Utstillingsåpning: Allmenningens tragedie

Den daglige nyhetsstrømmen preges ofte av to store fortellinger. Vi får stadige rapporter om nye metoder for utvinning av ressurser fra luft, vann og land, for å fremme utvikling og velstand. Samtidig, står vi ovenfor en verdensomspennende klima- og miljøkrise.

Tematikken engasjerer bredt og er gjenstand for en løpende debatt. Gruppeutstillingen «Allmenningens tragedie» er et bidrag til den pågående samtalen, og de inviterte kunstnerne berører på ulikt vis spørsmål knyttet til forvaltning av ressurser.

Kunstnere: Patricia Carolina, Geir Tore Holm, Cecilia Jonsson, Kamil Kak, Terese Longva & Roar Sletteland, Magnhild Øen Nordahl, Outi Pieski, Máret Ánne Sara, Istvan Virag, Jessica Williams, Brynhild Grødeland Winther, New Mineral Collective (EmilijaŠkarnulytė & Tanya Busse)

Kurator: Solfrid Otterholm
Utstillingskoordinator: Kenneth Alme, Jacqueline Meng

Ordet allmenning, som stammer fra det gammelnorske ordet allmenningr, betyr «det som kan benyttes av alle mennesker». På begynnelsen av 1000-tallet, ble ordet brukt for å beskrive et geografisk område som en gruppe mennesker hadde bruksrett til, herunder beiterett, stølsrett og jakt- eller fiskerett. Når man hører ordet i dag går gjerne tankene til Bergen på grunn av byens mange åpne byrom med benevnelsen i navnet, som den kjente Torgallmenningen; steder som befolkningen kan benytte i felleskap. I dag kan ordet allmenning også brukes i en mer abstrakt, overført betydning for å beskrive ressurser som mennesker fritt benytter seg av, som luften vi alle puster inn.

Allmenningens tragedie er den dramatiske tittelen på sommerutstillingen i KUBE. Tragedien refererer til situasjoner der individer og grupper med tilgang til en felles ressurs, en allmenning, forsøker å maksimere sin egen gevinst på bekostning av fellesskapet. Tilfeller av allmenningens tragedie finner vi overalt. Ta for eksempel et borettslag, som eier sine utearealer i felleskap. Allmenningens tragedie oppstår når den ene naboen plukker alle eplene fra treet i borettslagets felles hage. Kostnaden bæres av alle naboene som ikke får ta del i eplehøsten, og gevinsten tilfaller den ene naboen som handlet ut fra egeninteresse. Eller tenk på allemannsretten. I Norge har vi alle rett til å oppholde oss i utmarka. Allmenningens tragedie kan oppstå når noen får tillatelse til næringsvirksomhet i utmarksområder med allemannsrett. Et tredje eksempel er luften du og jeg puster inn, en allmenning som strekker seg på tvers av landegrenser. Hvis utvinning av naturresurser i et land bidrar til internasjonale utslipp som krysser grensene og ødelegger luftkvaliteten i et annet land,inntreffer allmenningens tragedie.

Begrepet har i løpet av de siste femti årene vært omdreiningspunktet for en bred samtale mellom biologisk vitenskap og samfunnsvitenskapene, og kanskje særlig økonomifaget. Økologen Garret Hardin (1915-2003) populariserte begrepet på 1960-tallet. Han tvilte på menneskers evne til å bruke allmenninger i felleskap, og pekte mot eiendomsrett og statlige reguleringer som halvgode, men mer adekvate forvaltningsmodeller for å unngå utarming av allmenningen. Andre, som statsviteren og økonomen Elinor Ostrom (1933-2012), viste ved hjelp av nye forskningsdata hvordan noen grupper og samfunn har lykkes med å forvalte ressurser kollektivt. Denne forskingen nyanserer Hardins dystre prediksjon om at fri tilgang til ressurser i en allmenning på sikt vil lede til alles ruin. Allmenningens tragiske skjebne er altså ikke forutbestemt, og dette budskapet er sentralt for utstillingen. De sosiale mekanismene som ligger bak allmenningens tragedie er dypt menneskelige, og i forbindelse med utstillingen produseres det et hefte med utfyllende tekst on begrepet fra antropologen Marius Warg Næss. Heftet vil vil være tilgjengleig for besøkende i museet.

Den industrielle revolusjonen og det kapitalistiske systemet har gitt menneskeheten tilgang på materielle goder i et omfang vi aldri før har hatt. Luft, vann, dyrkbar mark, hydrokarboner, mineraler og andre råstoffer har på stadig kløktigere vis blitt omdannet til mat og energi, for å drive frem utvikling og velstand. Dette er også tilfellet her i Norge, et land med store naturressurser hvor tanken om felles eierskap av disse ressursene står sterkt. Allemannsrett, grunnrenteskatt og statlig eierskap av selskaper og verdier vitner om en nasjonal allmenning, innrettet for å komme befolkningen til gode. Staten gir noen få aktører eksklusiv tilgang til allmenningen og utnyttelsen av disse felleseide ressursene, gjennom kvoter og konsesjoner. Dette har skapt enorme verdier og privilegier. Over flere tiår har dette systemet blitt utfordret av klima- og miljøkrise, krav om sosial rettferdighet og solidaritet med urfolk.

Disse temaene finner vi klart til stede i kunsten, hvor de ofte har vært undersøkt lenge før de har blitt gjenstand for offentlighetens blikk. De siste tiårene har den samfunnskritiske kunsten, som først gjorde sin entré på den norske kunstscenen fra slutten av 1960-tallet og utover 1970-tallet, blitt aktualisert. De kunstneriske uttrykkene spenner fra det direkte aktivistiske og over i det mer subtile og poetiske. I «Allmenningens tragedie» møter vi kunstnere som stiller spørsmål om menneskers natur og ulike samfunns forhold til ressurser. Utstillingen bygger på en antakelse om at kunstnere har et unikt potensial til å uttrykke seg om slike komplekse spørsmål gjennom kunsten. Dette er kunstverk som utfordrer etablerte sannheter om fortid, nåtid og fremtid, samt grensene mellom egeninteresser og fellesinteresser, naturen og kulturen.