Når stykket begynner, er Ronja og Oda unge voksne, og det er morgen. De kjenner hverandre ikke. Husker ikke engang hva den andre heter. «Hva skjedde i går? Vi har da klær på …? Og hva skjer i morgen? Jeg kan jo ikke gå tilbake til å være meg – uten deg.» Den litt forvirrende, lett fyllesyke morgenen er starten på en vakker, livslang kjærlighetshistorie, der det både blir giftemål, barnefødsel, overgangsalder og alderdom. Men vi får også kjenne på små og store kamper knyttet til det å være skeiv.
Hva med å holde hender med dama på gata? Er det «lov», eller kan man bli påkjørt av en sint mann som garantert ser på lesbe-porno hver kveld? Og hva med mamma? Hun snakker jo ikke om annet enn sine fremtidige barnebarn. Og hva med meg? Er jeg lesbisk? Jeg ser jo ikke lesbisk ut. Jeg kan jo ikke slikke fitte. Kan jeg? Jeg kan jo kanskje det? Jeg vil jo det. Men jeg er redd. For hva? For deg. Fordi jeg liker deg så godt. Og fordi du er jente.