-Jeg håper jeg innser selv når dagen har kommet for å gi seg, men det er ikke enda, sier Terje "Tico" Stang som jubilerer med 30 år som trubadur.
Å være trubadur handler om mye mer enn å bare kunne å spille gitar, sier han. Hvertfall om en ønsker å holde ut i gamet.
(Tekst/foto: Trine Klemetsen)
Det hele startet i 1991 i Hellesylt.
-Det var der jeg hadde jeg min første spillejobb. Tenk det er 30 år siden, sier trubadur Terje «Tico» Stang (62) som siden har spilt på scener fra Svolvær og Harstad i nord til Sarpsborg i sør.
-Det å være sammen med mennesker holder meg ung. Jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg må, sier Tico som for 13 år siden tok med seg gitaren og flyttet til Ålesund.
-Jeg var den andre artisten som fikk gleden av å spille på scenen hos Keiser´n som åpnet dørene i 1991. De som var før meg var «Torgeir og kjendisene» som herjet landet på den tiden, forteller han om det som ble det første møtet med Ålesund. Siden har det blitt mang en sen aften på puben i Keiser Willhelmsgate.
(Fortsetter under)
Det aller første plakatbildet. (Foto: Privat)
Men før vi kommer inn på trubadurlivet skal vi ta ei lita tidsreise. Til tiden før han bestemte seg for å reise land og strand alene med gitaren. For musikken har alltid hatt en plass.
-På ungdomsskolen hadde vi band og greier. Vi var overbevist om at vi kom til å bli popstjerner. Reiste heilt til Hønefoss på spillejobb må du forstå, sier han og ler av ungdommelig overmot og reiseveien fra Sarpsborg. Den gangen var det heller ikke kun musikk.
-Hehe, det er sikkert ikke mange som vet, men jeg var veldig aktiv i håndball. Som keeper. Vel, la meg legge til 2. keeper. Jeg hoppet elegant av da de rykket opp til eliteseriespill. Det handler mye om selvinnsikt, sier han og ler.
Han blar i bildene på I-paden. Vi har spurt om han kan lete frem noen høydepunkter i anledning saken, som vi hadde en sterk forutanelse på at ville komme til å handle litt om musikk om mye om annet. Vi snakker tross alt om en som er svært glad i litt rock´n roll på alle mulige måter.
(Fortsetter under)
Terje mimrer fra tiden som reiseleder i syden. Fem år ble det.
Reiseleder i syden
Han stopper opp på et bilde fra sydligere strøk.
-Her, her ser du et minne fra da jeg jobbet som reiseleder i syden.
-Hvordan i alle dager ble det reiseliv? Spør vi nysgjerrig der vi sitter godt plassert i et hjørne på Scotsman i Oslo. På ett av de faste stedene han spiller. Gjerne flere ganger i året.
-Jeg skulle egentlig bare innom Ving for å hente meg ei brosjyre. To timer etterpå stod jeg der med et jobbtilbud og en dag til å bestemme meg på. Det er klart jeg dro, sier han og vi nikker. Klart han dro!
Fem år ble det.
-En periode jobbet jeg på det som hette Club 33. Ving sitt eget tilbud til ungdom fra 18-33. Du kan tenke deg selv. Det var ikke under 120 kilometer i timen på noen av de ungdommene et øyeblikk, sier han og vi ler igjen.
-Ikke på deg heller, tenker vi. -Hehe, nei man måtte jo henge på, sier han med den største selvfølgelighet.
Etter en periode fikk han imidlertid ny rolle. Han gikk fra å være reiseleder til å bli fast entertainer, og det var lite tull.
-Nei, det var proffe greier. De flydde ned egne artister som skulle lære oss opp. Ukesvis med trening, så var det fullt kjør på scenen, kveld etter kveld, sier han om tiden som tydelig satte positive spor.
Musikken er yrket mitt. Interiør og design min lidenskap, forteller Terje som vi møtte på spillejobb hos Scotsman i Oslo.
Da han endelig kom tilbake til Norge ventet jobb hos ett av de store bookingbyråene. -Ikke som artist altså. Jeg jobbet på bookingbyrået hos Roy Andersen. Han var stor på den tiden.
Tilfeldighetene ville ha det til at han møtte Alf Aarseth. Han Alf i Flan Booking, som vi sier i Ålesund. Da først ble han overtalt til å ta med gitaren ut på tur.
-Vi har vært venner siden. Nå jobber jeg med det nye prosjektet hans i Spjelkavika hvor det skal åpnes nytt utested og scene. Du vet det kanskje ikke, men jeg er egentlig interiørdesigner, sier han.
-Nei, du verden, blir mitt tilsvar. Det visste jeg jo ikke.
-Det er min egentlige lidenskap. Jeg elsker interiør, design, snekring og trives aller best når jeg får lage noe nytt ut av intet. Noe ingen har laget før. Helst også med gjenbruk. Det kan gå så langt at jeg slår ut spikrer, bender de til og bruker på nytt. Da kjenner jeg nemlig på en ekstrem glede, sier han og forteller om utdannelsen som ble tatt i USA.
-Jeg fant en privatskole og dro. Flaksen var at semestrene stemte med turistvisumet som gjorde at jeg kunne suse hjem, spille litt og på den måten finansiere hele utdannelsen som varte i tre og et halvt år.
(Fortsetter under)
Noen ganger handler det om å la gjestene få skinne eller underholde litt. Her er det Jonas Skjold som har fått låne mikrofonen til vill jubel fra gjengen.
Et liv som trubadur
Men musikken ble levebrødet. 30 år på veien som trubadur har det blitt.
-Det er noen spillejobber det. Hvordan har du holdt ut, spør vi, vel vitende om at dette er en krevende jobb med mye reising og mange sene kvelder.
-Først og fremst trives jeg godt i mitt eget selskap, noe som er ei forutsetning når man stort sett er på veien med bil og utstyr, på vei til og fra. Så treffer man folk på veien. Man har jo etterhvert fått noen favorittplasser, noe som handler om både de som jobber på stedet og publikum. Jeg har kommet dit at jeg kan ta meg råd til å være litt selektiv. Man skal bli godt mottatt og satt pris på, ellers orker man ikke. Hvertfall ikke jeg, sier han og legger til det som kanskje er viktigst av alt.
-Det er morro!
-Jeg har hele tiden hatt en fot i bakken og vært tro mot det jeg driver med. Har aldri prøvd å være eller å bli noe annet en det jeg er. Jeg har ikke jaktet studiojobbing eller auditioner. Det å være trubadur det er noe annet og det er ikke alle som skjønner det, sier han og utdyper.
-Dessverre opplever man at folk bruker ordet trubadur med negativt fortegn. Der tenker jeg både ja og nei. Det er ikke alle som tåler livsstilen. Det kan bli for mye av både det ene og det andre. Man er jo eksponert for en god del fristelser, og det går ikke alltid så bra. Ikke alle fikser det dessverre. Men for meg er dette jobb og det handler like mye om å være flink med folk som musikk, sier han om rollen som trubadur og utdyper.
-Du kan være så flink du bare vil, men det er ikke en gang halve jobben. Du skal kunne bære en hel kveld alene. Være flink med folk, til å lese situasjoner og snu på stemningen enten det er hit eller dit, sier han om timene der man er tilstede på puben, i bryllupet eller på dansen.
-Ja, man er like ofte psykolog og sosialarbeider som musiker. I positiv forstand, legger han til og sier at det ofte er andre typer «muuusikere» som er verst.
-Jeg vet ikke hvordan de tenker jeg når de setter seg rundt bordet og gir uttrykk for at de hører til en annen klasse liksom? Hvorfor kommer de da innom i det hele tatt, spør han om det som han i en alder av 62 har lært å børste bort.
-Det blir bare for dumt. Jeg er gammel nok til å velge mine egne låter og corder.
-Karoline vil alltid være min store kjærlighet, forteller Terje.
Den store kjærligheten
Karoline. Jeg har slått meg til ro med at jeg ville vært gift med henne dersom hun fortsatt var her sammen med oss, sier han om det som han beskriver som den store kjærligheten.
Hun var bare 25 år. Han var 26 år eldre da de møttes.
-Det var hun som jaktet meg, la det være sagt, på Keiser´n faktisk, forteller han om kjæresten og samboeren gjennom to år som dessverre døde av sjukdom så alt for tidlig.
Han tar ei pause og vi tillater oss å bare se litt. Ut på alle folkene som går forbi utestedet som ligger midt på Karl Johan.
(Fortsetter under)
Pausen bringer oss rett inn på et tema som på mange måter er uungåelig i en prat som denne? Hvor lenge tenker han å holde på?
-Den er tung. Der er jo ikke noen satt alder for når man må gi seg med å spille gitar. Så lenge man liker det man driver med og klarer å henge med i svingene. Det må jo være en grunn til at studentene fortsatt booker meg til både Fadderuker og arrangementer som «Ski og magi», sier han og rusker seg i håret som med all respekt står til alle kanter.
– Jeg skulle sikkert klipt meg, men det er best sånn. Litt ruskete, sier han og legge til at han blir preget. Både i klesstil og annet. -Litt rocket stil følger med. Jeg kan ikke kunnet komme rekende i hawaiiskjorte og bukse med press i, sier han beskrivende om det som trolig ville sett svært kjedelig ut på ei scene.
– Man får sin egen stil, sier han og tenker.
Jeg må nok bare stole på at jeg innser det selv når den dagen har kommet. Dagen da jeg bør gi meg. Om ikke får jeg stole på at gode venner sier fra, humrer han vel vitende om at akkurat den siste der vil føre til en rekke henvendelser etter at saken er publisert.
-Gjett da. Nå skal de ha det gøy på min bekostning!
Klokken nærmer seg spilletid og vi gjør oss klare for å runde av praten.
-Men der er en ting du aldri spurte om, skyter han inn. -Som jeg var sikker på ville være noe av det første du lurte på.
-Hva da, sier jeg og ser ut som et stort spørsmålstegn.
-Hvorfor jeg heter Tico vel.
-Haha, det er sant. Du har gått så lenge under navnet Tico at jeg ikke tenkte på at det var et kallenavn. Der ser du! Hvorfor?
-Det er ei vill historie, men okay. Vi rekker den, sier han og vipps er vi med på guttetur til Geilo.
-Vi var unge. 15 gutter som hadde fri og hadde leid oss hytte. Stemninga var upåklagelig. Da vi var på after-ski gikk det ikke lang tid før noen av gutta kom susende med en gitar til meg. Det ble selvfølgelig god stemning rundt bordet, og etter at «skotten» som egentlig spilte var ferdig, kom også personalet og ble med på festen. Så er det jo sånn at gitaristen gjerne er den som får oppmerksomheten, er det ikke det da, spør han og fortsetter.
– Selvfølgelig kom der ei søt jente seilende forbi og det gikk som det måtte det. Gjengen tusla hjemover, jeg kom tilbake til hytta først dagen etter. De var dritmisunnelige. Etter den episoden var Gisle fast bestemt på at vi skulle starte duo. Tico Tico mente han på vi skulle hete. Jeg valgte å kjøre solo og tok med meg navnet. Halvparten av navnet.
-Hvordan gikk det med Gisle da?
-Han ble økonomidirektør i Thon.
-En vanlig dag på jobben ler Tico og viser oss dette bildet fra tidligere tider.
Jeg elsker å reise og har alltid hatt et spesielt forhold til USA hvor jeg har både søster og tante. 50-60 turer har det nok blitt, forteller Terje.
30 år på veien, og fortsatt i storform. -Jeg hadde ikke holdt ut om det ikke er morro, sier Tico. Vi bøyer oss i støvet, gratulerer med jubileet og takker for praten!
