-Dette vil bli en dag der fortid møter fremtid, sier daglig leder Tor Erik Standal som gleder seg til den feiringen. Vi treffer han på en benk ute i solen. På en høyde som gir god utsikt over det store og innholdsrike uteområdet parken har bygget opp over tid.
-Det å markere 20 år, gir oss tid til å tenke. En 20-åring burde være ferdig med barnesjukdommer, behovet for sine faddere og være klar for å erobre verden. Vi er der nå. Vi står på egne ben. Da er det også på tiden med et tilbakeblikk for å være sikker på at vi har med oss historikken. Vise ydmykhet og takknemlighet for alle som har gjort en innsats for at dette skulle bli en realitet, sier han.
-Så skal vi se fremover.
Nasjonal krepseutstilling
-Vi er opptatt av fremtiden og der har vi helt bevisst tatt på oss et nasjonalt ansvar. Når vi nå åpner denne utstillingen i morgen, så dobler vi antall tanker på hele anlegget. Det sier sitt om størrelsen. Vi mener det er viktig at vi ikke bare lager brød og sirkus, men faktisk leverer kvalitet. At vi lærer vekk faget og alt vi kan om livet i havet. Dette er ei utstilling som «AS Norge» burde ha bestilt. Vi er derfor stolte av at det er vårt eget initiativ, forklarer han.
-Det er vår jobb som institusjon å være framsynt. At vi utfordrer både oss selv og vårt publikum med det vi holder på med. Alle kjenner de vanlige krepsedyrene som reke, hummer og sjøkreps fordi vi spiser de, men få vet at uten krepsedyrene stopper alt. De er havets insekt. Det er vår jobb å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig for alle. Vi må vise at vi kan holde det nivået og strekke oss for å bli lyttet til som aktør, forteller han om det som danner grunnlaget for ønsket om status som Norges nasjonale akvarium.
(Fortsetter under)
-Se bare på selbukten. Da vi bygget den tenkte folk det er alt for stort og ambisiøst. I dag er dette anlegget brukt som eksempel på hvordan det bør gjøres i hele verden. På hvordan man bygger et basseng der dyrene kan leve tilnærmet som i havet. Turistene elsker det. At selene har stor plass og ikke bor oppå hverandre i en trang tank. Her kommer dyrene først. Jeg tror helt bestet det er kvaliteter som det som til syvende og sist vil gjøre Atlanterhavsparken til et ekstra godt sted å besøke. Kvalitet vil selge, sier han.
(Fortsetter under)
Utstilling ble bok
Inne på akvariet hamres og bygges det i kriker og kroker. Det er mye som skal på plass innen fredag. En av de som er ekstra spent på er rådsmedlem Roger Engvik. Han er en av de som har vært med hele veien og som fortsatt er en av akvariets viktigste bidragsytere og entusiaster.
Han holder nå på med siste finish på utstillingen “Fra titteskap til landskapsakvarium». Et arbeid som ble til bok før utstilling.
-Jeg fant så mange gode historier i løpet av dette arbeidet at det fortjente å komme ut, forteller han. På veggen henger plansjene som viser høydepunkt på høydepunkt. Til sammen danner de historien om veien frem til akvariet som vi kjenner det i dag. En historie som tidvis var meget bratt.
Terje Devold dukker opp. Han har fått æren av å åpne utstillingen. Han var den som ble «praiet» av idégruppen, hvor Engvik var en av flere. Lite visste Devold da at han skulle ende opp med å bli det som sørget for å hente pengene for å få finansiert det hele.
(Fortsetter under)
-Jeg glemmer aldri den dagen da meldingen kom om at vi var i mål. Det var virkelig intenst siste månedene. Vi manglet noen millioner og hadde ikke fått på plass utslippstillatelsen vi trengte for å kunne bygge akvarium her ute. Så kom faksen fra Fykesmannen. Vi hoppet i været, før vi kollapset, forteller han og de ler. Datoen var torsdag 29. mai kl. 15.00.
-Det er en dag jeg aldri glemmer, sier Engvik. I spontan glede over å være i mål, så heiv vi på oss jakkene og satte kursen mot Tueneset for å ta et første spadetak. I ren eufori. Helt på sparket, sier han.
Man kan bare forestille seg. Bildet fra den seansen henger i dag på veggen og er en viktig del av utstillingen.
-Vi treiv med oss et provisorisk akvarium, 6 liter vann og en torsk ved navn Karsten. Du kan si det sånn: Det ble en fest den kvelden, sier Engvik og det tror vi de så gjerne på…