Som ung var Monica Finnøy Draper fra Ålesund en lovende svømmer og det gjorde at hun dro helt til idylliske Santa Barbara i USA for å satse på både studier og idretten. Dessverre satte skader en stopper for muligheten til å bli en toppsvømmer, og i stedet gikk turen videre til Birmingham i England for videre studier på masternivå.

Det fant hun også kjærligheten i engelskmannen Jack Frederick Draper. For selv om finansverdenen i metropolen London fristet, klarte hun å lure ham hjem til Ålesund.

I 2015 flyttet hun hjem igjen og til en jobb i Sparebanken Møre. Som er hennes arbeidsgiver den dag i dag. Og i 2017 fortalte hun under fanen Engasjert på nettidene til banken mer om hvorfor det ble Sunnmøre.

Så angrer hun ti år senere på at hun ikke ble værende i England? Var Ålesund alt det hun hadde håpet på?

– Det var ikke et enkelt valg. Vi tenkte på å flytte til London, fordi det kunne gi gode muligheter innenfor finanssektoren, noe som kunne vært utrolig spennende. Vi vurderte også Oslo, men så hadde jeg familie her og siden jeg er enebarn, så tenkte vi at det kunne vært kjekt å flytte tilbake til Ålesund, sier Monica Finnøy Draper.

– Det har vært veldig godt disse årene i Ålesund. Når du har bodd andre steder, så setter du enda større pris på din egen hjemby. Du er så nært til alt, både by, sjø og fjell. Så jeg har aldri sett meg tilbake og angret på valget vi gjorde, legger hun til med stor bestemthet.

Kun sentrum som var aktuelt

Det er en sentral ting som har endret seg i tankegangen hennes.

– Da jeg flyttet fra Ålesund, så gjorde jeg det fordi jeg syns byen var for liten. Da jeg kom tilbake, gjorde jeg det fordi jeg ønsket å bo i en mindre by. Det var viktig at det var kort avstand til alt jeg hadde behov for og var opptatt av. Det handler om at en har kommet et sted i livet hvor man har andre prioriteringer og mål.

I England fikk hun smaken på asfaltjungel og urbant liv. Det var viktig for Monica, så derfor var det ingen overraskelse at de måtte bosette seg i sentrum.

– Vi ville bo nært sentrum fordi Birmingham hadde en masse bynære aktiviteter og restauranter, og det var noe som betydde mye for oss. Det hadde blitt viktigere da enn da jeg flyttet fra Ålesund. Og mannen min sa klart ifra at han ville ha nærhet til puber og steder å spise ute. Så da ble det slik.

­Hus og hage

Monica ville også tilbake også fordi hun mente det ville være bedre å stifte familie på Sunnmøre enn i utlandet.

– I Birmingham måtte jeg ta toget til jobb. Vi hadde ofte skift til klokken 19, så tok det minst en halv time med tog og da ble det ikke middag før halv ni-ni på kvelden. Noe jeg syns ble for sent, og hadde vi flyttet til London ville det vært enda verre. Det var ikke tvil om at jeg ønsket å leve i Norge, for jeg ville ha norske arbeidsforhold i det jeg skulle stiftet familie, for jobben er en stor del av livet ditt.

– Nå har jeg skiftet stilling til kapitalrådgiver, men jeg er fortsatt i den samme etasje i det som er et fantastisk arbeidsmiljø. Det å ha en trygg arbeidsgiver er veldig viktig for meg. Arbeidslivet i både USA og England er mye hardere med mindre trygghet og dårligere muligheter til for eksempel ferie. Balansen mellom familieliv og jobb er bedre i Norge.

Nå har hun og Jack Frederick fått to barn som er fem og to år gamle. Det gjorde sitt til at det ble på tide å si farvel til bostedsadressen i sentrum.

– Det var fantastisk tid da vi bodde i bykjernen, men nå bor vi i Spjelkavik, for da barna kom, så følte vi at vi måtte ha hus og hage. Vi savner å bo i sentrum, men vi sørger for å ta turen ofte for å bruke alt det sentrum har å by på, sier Monica.

Mange nye favoritter

Der har hun en soleklar favoritt som hun aldri blir lei av å besøke. Å gå de få skrittene fra trebygningene i Molovegen og ut til Molja fyr gjør at hun smiler fra øre til øre hver eneste gang.

– Sjøluft, måsene og båtene. Derfor elsker jeg å ta turen til Molja om og om igjen. Når vi har besøk av venner og familie fra utlandet så er dette et flott fotomotiv, der du får både sjø, fjell og bysentrum i ett og samme bilde. Vi hadde også mang en kveldstur ned til Molja da vi bodde i sentrum for å se på solnedgangen.

Det er ikke vanskelig å se begeistringen i ansiktet når hun forteller om fyr ved innseilingen til byen. Og den gleden vedvarer i det hun ramser opp noen av de tingene som har poppet opp i byen de siste årene som gjør Ålesund enda mer attraktiv.

– Pir er et bygg med masse interessant innhold, Bybadet var noe byen virkelig trengte, Løvenvold Theater har et veldig spennende konsept, Molo Brew har fantastisk øl, Terminalen med alle konsertene og tedans på Hotel Brosundet. Byen er i stadig utvikling, så jeg gleder meg til det som kommer i de neste årene.

– Så må jeg nevne at jeg fikk veldig sansen for Arkivet Bar da vi bodde i Kirkegata. Et lite, men utrolig koselig sted. Dit går vi ofte, for både jeg og mannen min elsker å være der.

Det er kanskje ikke vanskelig å forstå at det er få ting hun savner i Ålesund.

– Da vi bodde i Birmingham, så spiste vi veldig mye forskjellig mat ute, og det syns jeg mangler i Ålesund. Mangfoldet innenfor restaurantbransjen skulle gjerne vært større. Og som småbarnsmor kunne jeg tenkt meg enda flere aktiviteter innendørs.

At følgende kommer ut av munnen til Monica Finnøy Draper kommer nok ikke som en overraskelse:

– Jeg er kjempestolt over byen vår. Arkitekturen er fantastisk og så har vi en utrolig flott bykjerne.