Det er gjerne i kriser man ser hva man egentlig har...



Det er nesten folketomt i byens gater. Mange av byens aktører har fått streng beskjed om å stenge dørene. Andre holder det gående så best de bare kan. De fleste skjønner hvorfor og er enige om at det må være sånn ei stund. Til vi vet. Heldige er vi som har trygghet i ryggen. AS Norge, som sørger for at hjulene skal gå rundt både underveis og etter at dette tar slutt. Sånn er det ikke andre steder og det er ingen selvfølge.

Det er gjerne i kriser man blir ekstra oppmerksom på hva man egentlig har og trenger.

Hele verden kjemper nå sammen. En grusom kamp på liv og død. Det er skummelt og vanskelig å skulle spå om hvordan dette vil ende, men tankene er der. Her en kveld fant jeg ut at nyhetene måtte få hvile. Power off. De sterke bildene fra Italia der mennesker lå på rekke og rad med pustevansker ble for intense. Besteforeldre, onkler, fedre. De var trolig døende.

Her satt jeg, med varm kakao...

Derfor ble det like så greit å skru av. Jeg kunne jo ikke gjøre noe, annet enn å sitte stille. Det kan være en vanskelig øvelse for oss mennesker. Å hjelpe betyr jo å rykke ut, strekke ut en hånd, gjøre en innsats, løfte eller bære. Nå skal man tusle inn på badet, vaske hendene ofte og bare krølle seg sammen i håp om at det går over... ja, også skal vi ikke glemme å ringe mamma som også er mormor og som nå er alene på Borgundvegen. Hun savner flokken sin. Små og store som gjerne kommer drusene inn dørene på jakt etter både selskap, noe godt å bite i og varme fra peisen.  

I en situasjon som dette blir der mye tid til å tenke. På hvordan verden ser ut når vi sakte men sikkert skal vende tilbake til hverdagen. For den kommer jo. De sier det. Ikke vet jeg hvordan, men på samme tid som jeg valgte å skru av nyhetene så bestemte jeg meg også for å bevare håpet. Håpet om at hverdagen i byen som jeg er så inderlig glad i vender tilbake.

Bypatrioten, ei lita bedrift på hjørnet av Apotekergata, med tidvis alt for mye å henge fingrene i, måtte også trekke pusten. Byen som vi elsker å fronte og fortelle om, ja jobbe for å dytte fremover hver eneste dag, stod stille.

 Da beskjedene begynte å komme fra øverste hold var det ingen som visste, hvem, hva eller hvordan. Her fulgte ikke med en oppskrift for livet hverken hjemme eller på jobb. Skulle vi være redde for livene våre? Burde vi hamstre? Var vi der? Hva med jobbene? Hvem kan ta ungene hjemme når vi ikke kan sende de til besteforeldre? Hvaaaaaa gjør vi nå? De tre dagene der, vil jeg huske for alltid.

Kjøkkensjef på Bro Ronny Kolvik samlet familie og ansatte for å kunne få ut helgens matkasser. En idé som ikke bare forhindret at de måtte kaste mat ettersom restauranten ble stengt ned, men som også gav publikum mulighet til å handle ferdige råvarer med oppskrift og sette sammen en restaurantopplevelse hjemme.

Besnik fra Ålesund Storsenter som snudde seg rundt og begynte med varelevering til kunder i hele Ålesundsområdet. Her fikk en glad eier seg ny sykkel fra Intersport Ålesund.

Men der er noe mer jeg garantert vil huske.

For midt inne i denne klaustrofobiske boblen der alle var usikre på alt, begynte det sakte men sikkert å røre seg. Dukke opp nye løsninger. Så gikk det fort. Nye samarbeid. Nytt samhold. Nye produkter og tjenester. Telefonen stod ikke stille. Vi måtte mobilisere. Hjelpe alle våre støttespillere med å få ut informasjon til publikum. Hvem er åpen, når og hvor. Hvem kan levere hjem til de som allerede har fått karantene? Hvem ringer vi når vi må sikker løsning for hjemmekontor?

Alle de gode kreftene mobiliserte. På kryss og tvers på fortauskanten i Ålesund sentrum. Hjalp hverandre og naboen. Om det gjaldt bestilling av Antibac eller deling av informasjon. I vårt samarbeidsforum (bak veggen) var det om å gjøre å få ut nye regler om alt fra permitteringer til smittevern i butikkene og alternative betalingsløsninger. Samtidig kom også nyheten om huseiere som satte ned husleier, om lokale kjøpesentereiere som fritok leietakere for leie…

Vi måtte trekke pusten igjen. Ikke fordi det var stress eller mye å gjøre. Men fordi vi så hva som reiste seg i byen vår. Det var en varm følelse å få stå så tett på.

I fem år har vi gjentatt oss selv til det nesten kjedsommelige. «Bruk byen din». Vi har fått ut bilder og saker om det som skjer og vi har jaktet fakta for å slå ned myter om «død by» og vi har delt det med alle. I enkelte kretser har vi møtt stor motstand. Vi skjønner hvorfor. Det er så synlig som det kan bli.

Det handler konkurranse, om penger og pågående samarbeid. Du skal aldri undervurdere motkreftene for at bysentrum skal lykkes, noe som er rart. Bysentrum som liksom er vårt sitt. Alle sitt.

(Fortsetter under)

Gunnar Haagensen, eier av Ålesund Storsenter var raskt på banen med gladnyhet om at leietakere slipper å betale husleie.

Kremmergaarden kjøpesenter i Ålesund fulgte opp og gav også fritak for sine leietakere. Det er derfor vi i Bypatrioten gjerne snakker varmt om lokalt eierskap. Verdiene blir igjen her. I vår egen by!

Vi i Bypatrioten har ikke eiendom eller har økonomiske interesser som vi trenger å forsvare. Dette ble en fulltidsjobb kun fordi at mange skjønner at vi mener det, når vi kjemper med nebb og klør for å bevare og bidra til å utvikle vårt bysentrum.

Det er har på ingen måte vært en selvfølge å klare å beholde de butikkene vi har og det yrende livet i sentrum som vi som bruker det faktisk opplever, på samme tid som publikum ukritisk benytter seg av utenlandsk netthandel, når store utenbys kjøpesentergiganter får utvide eller når politiske beslutninger tar livet av kinotilbudet.

Det er vanskelig å sitte her en søndag i mars, på hjemmekontoret og skrive dette. Utenfor vinduet flirer ungene høyt. De feirer nysnøen og ei etterlengta pause utendørs med å lage snømann. Jeg, taster videre, vel vitende om at der ute, der ute i verden, herjer det et livsfarlig virus som i skrivende stund tar hundrevis av liv.  Jeg har selv ei søster i fronten, som tar på seg munnbindet hver eneste dag og står klar for å hjelpe oss andre når krisen er der. Vi har det tett på.

Men i dag var det dette jeg ble sittende å tenke på;

Vi går straks inn i ei ny uke. Klokken er lent fremover, mot sommeren. Ei ny uke der vi fortsatt ikke vet, men vi er med på dugnaden.

Så må jeg bare håpe og tro:

Først at det går bra med dere alle.

Så at det med tiden kan vokse noe godt ut av situasjonen. At vi tar med oss denne erfaringen og omsetter den til handlekaft.

For velger du å handle via utenlandsk netthandel, eller er du med på økt tilrettelegging for de som tar pengene ut av regionen, så investerer du i tomme bygater. Sånn er det.

#brukbyendin er ikke en floskel på Instagram. Den er en innstendig oppfordring om å være med på å bygge opp ditt eget lokalmiljø. Vår egen by. Ta vare på og viderutvikle et velfungerende, pulserende miljø med midler, kunnskap, prosjekt og gode krefter som fungerer. På vanlige mandager, bylørdager og som nå:

 -Nå som det er krise og vi virkelig trenger de som er der!

 #staysafe så ses vi nok igjen. En solskinnsdag på kaia i byen vår. 

Hilsen Trine 

Hvor viktig er det ikke å møte et smilende ansikt? Å slå av en prat? Teresa hos Evergreens har fortsatt åpent på Kiperviktorget.

Hos Padmax Asiamat på Kremmergaarden har de startet med utlevering av matvarer til kunder i hele regionen.

Send handlelisten på e-post til Eurospar på Valderøya og de kommer på døren til deg!

Nonna Lina er en av restaurantene som til tross for at det krever mye av både ansatte og logistikk har kunnet holde åpen restauranten.

Hos Fisketorget i Ålesund sentrum sørger de fortsatt for herlig mat og ferske råvarer.

Dette er en herlig hverdag i Ålesund by. For deg som fortsatt snakker om "død by". La vær med det. Nå vet vi hva det egentlig betyr.

Våre lokale fiskere leverer fangst hver eneste dag. Aldri før har tilgang på lokalmat vært viktigere. Bare hold avstand i køen !