Hull var byen alle latterliggjorde. Nå vil du ikke tror det du ser.
-Da vi etablerte oss i dette strøket, var det ingen andre her, forteller Gary Laughton, nestkommanderende ved den Michelin-anbefalte restauranten 1884 Dock Street Kitchen.
Utenfor, langs byens gamle dokker, er det mer liv enn det har vært på 40 år. Det hjelper på med god sommertemperatur, men det alene er ikke årsaken. Mye har skjedd siden 1884 etablerte seg i 2012.
(Fortsetter under)
Nå er det virksomheter i nesten alle lokaler i området, og hele strøket har fått en ansiktsløftning. Det gamle fruktmarkedet er borte. I stedet er det kommet gallerier, kafeer, restauranter og småbutikker i de tidligere fruktlagrene.
-Vi har hatt 50.000 besøkende siden vi åpnet i februar, forteller kurator David Sinclair i Humber Street Gallery – gaten hvor fruktmarkedet lå tidligere.
For oss her i Ålesund, og for Bypatrioten, skal det først og fremst dreie seg om det som skjer her i byen. Men av og til kan det være lurt – og nødvendig – å løfte blikket for å se hvordan andre gjør det. Hva fungerer? Og hva må til for å lykkes?
Denne plassen, omkranset av et maritimt museum, et kunstgalleri og byens rådhus, er selve hjertet i Hull. For noen uker siden ble denne fontenen tatt i bruk.
Akkurat nå er det verdt å se mot den engelske byen Hull. Det ville ikke vært noe naturlig valg for få år siden. Dette er byen som har slitt på nesten alle mulige områder siden byens trålerflåte forsvant, etter at britene tapte torskekrigen mot Island på 1970-tallet.
Byens omdømme var så dårlig at den på begynnelsen av 2000-tallet ble kåret til Storbritannias verste drittby. Det kunne bare gå en vei. Og det gjorde det. I år er Hull Storbritannias kulturby!
Så hva skjedde egentlig?
Det Hull gjorde er egentlig ikke noe hokus pokus. Aktører i Hull peker på den samme forklaringen som vi hører fra andre byer som lykkes med en positiv byutvikling.
Denne konsertarenaen er under bygging i Hull og skal stå ferdig om et halvt år.
En tørrdokk i Hull er blitt et lite amfi.
-Katalysatoren har vært sterk politisk styring, forteller byens turistsjef Anthony Yates.
Byen satte seg ambisiøse mål. I tillegg ble byens politikere enige om investeringsplan for byens sentrum som skulle gi synlige resultater. 800 millioner kroner skulle brukes på ulike tiltak. Da byen i 2013 ble tildelt kulturby-tittelen for perioden 2017 til 2021 ble planen fremskyndet og gjennomført på 18 måneder.
Resultatet har gjort innbyggerne stolte av å være fra Hull. Alle gågatene har fått ny brostein, sentrumsbelysningen er fornyet, offentlige plasser har fått vannfontener, en gammel skipsdokk er omgjort til utendørs amfi – bare for å nevne noe. I tillegg bygges en ny konsert- og sportsarena midt i byen – med plass til 3500 tilskuere.
Historien om Hull er ikke enestående. De årsakene som fremheves av byen selv som kriterier for å lykkes, er mye av det samme som andre byer med tilsvarende suksess forteller:
Det avgjørende er sterk politisk styring, der byens ledelse viser handlekraft gjennom tiltak som gir synlighet i lokalmiljøet – og dermed skaper stolthet i befolkningen. Det gjør at investeringene får stor oppslutning i befolkningen. I Hull er også kulturlivet brukt bevisst i dette.
Ålesund er ikke Hull. Byen har et bedre utgangspunkt enn det Hull hadde. Ålesund har også bare en femtedel av Hulls innbyggertall. Men på ett punkt er det en parallell: Ålesund har, tross mange positive utviklingstrekk, også et uforløst potensial. For å få ut dette, og for å skape det bysentrum alle snakker om, kan det være lurt å se til Hull. Oppskriften er enkel. Det gjelder bare å samles om å gjøre det.
Med eksempler som dette i ryggen er det nettopp et tankekors at Ålesund og regionene forøvrig var i ferd med å putte millioner inn i en “begeistringsfestival”. For flere aktører som har vært levende opptatt av byutvikling og egen by og region over tid, er kke begeistring ordet som mangler. Vi etterspør handling. Konkrete, synlige og tiltrengte prosjekter skaper nemlig begeistring og vekst i seg selv. Ikke nødvendigvis omvendt…
