Inger K. Giskeødegård med separatutstilling på KHÅK
Hun legger ikke skjul på at det har vært ei svært tung tid etter at hun mistet sin kjære Harald Grytten like før jul i fjor. - Den sorgen vil aldri gå over. Heldigvis har jeg klart å finne tilbake til gleden over å male og tegne, og det kniper jeg meg godt fast i, sier hun dagen før den nye utstillingen åpner.
Inne i galleriet like ved Kiperviktorget i Ålesund er det høy aktivitet. Bilder med ulike motiver i ulike formater er godt fordelt utover gulvene. Noen har kommet opp. Noen blir tatt ned igjen. Noen bytter plass.
– Jeg tror kanskje jeg har tatt med for mange bilder, smiler hun forsiktig om puslespillet. Det skal passe sammen. Den ene veggen med sine bilder snakker over til den andre.
– Hva om vi snur på dette? Spør hun og jobber tett sammen med de ansatte inne på galleriet. Ikke noe er tilfeldig. Ikke på lerretet og ikke hvordan det til slutt ser ut for publikum som hun håper tar turen til åpningen torsdag kl. 18.00.
Matproduksjon og kulturlandskap er beredskap
De som har fulgt Ingers strek over tid, har sett det. Kuene, fuglene, landskapet og bylivet.
– Mat er rett og slett et mirakel. Giske og Ålesund hadde ikke vært steder å snakke om eller se i dag, hadde det ikke vært for matproduksjonen, sier hun og vi er inne på temaet som ligger i strøket på det meste hun formidler og virkelig brenner for.
– Ta jordbruket på Giske og fisken i Ålesund. Alt er bygget opp rundt tilgangen på mat, naturen og dyrelivet. Folkene som forvalter det, og folkene som spiser det. Om det er på en liten grønn flekk eller langs ei kystlinje, så er det noe av det vakreste og viktigste vi har, legger hun til.
Kunst på fulltid er ikke noe føleri
Hun har jobbet med kunst på heltid siden daget hun tok det endelige valget om bord en båt i Brosundet i 1987. – Da hadde jeg akkurat flyttet til Ålesund, og var på jakt etter et bildespråk som jeg kunne leve av. Byen tok meg. Jeg kunne sikkert reist og tegnet i mange byer, men jeg ville formidle Ålesund. Og det vil jeg fortsatt, sier hun om det som mang en gang har ført henne ut til en benk i byens gater med både lerret og pensel.
Inger har i tillegg til å skape sine egne maleri og kunstverk, illustrert en rekke bøker og vært frilans avistegner for Sunnmørsposten i mer enn 30 år. I 2001 ble hun også utnevnt til «Årets avistegner» i godt selskap med navn som Finn Graff og Roar Hagen.
– Det å velge kunsten på heltid er et yrke. Det å jobbe med kunst eller illustrasjoner er ikke føleri. Det krever planlegging, du må virkelig ha gjennomføringskraft og tåle å stå i det, sier hun ettertenksomt om veivalget.
Hun flytter et bilde. Går rolig av gårde med det under armen, over gulvet til andre siden av rommet.
– Det må hit, sier hun. Og der ble det stående.
Han ville heiet på meg
Så ser vi bildet. Bildet av Harald. Portrettet som vender mot rommet der hun jobber. Helt med vilje.
– Jeg måtte ha han med meg, sier hun om bildet som ikke er til salgs.
– Jeg måtte rett og slett male et bilde av han for å kunne se det kjærlige blikket hans når jeg jobber, sier hun og avslører at hun var inne på tanken om å avlyse det hele.
– Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare det. Forholde meg til det å skulle skape noe som helst etter at han var borte. Byen er liksom helt tom for meg uten han, sier hun om det å finne både kraft og inspirasjon til å produsere nytt for utstillingen som ble planlagt lenge før han ble syk og døde.
– Men på ett eller annet vis ble det å komme i gang foran lerretet igjen også et viktig lyspunkt i det som fortsatt er en tung tid. Jeg vet at han ville heiet på meg. Jeg vet at han ønsket at jeg skulle få til det til.
