Det er ikke lett å skulle nærme seg dette temaet. Vi snakker tross alt om nasjonaldagen vår. Dagen med faste og stolte rutiner nedarvet gjennom generasjoner. Der alle skal tidlig opp, være blide, nyte flotte frokoster, få på bunader i alle farger og fasonger, kjøre barn til korpsoppstillinger, rekke tog, huske kaker og kaffekanner…
Det er ikke lett å nærme seg det å skulle utfordre det tradisjonelle.
Men jeg er en av de som alltid har “hatet” dette. Som har latet som om at det har gått greit, uten å egentlig klare å adressere det. Skjønne det.
Før nå. Før man opplevde at det faktisk kan være annerledes!
Fra jeg var ganske ung betydde denne dagen å våkne med klump i magen og skyhøyt stress. Ikke fra noen rundt meg. Det skapte jeg helt selv av uante grunner. Men en dag som dette innebar så mange forventninger at det krøllet seg.
Da jeg ble ungdom ble det bare verre. Jeg fant ikke gleden i dette stresset. Fant aldri roen i folkemengden. Fant ikke gleden i køen, eller det å skulle rekke alt mulig. Selv om jeg alltid får tårer i øynene av glade barn og er den første til å hikste til toner fra korps og kor, så fant jeg aldri den følelsen som det så ut til at alle andre hadde da det stod på.
Det toppet seg nok det året da jeg truet med å gå ut på Borgundvegen med den nybørstede bunaden i hånden. Den jeg fikk til min konfirmasjon. Tanken var å gi den vekk til den første som gikk forbi og som faktisk trengte den.
Der var ingenting ved det plagget som gav meg glede. Det var trangt i halsen, varmt, lite flatterende og den ble hengende i skapet for å støve ned. Det så jeg aldeles ikke meningen med.
Stakkars mamma skjønte tidlig at jeg ikke kom til å ombestemme meg. Kompromisset ble å selge den. Jeg har ikke angret et øyeblikk. Dette er nå snart 30 år siden.
Det ble ikke så mye bedre etter at man fikk barn selv. Alt ble bare mye og plutselig enda mer.
Barn som ikke ville ha på seg strømpebukse eller børste håret, som ikke skjønte hvorfor mamma var stresset og ikke ei god utgave av seg selv.
Hun skulle tross alt bare få to barn opp og ut, levere kaker til kiosken og holde årets 17. mai tale i en kommune der vi var nyinnflyttet. Faren? Han var på sjøen han. Som mange andre i vårt område faktisk er hele året rundt.
Det gikk bra og det ble en flott feiring, men ser man tilbake etter å ha opplevd årets feiring, handlet det mer om å «levere» enn å leve.
Kan vi snakke høyt om at store festdager med forventninger og press, av ulike grunner, kan være ei utfordring for mange? Trine Klemetsen
Her kommer erkjennelsen.
Dager som dette, med tradisjoner, forventninger og krav, enten det er jul eller 17. mai, gjør meg ikke alltid til ei god utgave av meg selv og akkurat det liker jeg ikke.
Men det er liksom ingen andre som virker å ha det sånn. Eller?
Det var først på jobb, midt i et intervju med eventyrer, fotograf og foredragsholder Mats Grimsæth jeg kom på sporet av problemet.
Ved at han åpnet seg om sin angst for dager som dette. Der skjedde det noe også med meg. Jeg hadde bare ikke skjønt at det var det vi snakket om.
Jeg trodde bare at jeg generelt ikke likte dager som dette jeg. Hadde liksom slått meg til ro med det. Men sånn var det ikke.
Det var heller sånn at de vilt faste rammene som er lagt opp, ikke passet for meg.
Store deler av min unge voksne alder var nemlig preget av sjukdom. Som gjorde at det var vanskelig å stå tidlig opp, sortere alle inntrykkene som kom og plutselig manglende evne til å ligge ett steg foran.
Med den tradisjonelle 17. mai feiringen la samfunnet listen alt for høyt til at jeg kunne lykkes og gjennom flere år fikk det sette seg som et mønster.
Som gjorde at jeg grudde meg til at de dagene kom. Jeg visste jo utfallet. Jeg kom ikke til å strekke til og det kom ikke til å bli koselig.
Men sånn var det ikke i fjor. Og sånn var det ikke i år!
Perioden med pandemi tvang oss som samfunn til å opptre annerledes. Til å tenke annerledes og gjøre annerledes.
For meg har dette vært et friminutt man aldri trodde skulle komme. Et friminutt til å virkelig kjenne etter. På hva som er viktig og ikke. Hva man selv vil og ikke. Hva man selv liker og ikke. Hva man selv savner og ikke.
Varaordfører i Ålesund kommune Vebjørn Krogsæter kommer også innom temaet i sin 17. mai tale der han spør om vi kommer tilbake til det som var? Om det er viktig? Og at han ja, tenker det, nettopp fordi feiringen av nasjonaldagen er unik og inkluderende. Det tenker jeg også.
Men kan vi også snakke høyt om å legge listen lavere?
Kan vi det, uten å ødelegge den fantastiske dagen 17. mai er for alle i vårt langstrakte land?
Kan man lage rom for at det også blir aksept for å vri på litt på flisa? Ta med noe av det kanskje også flere opplever å ha lært?
At det er lov å sleppe ned skuldrene og gjøre ting på en annerledes måte når det er det kloke å gjøre?
Den store Båtparaden som kom i stand i “litt sånn vill panikk” da pandemien snudde opp ned på hele samfunnet vårt i 2019, ble til noe mer enn jeg noen gang hadde trodd da vi satte i gang med arrangementet.
Det er her stemmen til Mats Grimsæth kommer inn.
I etterkant av paraden fikk vi i Bypatrioten nemlig følgende melding:
-Min beste 17. mai noen sinne. Takk!
Han valgte å avbryte jobboppdrag der ute i verden for å nettopp komme hjem til Ålesund og paraden. Også i år.
Hva sier det meg?
Jo, at det ikke er sånn at de tradisjonene, de rutinene og de forventningene som ligger der ute til en hver tid passer for oss alle og at det ikke nødvendigvis er noe galt i det.
Men at det kan være inderlig vanskelig for den som opplever det å ikke “passe inn” og skulle “bryte ut”. Man blir kanskje heller bare med på dansen. Selv om det betyr at man ikke har det bra.
Og sånn trenger det jo ikke være!
Nå mener jeg ikke at 17. mai feiringen som vi kjenner den skulle endret seg da jeg var syk, eller den gangen Mats gruet seg, men vi bør kanskje være oppmerksomme på det. At der kanskje er mange som har det sånn rundt oss.
Det blir jo til syvende og sist både mitt og ditt lodd å bære det å kanskje være i en annerledes situasjon, men det blir kanskje mye lettere for mange dersom andre også er klar over det? Gir uttrykk for at det er ok? At det er ok å si nei til dugnad og tørre fortelle at man ikke er frisk, at det er ok å velge vekk bunad, at det er ok å si at: dette blir for mye for meg!
Jeg har aldri vært så lykkelig på 17. mai som jeg var nå i helgen. I strålende sol, godt ut på formiddagen bar jeg den gedigne festkaken bestilt fra Baker Walderhaug om bord i båten.
Jeg har aldri vært så lykkelig en 17. mai som da jeg i år stod på Hellebroa og filmet de flere hundre båtene med glade mennesker som tøffet seg gjennom Brosundet.
Jeg har aldri vært så glad en 17. mai som da jeg så folk på alle knauser, berg, naust og verandaer som hadde samlet seg til utendørs fest og som hadde timet dette nettopp for å vinke til paraden.
Her sitter jeg altså, dagen derpå. Tenker og skriver, for å nettopp dele inntrykk og tanker med dere.
Jeg tror nemlig at deler av min lettelse og glede bunner ut i oppdagelsen av friheten som ligger i det å kunne gjøre ting annerledes dersom den ferdige pakken ikke passer.
At det av og til, ikke bare på 17. mai, handler om å klare å samle nok mot til å adressere forventninger man strengt tatt ikke trenger å forholde seg til.
Så handler det om å ta med seg det man har erfart.
Der var nemlig mange som elsket å feire 17. mai på sjøen og som nå spør oss om vi ikke bare kan fortsette med det?
Svaret er selvfølgelig et rungende ja. Om folk virkelig ønsker det, så gjør vi det.
Vi er helt sikkert mange nok, og det spiller jo ingen rolle om vi lager en liten eller stor hale?
Vi er helt sikkert mange nok, som bare fordi man elsker sjøen vil prioritere å være med på det. Uten at det rører ved den tradisjonelle feiringen, men heller tilfører!
Bypatrioten fortsetter gjerne dette arbeidet, men vi vil gjerne ha dere med på en diskusjon på hvordan dette da skal foregå. Bør vi legge den til 16. mai som oppvarming eller fortsette på 17. mai og legge det til kl. 14.00? Kom med innspill!
Vi er hvertfall av den oppfatning av at dette, av mange grunner, passer inn under vårt motto: -for en bedre by! Og da er det et engasjement vi skal ta godt vare på og jobbe videre med!
Hilsen Trine
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
Båtparade 2021 17. mai i Ålesund
