«M/S Bilfergen», ei perle i Brosundet



«M/S Bilfergen» er Brosundets vakre ”dame”. En gang et viktig samferdselsredskap, nå et flytende museum der du kanskje har stoppa for en kaffe og ei svele.

Om ikke, ja så bør du ta deg tid til det. Kanskje til og med melde deg som frivillig? Bli med oss om bord.

(Tekst og foto: Fridgeir Walderhaug)

«M/S Bilfergen» ligger og dupper ved Skansekaia, og folk som stopper for å se den nesten 100 år gamle "damen" lurer nok på det samme; "Ble det virkelig fraktet biler med denne lille båten?"

Like nedenfor Dronning Sonjas plass ligger hun. Helt uten å lage noe mas og fjas. Midt i en pulserende by, der vi passerer henne hele året. Jo, «M/S Bilfergen» er så absolutt Brosundets vakre ”dame”. I alle fall velger vi å kalle henne en dame, selv om noen vil mene at en ikke kan gi en båt et kjønn, i alle fall ikke ei ferge.

Men vi lar tankene går til Leif Juster og Einar Roses ”Prammen og madammen”, derfor dame.

«M/S Bilfergen» er vår historie, en historie om logistikk, og å kunne komme seg fram og tilbake, over fjorden eller inn fjorden. Og det har vært «M/S Bilfergen» sin jobb helt siden den ble bygd i Hardanger i 1922. Om en ser bort fra krigsåra da tyskerne beslagla den for å bruke den til frakt langs kysten.

Etter freden ble den imidlertid igjen ei ferge. Ja den er faktisk den eldste bilferga som finnes her i landet.

Og når du går langs Skansekaia, og stopper opp ved «M/S Bilfergen», slik mange faktisk gjør, ja da tør vi vedde på at du tenker tanken; ”Ble det virkelig fraktet biler med denne lille båten?”

(Fortsetter under).

-En bil bak meg, opp mot baugen, og to biler i bredden foran meg. Det gikk det. De løftet gjerne rumpa på bilene inn på plass i den tiden, sier Amund Halsebakke. 82-åringen har selv et yrkesliv bak seg på blant annet ferger.

-Ja, det ble faktisk det, sier Amund Halsebakke. En av 14 ildsjeler som sørger for at den 98 år gamle ferga både holder seg flytende og kan ta mot gjester som enten vil ha ei svele og en kaffe på dekk, eller leie henne til en hyggelig tur sammen med de på jobben eller i foreningen, for å nyte reker, øl og vin i frisk sjøluft.

«M/S Bilfergen» er ombygd flere ganger. Og til å begynne med ble bilene kjørt om bord på siden av båten. Men i 1934 ble den ombygd, og fikk det som kan minne om et hangardekk over den spisse baugen. Dermed ble det enklere å kjøre om bord, og kapasiteten ble økt fra tre til fire biler.

-Helt i baugen plasserte de en bil, så to i bredden innenfor. Og den tiden løftet de jo gjerne rumpa til bilene på plass, slik at de fikk flere om bord, sier Halsebakke, som like vel lurer på noe selv.

-Ja. Bilene kjørte nemlig gjennom, altså under styrhuset. Og det var plass til biler også bak, der de kjørte i land. Det vi vet de hadde en løsning på, men som ikke vi har funnet ut er hvordan de fikk bilene forbi et stort opphøyd lokk inne i overbygget, sier han, og konkluderer med at ”de fikk det no til på et vis”.

Til og med busser ble fraktet med «M/S Bilfergen». Og de ble jo bare større og større opp gjennom åra.

-Da hang enden på bussene over baugen, sier Halsebakke og dokumenterer det hele med et bilde nede i salongen.

Det hadde nok ikke noen myndigheter godtatt i dag. Trolig hadde en hver sjøfartsinspektør ”dånt” om han ble møtt av et slikt syn på vei over Storfjorden.

(Fortsetter under).

-Det er ikke mye vi kan tillate oss om bord i en båt som er fredet. Men vi har fått lov å montere litt elektronikk, blant annet en indikator på hvordan roret står, forteller Amund Halsebakke.

«M/S Bilfergen» er fredet av Riksantikvaren, så Amund Halsebakke og gjengen hans er nøye på hva de kan og ikke kan gjøre.

-Vi holder den i stand slik den var. Overbygget bak er jo ikke originalt, men kan tas bort. Ellers har vi fått lov å plassere noen instrumenter på brua, deriblant et som viser retningen på roret, forteller han.

Det som slår en med «M/S Bilfergen» er hvor godt utnyttet plassen er om bord.

Skipperlugaren bak rorhuset, eller brua framstår som stor og romslig.

Og under dekket er det en flott salong med tre mannskapslugarer helt framme i baugen.

-De hadde til og med et postkontor om bord, forteller Halsebakke og tar Bypatrioten med en tur på ”posten”:

-Her, sier han, og åpner det som ser ut som et lite kott.

-Her satt postfunksjonæren og styrte posten inn og ut. Vi bruker det litt som lager, men vi holder det i stand. Vi skulle kanskje hatt et gammelt postskilt å feste på døra, men vi har ikke funnet et enda sier han.

(Fortsetter under).

«M/S Bilfergen» har lov å gå med 35 passasjerer. Akterut og på bildekk settes det ut stoler og bord når været er fint og varmt. Da kan en sitte om bord og nyte sveler og vafler, når en slapper av og ser på bylivet. Og svelene? Ja de er selvfølgelig ekte MRF-sveler.

Det er mer Amund Halsebakke og gjengen på «M/S Bilfergen» trenger.

-Ja, vi trenger frivillige. Faktisk fikk vi akkurat en maskinist nå i dag. Det er jo supert, men vi trenger også folk som kan være skipper, og som har papirene i orden for å frakte folk.

Vi har et par, men de er jo ute på jobb store deler av året. Derfor skulle vi hatt flere å bytte på, forteller Halsebakke, som selv har en fortid på blant annet ferger.

-Ja, jeg seilte ut som navigatør allerede som 16.åring. Nå er jeg 82 og pensjonist for lenge siden. Men har vært på ferger, hurtigbåter og fraktebåter i alle år. Nå har jeg ikke lenger papirer til å føre båt med passasjerer, så det er vi på jakt etter.

Samtidig ønsker vi flere frivillige til å styre og stelle med båten, eller å stå for salg av kaffe, vafler og sveler, eller reker, øl og vin. For vi har også bevilgning til de. Og vi kan dra på tur med opp til 35 passasjerer, sier han.

Nå skal «M/S Bilfergen» inn til femårskontroll. Hvert år skal den kontrolleres, og hvert femte skal den til grundigere sjekk for å beholde sertifiseringen til å ta passasjerer.

Men så blir «M/S Bilfergen» igjen en fin plass å besøke for en kaffe og ei svele på dekk, der en i ro og mak kan se byen pulsere. Så nært, men likevel på avstand.

(Se flere bilder under).

"Innendørs" under styrhuset og skipperlugaren kjørte faktisk bilene for å komme i land. I vår tid brukes det til å lage vafler, sveler, kaffe og påfølgende salg.

Maling, koster, tjære og terpentin. Gjengen om bord i «M/S Bilfergen» sørger for godt vedlikehold.

MRF-flagget hører med om bord i «M/S Bilfergen».

-«M/S Bilfergen» hadde faktisk et postkontor om bord. Her er det, sier Amund Halsebakke og åpner døra til det som en gang var et postkontor. -Vi bruker det litt som lager nå, men vi savner et gammelt postskilt å ha på døra, sier han.

Joda, det kan virkelig være kaldt på fjorden. Passasjerene med «M/S Bilfergen» søkte seg til salongen der denne oljefyren sørget for god varme. Noe den fortsatt gjør, sier Halsebakke.

Litt preget av papirarbeid før femårskontrollen, men salongen under dekk er svært godt tatt vare på.

I baugen nede i salongen er det to mannskapslugarer.

Veggene i salongen er full av historie som omhandler «M/S Bilfergen».

Nei, det er ikke en feilstavelse på det gamle flagget. MFR-Møre Fylkes Ruteselskap var forløperen til MRF- Møre og Romsdal Fylkesbåter. -Han vi fikk flagget fra sa at vi ikke fikk heise det om vi dro til Molde. Da ville han ha det tilbake, ler Amund Halsebakke, når han viser fram klenodiet til Bypatrioten.

Lugar under dekk.

Kapteinens lugar bak styrhuset er prektig og original. Og plassen er godt utnyttet.

Pryd i salongen under dekk.

Å vite hvor en er, eller hvor en er på vei er jo viktig.

«M/S Bilfergen» er vernet av Riksantikvaren og skal tas vare på. Rorhuset har imidlertid fått noe elektronikk tillatt.

Om bord i båter, ja også ferger, er tauverk viktig. Visste du at dette kalles en "apeknute"?

Gammel teknologi i gammel ferge. I denne tuten i rorhuset kan du blåse i. Da piper det nede hos maskinisten.