra kulturliv, det er bra shopping og en del kafeer. Det som er så bra her er at halvannen time unna, så er vi på en hytte i fjellet og det betyr mye, for det er noe vi bruke å gjøre mye sammen med venner, sier Celine.
– Det er bare 20 minutter til flyplassen. Alt er rett der i Ålesund. Du ser fjellene som du kan gå på og det er kort vei til havet hvor du kan fiske eller svømme. Og det er en masse bra konserter, sier Luc.
– Det er som bra her, er at du ikke er fastlåst til et by- eller bygdeliv, men du får begge deler. Skolesystemet er bra, byen er vakker og folkene er så hyggelige og hjelpsomme. Ålesund har et rikt kulturliv, det er nesten vanskelig å få med seg alt. Naturen er fantastisk og gir flotte muligheter. Vi har den i bakhagen vår, og det er utrolig. Dessuten er forretningsmulighetene mye større og bedre enn det du kan tenke deg, sier Celine.
– Det føles som Ålesund er en fullkommen pakke, så jeg savner ingen ting, sier legger hun til.
Denne artikkelen er en del av serien “Derfor flyttet vi til Ålesund” som lar folk fortelle historiene om alt denne byen har å tilby. Om mulighetene og hvorfor de havnet nettopp her. Les også:
