Smått og intimt
For femte året på rad inviterer Fjellro Turisthotell i Valldalen til det som trolig er Norges minste og mest intime bluesopplevelse.
En egen festival som trekker til seg både internasjonale og lokale musikere.
Vi var ikke før stoppet på parkeringsplassen før lyden av gitar, munnspill, og bass dro oss ned kjellertrappa.
Det var klart for den årlige påskejammen som er en naturlig del av festivalen på dagtid lørdag.
– Musikk har alltid lagt hjertet nært, forteller Eli Linge Boatwright som driver det spesielle hotellet sammen med mannen Mike.
Sammen har de drevet plassen og holdt orden på det meste til stor glede for tilreisende som har bodd i de 24 rommene i hele 31 år. For fem år siden kom de på idéen om å skape noe nytt. Det ble en bluesfestival.
– Vi elsker blues selv. Det er så enkelt som det. Er vi ute og reiser så oppsøker vi alltid plasser med musikk. Da følger det også alltid med trivelige folk på lasset, sier hun og reiser seg for å ekspedere en gjest.
Kaféen i hovedetasjen er helt tom. Det er ikke rart. Det er i kjelleren det skjer. De blå tonene finner allikevel veien opp, og fyller hele huset.
– Det er nok den mest intime festivalen i hele landet, og sånn vil vi ha det. Gjestene kommer tett på musikken og det er en opplevelse i seg selv. Så har du artistene. Vi får utrolig gode tilbakemeldinger. De er sammen, det er lunt og de har det kjekt. Det blir noe eget, sier hun med et smil.
Fredag var det fullt hus med konserter hele kvelden. Lørdagsjammen er noe eget og det er åpent for alle. Lokale artister blander seg med de tilreisende og på scenen snakkes det ett felles språk. Blues.
Du tar ikke feil av det. Blues i sin reneste form. Det funker og det groover. Publikum både synger og klapper med. Det er gøy.
– Vi har hatt mye musikk her oppgjennom årene, men dette er et høydepunkt, sier Eli som helst kunne tenke seg å være i etasjen under.
– Jeg smetter meg ned så fort jeg får mulighet. De vet hvor de finner meg, sier hun med glimt i øyet.
Bak oss kommer en av gjestene fykende forbi. Han skal ut å ta seg en blås.
– Jeg elsker dette, er det rart vi har vært her hele uken? spør han høyt og takknemlig rettet mot innehaveren som svarer tilbake på stående fot:
– Ja, det er påfyll og balsam for sjelen!
De er enige og vi er enige.
I kveld er det klart for flere konserter og utover dagen siger stadig flere til i lokalet.
– Det har nesten blitt et lite minisyden her inne. Der er jo mange som har faste plasser, hytter og campingvogner. Noen har hatt de så lenge som 30 år og da blir man jo godt kjent, forteller hun om livet i Valldalen.
Hotellet drives hele året, men kaféen og restauranten er åpen i sesongen som strekker seg fra mai til oktober.
– Vi er avhengige av Trollstigen. Det er når den åpner at det starter. Da er det full rulle med tilreisende her.
Fra sommeren er det eldste sønnen som tar over.
– Da skal vi være støttespillere. Det skal bli godt med nye krefter. Jeg kan ikke huske et eneste år, vi har kommet rundt. Her er alltid noe å gjøre, sier hun.
– Men hvordan slapper du noen gang av da?
– Da gjør jeg som nå. Jeg hører musikk, sier hun og smetter seg tilbake til kjelleren.
