Kent Erik Thorvaldsen. Spesiell gjest: Cecilie Helle

Det bor en gubbe i et gammalt trehus på Toten. I stua står en rusten stålgitar, en kaffetrakter og en bunke vinylplater. I hjørnet har han satt opp et spartansk alter viet blueslegenden Son House. For Kent Erik Thorvaldsen leker ikke blues. For Thorvaldsen er musikken en religion. En bruksanvisning for å komme seg igjennom livets viderverdigheter En manual for å komme ut med vettet i behold tross skilsmisser, avkappa tommeltotter og publikum som klapper på 1 og 3.

Visst er Thorvaldsen allerede kjent og kritikerrost som den muntre frontmannen i The Jelly Roll Men; et band som er hyllet av alt fra Knut Reiersrud til beduggede husmødre på Mengshol. Han har fartet rundt som spillende fant på svette kneiper, klubber og festivaler i inn- og utland i godt over et tiår. Men det er først nå Thorvaldsen er ordentlig klar. Klar for å ta bluesen kompromissløst på alvor. Klar for å sette seg på scena helt alene, kun bevæpnet med en slidegitar og en papirpose slitne munnspill. Ammunisjonen er potent blanding dyrekjøpt livserfaring, dyp respekt for afro-amerikansk tradisjonsmusikk og rause mengder galgenhumor.

Thorvaldsen tolker låter av størrelser som Robert Nighthawk, Floyd Jones og husguden Son House så nakkehåra reiser seg. Og er’n virkelig i godlune, kommer det muligens også noen egne tekster på totning trillende ut i løpet av kvelden. Hi ho, Silver!