Skøyter – når vennskap og fysikk møttes på isen!

Er det is nå? Er det en sånn is at det bærer? Eller snakker vi om lure-is? Den som ser trygg ut på avstand, men som egentlig bare er et tynt lokk over et helt liv av skam og iskald panikk?

Jeg sier ikke at vi var dumme. Jeg sier bare at vi var veldig interesserte i å finne ut av ting på den vanskelige måten.

Et språk du ikke lærte på skolen.

Vi lærte ikke is av voksne. Voksne sa bare “ikke gå utpå”. “det der er farlig” og “kom inn igjen. Gjentatte ganger. Det var ikke undervisning. Det var bare støy som var lett å overse.

“Vi lærte is av lyden vi. Ikke av voksne”.

Du gikk utpå først med én fot, så med den andre. Testet. Ventet på det lille kneppet, det lille knakket som ikke var en sprekk, men en beskjed, en slags melding fra underlaget. Et område der fysikk er i forhandling. Men vi tok det ikke som advarsel. Vi tok det som invitasjon.

Alt som knitret, ble til noe du kunne teste. Som bak en buss, tunge på lyktestolpe, kjelke i trapp, og bakker som ikke så ut som bakker før det var for sent å snu.

Isen fant vi inne på Brusdalsvannet, på Ratvikvannet, på ei pøyte i Larsgården, og ikke minst oppe på Aksla. På Dammane. Og de gangene kommunen hadde råd så sprøytet de også skoleplanene rundt om.

Stadion på Aksla

Skulle du gå skikkelig på skøyter, slik som Essane gjorde på tv i svarthvitt, så dro du opp på stadion på Aksla. Stedet der det faktisk var status å gå på trynet. Der det var folk som så deg. Der det var en mulighet for å gjøre det enda litt bedre enn sist.

Stadion på Aksla var den fineste av dem alle, den som om sommeren var løpebane, rød, tørr og lovlig, og som om vinteren ble gjort om til skøytebane. Det var alltid noe litt uvirkelig med det, en slags kommunal tillatelse til å gli sidelengs gjennom barndommen.

Du kjente det før du kom inn. Eimen av kulde og våt ull, med et hint av kakao. Noen hadde til og med termos. Også var det lyden av skøytejern mot isen. En lyd som sa: fart, balanse, fall, kom deg på beina igjen og – lat som ingenting!

Identitet, klasse og små våpen

De var ikke bare skøyter. De var identitet. Å stå på skøyter var sosialt teater. Det var kjønnsroller, status og ofte ren bløff.

Jentene kom ofte med kunstskøyter. Hvite og pene med tagger foran. Tagger som gav feste til fart og små piruetter. Eller at de kunne stå som om de gjorde piruetter og det var det som var nesten heile greia- Det viktigste var aldri det du faktisk gjorde. Det viktigste var hvordan du så ut mens du nesten gjorde det!

Guttene kom med lengdeløpere i snor, Ballangsrud, svarte, lange, skumle. Så ut som om at de var laget for OL og krig samtidig.

Så var det alltid en eller annen gutt som hadde skaffet seg “skikkelige” skøyter. Gjerne arvet, litt for store og med lisser som var så lange at du kunne fortøyd en båt med dem. Og de gav en overdreven selvsikkerhet.

Umiddelbar erfaring

Alle guttene skulle krysse beina i svingene. De fire Essane på TV gjorde det. Det så elegant ut på skjermen. På stadion var det en annen virkelighet. Det var vind, det var frosne ledd og vi opererte på ei isflate fylt i humper.  Og der var alltid et rekkverk som ventet. Som tok imot deg med panna først. Gav umiddelbar erfaring.

En del av oss

Hjernerystelser ble delt ut som smågodt, kuler i bakhodet på størrelse med melposer, knekte tenner som forsvant i snøen. Det rare var at dette ikke stoppet oss. Det ble en del av oss.

Om noen lå fortumlet på ryggen kom spørsmålet:
– Går det bra? Skal vi ta deg med på Klipra?
– Ja. Og nei. Og jeg er en tannpirker.
Alle forstod. Nikket. For ja, nei og jeg er en tannpirker i Ålesund, var det samme som jeg vet ikke, men vi går videre.

Vinden som trener

På Aksla er ikke vinden vær. Den er en deltaker. Som en person som kommer inn på banen uten å ha betalt inngang og likevel tar plass.

Noen dager var den så hard at du ikke trengte å gå. Du kunne bare stå litt på skrå og løfte armene som et seil og bli sendt over isen som en båt med skjerf. Uten styring, men med retning. Det gikk lenge historier om en som havnet helt inne på Emblem. Ingen kunne bekrefte det. Ingen kunne avkrefte det.

Det er sånn historier fungerer i en by som alltid har litt for mye vind og ofte litt for lite faktasjekk.

Den deilige fargen i kinnene etterpå

Det handlet ikke bare om timene på isen. Dette satt i. Resten av dagen. Når du gikk hjem, over fjellet, med skøytene over skuldra, våte lisser som hang og slo mot jakka og kinn som brant av kulde så satt det i hele kroppen. Den rare blandingen av glede og trøtthet, der du visste at du hadde vært ute i noe. Ikke bare ute i vær, men i et fellesskap. I en deilig frihet der du kunne gli rett inn i et smell og likevel gå hjem og si:
– Det gikk bra. Det var gøy!

Mens du egentlig var en tannpirker som snakket litt baklengs i et par dager!

Fritt fra minnet og helt uten faktasjekk, med vennlig hilsen John John Bruseth og medsammensvoren prosjektleder og redigerer Trine Klemetsen.